- Det er urettferdig, pappa!

KOMMENTAR:

Mitt nest yngste barn ble med kona mi til byen forrige lørdag. Denne gangen var det hennes tur til å ta trikken ned til sentrum for å handle inn til middag, uten at det lå noen store tanker om kvalitetstid bak.

"Det er urettferdig," fikk vi høre av en storesøster. "Det at hun får være med og ikke jeg, er urettferdig!".

"Men du skal jo i bursdag senere i dag, og du var med sist".

"Det hjelper ikke," var svaret idet hun marsjerte inn på rommet og slang igjen døra.

"Vi gjør så godt vi kan," tenkte jeg i stillhet, og kjente meg ikke så lite sint på hennes reaksjon.

Alltid urettferdig

Alenetid med barna er viktig, men veldig vanskelig å få til. Vi har fire barn og har innsett for lenge siden at nesten uansett hva vi gjør, oppfattes det som urettferdig. Vi har to fang, det er ikke plass til alle barna på de fangene. Det samme gjelder tiden vår. Vi prøver å være til stede for barna våre uten å være selvutslettende. Etter jobb, middagslaging, kjøring og leksehjelp er det ikke så mange timer igjen. Likevel forsøker vi å fylle de timene slik at jentene føler seg sett og ivaretatt. Jeg synes derfor det er veldig urettferdig at barna synes at vi er urettferdige!

For hva er det å være rettferdig? Slik jeg ser på saken, er det nettopp det å behandle barna forskjellig som blir det viktigste vi kan gjøre. Hvis alle alltid skulle bli med kona når hun skal til byen, ville de aldri føle seg spesielle. Hvis jeg skal lese fra samme bok for alle om kvelden, vil tolvåringen fort synes det blir kjedelig med "Karsten og Petra". Jobben vår som foreldre er å sørge for at alle får litt, men det er ikke lett. Barn har forskjellige behov. Disse behovene forandrer seg også med årene. Som treåring trenger barnet lek og kjærlighet, mens tolvåringen kanskje heller vil skravle om livet. Vi foreldre må tilpasse tiden til hver enkelt.

Fantastisk barndom, men ingen alenetid

Jeg studerte i Dublin i seks år. Der var det vanlig at mine medstudenter kom fra familier med opp til åtte barn. "Når fikk du alenetid med foreldrene dine? Og ble du sett og fulgt opp?" spurte jeg. "Sett ja, fulgt opp ja. Det var alltid noen hjemme. En storebror kunne hjelpe meg med leksene og lillesøster så på dansingen min." Alenetid med foreldrene var det ikke så mye av. Men de fleste skrøt av en fantastisk barndom, selv om de ikke hadde vært på kafé før de var studenter.

Vi har ikke muligheten, med fire barn, å dra på massevis av utflukter med den enkelte. Selv ikke kinobesøk får vi til. Faktisk pleier jentene å få kinotur med mamma eller restaurantbesøk med pappa som en av bursdagsgavene. Det er faktisk den gaven de blir mest glad for. Ellers blir det til at de er en del av flokken på tur til blåveisskogen eller på kafé. Det er da heller ikke så ille?

Utnytt hverdagen

Leggetiden er den tiden på døgnet hvor hver og en får den viktige alenetiden. Den eldste er våken lengre enn søstrene sine i kraft av å være eldst. Den alenebarn-tiden er hennes favorittid. Skravla går, og hun nyter i lange drag, selv om det bare er en kort time. Den nest eldste er midt i Harry Potter-bøkene, og får en halv time da det bare er henne, Harry og meg med en kopp te. Kona pleier å legge de to yngste som også får sitt. Jeg må innrømme at min favoritt-tid er når alle barna har lagt seg, og jeg får være alene med kona og et glass vin.

Tid alene med barna kan kombineres med den vanlige hverdagen. Det å lage middag kan være en gyllen tid for å snakke sammen, og du får hjelp til å skrelle gulrøttene samtidig. Det å sjaue i hagen gir både tid sammen og en følelse av å bidra. Minstemann elsker å handle, når hun sitter i handlevognen føler hun at hun sitter midt i sola, mellom melk og gulost. Det å skravle i bilen på vei til trening er også en fin tid. Sett alt på kontoen som heter ”å la barna bli sett”. Hvis du i tillegg legger e-posten og smarttelefonen på hylla, kan du sette et kvalitetsstempel på alenetiden.

Snakker med barna

I helger og i ferier er det en gyllen tid til å se barna spesielt. På påskefjellet er det greit å dele seg slik at bare en av barna blir med på den lange turen og de andre er igjen på hytta for å bygge snøhule. Det går an å ta med ett barn ned for et kveldsbad, mens de andre legger puslespill.

Så etter denne runden forrige lørdag satte vi oss ned i familien og snakket om urettferdighet. For det første ble alle barna våre forklart hvor utrolig heldige de er som faktisk lever et så godt liv som de gjør. Så fikk de høre en liten tale om hva slags tid vi har og hva vi gjør med den,og hvordan vi forsøker å gi litt tid til hver og en av dem. Det var ikke så lett og forstå, og sannsynligvis må vi nok ta samtalen flere ganger. Resten av livet.