Små barn og votter
«Spør du meg er det noe som trumfer både våkenetter og trassalder: Votter»
Ut på tur, aldri sur kan bli et uoppnåelig mål om det er vottevær.
Det finnes mange gleder med å få barn. Helt klart. Ellers ville nok ingen fått dem. I hvert fall ikke fått fire av sorten, slik jeg har. Men så er det ikke alt med barn som er lystbetont heller.
Sykedager, våkenetter og trassalder for å nevne noe. Men spør du meg er det noe som trumfer alt dette: Votter.
Det er altså litt av et styr hver gang disse små tøybitene skal på frosne barnehender.
Les også: Blir vottene først infisert av den fryktede «vottepesten», er løpet kjørt.
Har du barn selv er sjansen stor for at du selv har stått der stivfrossen på din egne fingre, mens du klønete prøver å dra på din håpefulle votter.
Det er ikke lett. Tommelen finner liksom aldri veien inn dit den skal være. Alle fingrene blir samlet som en tykk ball og gjør det umulig for poden å få noen slags grepsfølelse. Barnet blir frustrert, foreldrene blir frustrerte og man kjenner til slutt at det koker litt i den ellers så varme dunkledde kroppen.
Les også: Når du blir flau over å være mamma.
Jeg prøver å roe meg ned med å tenke positivt. Ja, jeg blir til tider så frustrert at jeg faktisk må tenke at nå jeg skal tenke positivt. Inni hodet surrer tanker som «vott the fuck». Litt barnslig, men humor har jo ofte blitt brukt som en overlevelsesmekanisme.
Jeg har også stått der med en utålmodig toåring som drar seg mot døra mens hun hysterisk roper at hun ikke vil ha votter, baby som gråter i bilstolen ved siden av og jeg selv er i den kritiske fasen av lavt blodsukker fordi jeg ikke har rukket å spise frokost enda. Da har det ramlet inn «vott to do?»
Svaret er som regel å la votta ligge. Men for all del pakke de med. For de skal jo på før eller senere likevel. Barnet kommer til å bli kald på fingrene. Man blir gjerne det i minusgrader. Og da skal vottene på. Helt frivillig.
Men da skjønner du, kommer man kanskje til det verste punktet med votter. Du vet når du er god og varm på fingrene selv, dere er ute i knasende fint vintervær. Frostrøyken står ut av munnen på hele familien, du trenger ikke tørke snørret av barnefjeset for det har blitt til en snørrtapp inne i nesen. Da nemlig, skal vottene på.
Og hva må skje da? Jo, du må av med vottene selv. Det er noe av det verste med å være mor. I hvert fall en mor som ikke liker å fryse på fingrene. For da må du stå der i minusgrader, da, og lirke på den forbaskede tommelen som ikke vil finne plassen sin. Samtidig som din egen tommel begynner å bli blå. Kanskje krangler poden på at votten skal på «innsiden» av dressen når du har dradd den rett på armen. Så må du kanskje dra den av igjen, finne tommelen igjen og i det hele tatt fryse enda litt mer på fingrene.
Les også: Hvor mye skrik og krangel er normalt i en familie?
Ut på tur, aldri sur kan bli et uoppnåelig mål om det er vottevær. Alt kan være fryd og gammen til de håpefulle sitter der og skal ha pølse. Det er ikke lett å pakke i seg mat når hendene ser ut som et par hummerklyper. Da må man som omsorgsgiver ta av seg sine egne votter for å serve sine små. Av med votter, på med ketchup. Ops, tørste hele gjengen. Av med votter igjen. Sånn går kjøret en stund, før man selv er blåfrossen på fingrene.
Jeg sier ikke at du skal vurdere å bli barnløs om du ikke liker å bli kald på fingrene. Nei da, jeg sier ikke det. Men du kan jo tenke over saken.
Jeg angrer ikke på at jeg fikk mine fire altså. Misforstå meg rett. Men det er av og til åtte hender som trenger min ekspertise. Det krever sin dame. Men jeg tenker at min tid kommer også. Det blir kjekt å ha en stor gjeng for å dra på meg fingervottene når jeg blir gammel dame og skal ut på ski.