koronaviruset:
– Nå som klemming er forbudt, får jeg et plutselig behov for å gi vilt fremmede på perrongen en god klem
Trebarnsfar Anders er ikke en «klemmer», men nå føler han en ny tilhørighet med det norske folk, og bønnfaller deg om å høre på myndighetene.
Pappaaa?!
Vi kan ikke klemme på skolen.
Det er Kårånaviruset.
Det er sant.
Ta ut foten. Vi må hilse sånn i stedet.
Eller «dabbe». Eller danse.
Men det er lov å klemme hjemme da.
**
Min sønn (6) år elsker å klemme.
På skolen og når vi leverer søstrene i barnehagen, deles de ut over en lav sko:
Kompiser, bekjente, deres foreldre eller besteforeldre.
Alle må få en KOS!
Det er en fantastisk egenskap.
Selv er jeg en elendig klemmer. Jeg vet ikke hvorfor, det faller bare ikke så naturlig.
På jobben iverksettes det tiltak. Antibac. Klemmeforbud. Forbud mot «franske kyss». Nå skal til og med antallet møter (!) begrenses.
Like greit.
**
Alle snakker om korona. Ustanselig. Selv været og fotball føles som uvesentlige og uinteressante samtaleemner.
Når noen hoster, kommer det gjerne en halv-nervøs vittighet. «Du har vel ikke fått korona?»
Høhø. Hø …
Folk er redde. Forståelig nok.
Jeg har fulgt korona-utbruddet relativt tett gjennom jobben som journalist i Egmont Publishing.
Tirsdag kom den kinesiske studien som understreker hvor farlig viruset kan være for eldre og mennesker i risikogruppen. Av 191 innlagte pasienter, døde 54. Én av fire. De fleste eldre eller med underliggende sykdommer som diabetes eller hjerte- og karsykdommer.
Tallet er skremmende.
Les også: – Ikke mye som er så smittsomt som smittefrykt
**
På vei til og fra jobb tar jeg både t-bane og tog.
Nationaltheatret stasjon er som en maurtue tirsdag ettermiddag.
Det yrer av mennesker. Unge og gamle. Tynne og tykke. Friske og snufsete.
Tenk om noen her er smittet? Tenk om noen er i risikogruppen?
Begge deler kan være like umulig å se.
Derfor er det eneste som er sikkert at vi må gjøre det vi kan for å hindre at denne forferdeligheten får spre seg unødvendig.
Vi må gjøre det vi kan for å unngå en bratt smittekurve.
Jeg ser rundt meg på stasjonen og får plutselig lyst til å gi alle en klem. Den gamle damen. Den hastige mannen med stresskoffert. Gutten med de digre hodetelefonene. Mammaen med den overfylte barnevognen.
Irrasjonelt, og selvsagt uaktuelt. Men nå som det er forbudt, får jeg altså et behov for å gi vilt fremmede på perrongen en god klem.
Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje er det fordi jeg nå føler en større tilhørighet med disse fremmede menneskene? Vi er jo i samme båt i et usikkert farvann i kampen mot viruset. Jeg unner ingen å bli syke, eller at noen skal oppleve å miste noen man er glad i.
Så derfor: Følg rådene til helsemyndighetene. Vask hendene. Host i armhulen. Hold deg hjemme hvis du mistenker smitte.
Og sørg for Guds skyld for å overholde reglene om du er ilagt karantene.
Slik at både du - og medmenneskene på perrongen - kan gi de nærmeste en god klem også når dette er over.
Gjør vi alle det vi kan, kan det redde hundrevis. Om ikke flere.
Som professor Dag Svanæs skriver: En nasjonal dugnad er nødvendig!
I mellomtiden får vi hilse med føttene.
Dabbe.
Eller danse.
Klem,
Anders.