Legens hjerteskjærende historie: – Lille Erik er alltid med meg

Trondheim, 8. februar 2001: Kari og Nils venter sitt første barn sammen. Kari har to barn fra før, Sivert og Mari på tre og syv år. I dag er det termindato og Kari begynner å bli rastløs. For å få dagen til å gå, drar hun til en venninne for å hente et blondetrekk som venninnen har sydd til barnesengen. Babytøyet som den nye verdensborgeren skal arve av sin storebror og storesøster er vasket, og ny barnevogn er kjøpt inn.

Marit og Sivert er kjempespente på å få et nytt søsken, og Sivert starter alltid dagen med å hilse på babyen inne i magen og snakker til den. Ingen av dem vet om det blir gutt eller jente. Kari og Nils har ikke noe spesielt ønske, ikke annet enn at de håper at de får et friskt barn.

Les også: Elisabeth var gravid da tragedien rammet. Mattis og Henny må vokse opp uten en pappa.

Fornemmet at noe var galt

Utover dagen merker Kari at det er lite liv i magen. Kari er lege, og hun begynner å bli bekymret. Hun kjenner på en uro inni seg. Kari nekter å gå og legge seg den kvelden før hun har vært på sykehuset og fått sjekket at alt er greit med fosteret.

Nils blir med Kari til syke­huset. En ung jordmor som har kveldsvakt, tar imot paret. Kari legger seg ned på en benk, mens jordmoren gjør ultralydundersøkelsen av magen. Jordmoren stirrer inn i skjermen mens hun gjør undersøkelsen. Kari ser det på ansiktet til jordmoren, hun trenger egentlig ikke å si et ord. Kari ser selv det stillestående hjertet på skjermen. Jordmoren klarer heller ikke å si så mye, og mumler at hun må hente legen.

Det er som om tiden står stille, og både Kari og Nils er som saltstøtter helt til assistentlegen kommer. Paret kjenner igjen blikket til assistentlegen og forstår at dette er en krevende stund på jobb.

Først da overlegen er der kommer endelig de konkrete ordene, uten tilslørt budskap: «Babyen er død». I løpet av et øyeblikk blir livet snudd opp ned og alt stopper opp. Det hjelper hverken å være lege, voksen eller noe som helst når de står i en slik situasjon.

Fra det å vente spent på rier, prøver de istedenfor å ta innover seg at barnet er dødt. Kari og Nils blitt tatt hånd om og informert så langt det lar seg gjøre, men de er i sjokk.

To dager senere blir barnet født. En liten gutt. Deres lille, vakre Erik. Kari merker seg stillheten som fyller fødestuen i fødselsøyeblikket, og i minuttene etterpå. Stillheten er en bunnløs smerte som Kari den dag i dag kan kjenne langt inn i benmargen når hun tenker på det.

Hjerteskjærende realitet

Kari blir liggende på barselavdelingen. På samme tid som hun skal ta farvel med sin lille gutt, hører hun lyden av barneskrik og stolte, nybakte mødre. Kontrasten er stor.

Noe av det Kari hadde sett frem til, var å amme sønnen. Men da legen kommer inn til henne med en hormontablett for å stoppe melken, går det virkelig opp for henne at han er død. Hun ser på glasset med tabletten en hel dag før hun orker å svelge den.

I løpet av noen dager snakker paret med prest, leger og begravelsesbyrå. Det blir begravelse med en fullsatt kirke og minnestund hjemme. Kari og Nils bærer den lille kisten med Erik mellom seg, ut av kirken.

Gravid igjen – bare seks uker etter

Kari og Nils må starte på nytt med et helt annet utgangspunkt enn noen av dem hadde forestilt seg. Det er som de har falt ned i et svart hull, men sammen kravler de seg seg opp fra mørket. Kari får også behov for å bruke psykolog, og det hjelper.

Det er med skrekkblandet fryd at Kari seks uker etter dødfødselen, oppdager at hun er gravid på nytt.

Det å gå med en baby i magen igjen så fort etter at Erik var død, er veldig sterkt. Kari er redd. Hun er livredd for å miste neste barn også. Hun tror ikke at det skal gå bra med dette neste svangerskapet og barnet hun har i magen. Heldigvis opplever Kari at legen følger henne opp på en god måte. Hun kjenner på at hun er i trygge hender, og etter hvert slipper angsten taket.

Kari klarer å glede seg, og hun kjenner ekstra sterkt på hvor glad hun er i den lille hun har i magen. Hun skal gjøre ALT for ham, uansett hva som skjer. Det blir mye kosing med og synging til magen!

Det har vært en tung vinter etter at de mistet Erik, men det blir vår og lysere tider. En lørdag i april er Kari og Nils på en tur i Bymarka. På veien hjem stikker de innom butikken, og Kari kjøper med seg noen tulipaner. Mens Kari setter matvarene i kjøleskapet, tar Nils blomsterbuketten ut av posen og går ned på kne og frir. Det er Nils i et nøtteskall, tenker hun. Han har alltid en overraskelse på lur, og humor kan virke både avstressende og avvæpnede når ting ser litt komplisert og krevende ut.

I Nils har Kari funnet en livsledsager som har raushet til å la henne være den hun er. Han tåler det hun står for og alt det rommer og tar av plass.

Ni måneder og tre uker etter at Erik døde, blir Fredrik født. Det er en lettelse å se ham og høre ham gråte for første gang. Det er så mange følelser som blir vekket til live og det er ubeskrivelig å få Fredrik i armene. Dagene og ukene fremover blir utrolig sterke.

Les også: «Hvem er morfar», spurte William (3). Det ble starten på en utrolig historie.

To tøffe år

Selma blir født 17 måneder etter Fredrik, mai 2003. Og knapt tre år senere, i mars 2006, kommer Laurits til verden. Kari kjenner på en stor glede og takknemlighet for den store barneflokken, men det er masse ansvar og jobb. Det blir mye logistikk og planlegging, og Kari føler seg nesten som en blekksprut noen ganger, med armer som burde vært mange steder samtidig. Men det er alltid plass i hjertet, selv om både fang og armer blir litt mangelvare innimellom.

På samme tid som Laurits blir født, blir Karis far alvorlig syk. Sommeren 2006 dør faren i armene til Kari, etter kort tids sykeleie. Da blir det for mye for henne. Hun orker ikke å stå opp for å få barna av gårde i barnehagen og på skolen, og ektemannen må komme med minstemann på et halvt år i sengen deres for at Kari skal få ammet ham. Hennes kropp og sjel sier ifra at nok er nok. Kari føler at ingenting er verdt noe.

Det tar to år før Kari er tilbake som før. I en travel hverdag med høyt tempo blir det viktig for Kari å finne et stille rom for å ha det godt og ha overskudd til alt som hverdagen er fylt av. Stillhet er for henne en god kilde for påfyll, og det gir henne mulighet til å finne en indre ro, som trengs for å yte på de ulike områdene i livet.

I 2016 blir Fredrik konfirmert. Da tenker Kari mye på sin avdøde sønn. Hadde Erik levd, ville han ha blitt konfirmert samme år. Det er veldig rart at han ikke var der.

Sorg tar tid

– Tiden leger ikke alle sår, men livet går videre, sier Kari om det hun har vært gjennom.

Hun har erfart at ting tar tid, og det har lært henne hvor viktig det er å bearbeide vanskelige ting underveis.

– Den sårbarheten jeg tør å kjenne på etter at jeg mistet et barn, har jeg klart å forvalte på en måte som har gjort meg sterkere og mer ærlig.

– Det er ikke lett, men det er mulig å komme seg styrket gjennom en sånn livshendelse. Jeg tenker ofte på hva vi mennesker er skapt til å klare.

Kari har fått høre flere historier fra mødre som har lidd i stillhet, fordi deres dødfødte barn ble tatt fra dem like etter fødsel og lagt i ukjente graver.

– Det ligger mye uforløst sorg der ute, sier Kari, som føler seg «heldig» som har en grav å gå til.

Det har hjulpet henne i sorgarbeidet.

Les også: Det skulle være en rutinekontroll. Få timer senere var tvillingene ute – så altfor tidlig.

Stillhet

I jobben som fastlege ved Munkholmen Legesenter i Trondheim sentrum møter Kari mange mennesker som ønsker forsikringer mot både sykdom og død.

– Jeg kan hjelpe dem med mange ting, men det er ingen garanti for noe som helst. Livet er et usikkert prosjekt for oss alle, men vi må prøve ikke å la de vanskelige erfaringene og tunge tankene overskygge alt det fine vi omgir oss med, enten det er mennesker vi er glad i eller muligheter vi har til å gjøre dagen vår bra.

For å ta vare på seg selv, jobber ikke Kari fast hver dag lenger, og hun sørger for å ha en dag i uken som står åpen.

– Det er gull verdt å kunne ha frihet til å kunne legge opp dagene selv, sier Kari, som holder en del foredrag, er skribent for forskjellige tidsskrifter og i fjor ga hun ut boken Kroppsklemma, om hvordan være voksne for barn og unge i et kroppsfiksert samfunn.

I møte med andre, enten det er familie, venner eller pasienter, er ikke Kari redd for å vise følelser. Men mange kjenner seg usikker i møte med noen som sørger.

– Det er ikke så farlig å være usikker på hva man skal si, og det aller viktigste er å gi et klapp på skulderen, en klem eller bare vise at man bryr seg.

For Kari har det vært viktig ikke å bli bare «hun som mistet et barn».

– Opplevelsen er en del av meg, men ikke det som definerer hvem jeg er.

Møtet med døden har ført til at Kari ikke er redd for å vise seg liten og redd eller modig og sterk.

– Det er ikke så farlig, sier Kari, som har lært at selv om man ønsker å gardere seg mot alt, så er det ikke mulig, uansett hvor hardt man prøver.

Å miste Erik har gitt Kari en skrape i sjelen og et sår i hjertet som hun kan kjenne svi litt en gang iblant, men hun vet at det ikke er farlig å være sårbar.

– Det å kjenne på disse følelsene er på en måte å møte gutten min igjen, og jeg kjenner at det å leve i sårbarheten kan gi livet mer farge og dybde. •

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Norsk Ukeblad nr 06 2019