KREFTSYK
Justyna (35) er uhelbredelig kreftsyk: – Har et så brennende ønske om fortsatt å få leve
Da tobarnsmammaen en septemberdag i fjor fikk kreftbeskjeden, falt verden fullstendig i grus. Siden da har fokus vært på å samle minner sammen med barna og resten av familien.
– Før jeg ble syk hadde jeg et hektisk liv. Jeg var veldig dedikert til både jobben og familien min, og elsket det. Vi er en familie som trives med å være ute, og har helt siden barna var født tilbrakt så mye tid som mulig i naturen.
– Både mannen min og jeg er veldig sosiale, og har ofte hatt med oss venner eller familie ut på tur - jo flere, desto bedre, har vi tenkt, sier Justyna Natalia Szostek (35).
Sammen med samboeren Erlend (33) og barna Stella (5) og Konrad (2) bor hun i Sande.
– Jeg simpelthen elsker mammarollen. Den gir meg verdens aller beste følelse. Man vil jo så gjerne gi barna sine alle viktige verktøy for å klare seg best mulig i livet.
– Mens jeg kommer fra en veldig liten familie, så kommer samboeren min fra en stor, og i starten var det en omveltning for meg. Nå er det en selvfølge at de inkluderes, og vi stortrives sammen.
Sjokkbeskjeden
En augustdag i fjor ble livet til den aktive familien fullstendig snudd på hodet.
På Drammen sykehus fikk Justyna og samboeren den utenkelige beskjeden av legen: Du har gallegangskreft med spredning til bukhulen og leveren - en veldig sjelden form for kreft.
– Helt siden videregående har jeg vært plaget med magesmerter og til tider blod i avføringen. Etter flere prøver og undersøkelser, ble det konstatert at jeg hadde ulcerøs kolitt. I årene frem til 2017 var sykdommen både aktiv og inaktiv. I de aktive periodene var det blod i avføringen, slim og uutholdelige magesmerter, forteller Justyna.
– Da jeg for noen år siden begynte å kaste opp og få smerter et annet sted på magen, opplevde jeg at det ble forklart med tarmproblematikk. Jeg ønsket ikke å slå meg til ro med det, og kontaktet A-hus. Der ble det til slutt påvist at jeg hadde en leversykdom, legger hun til.
Les også: Jeg har uhelbredelig kreft. I en periode var det vanskelig å være den mammaen jeg ønsker å være
Nedslående beskjed
Kreftbeskjeden som hun skulle få noen år senere, var Justyna helt uforberedt på. Som regel hadde legene klart å få kontroll på de ekstreme magesmertene ved hjelp av medisiner.
Sommeren 2022 opplevde tobarnsmammaen å være mye mer sliten enn vanlig, kastet opp hver dag og ofte flere ganger om dagen, og matlysten var borte.
– Jeg klarte ikke å holde på noe av maten, og raste ned 12 kilo i løpet av kort tid. Likevel ventet jeg to måneder før jeg tok kontakt med legen, og ble henvist til akuttmottaket for en CT-undersøkelse av magen. Vi hadde allerede startet med å pakke til familieferien som vi gledet oss så til, men ble bedt om å avlyse, og der og da forsto jeg at noe ikke stemte.
– Da resultatene forelå etter det som føltes som en evighet, var legen veldig tydelig på at jeg måtte ta med meg samboeren min til samtalen. Mens vi hadde gått og ventet på beskjeden, hadde vi alle vært både stresset, bekymret og lei oss. Nå raste hele verden sammen, sier Justyna åpenhjertig.
– Hvor lenge har jeg igjen?
Hun beskriver hvordan det fullstendig svartnet for både henne og samboeren da diagnosen ble gitt en septemberdag.
Det kjentes som om noen med bare få ord hadde tatt livet av henne i det øyeblikket på legens kontor.
Mens tårene rant stille nedover kinnene tenkte hun at livet var over. Justyna klarte knapt å møte blikket til samboeren, og kjente på en merkelig skyldfølelse overfor ham der hun satt.
– På forhånd hadde jeg lest meg opp på prognosene til denne sykdommen, da legene før resultatene forelå var åpne om at det var dette de fryktet. Jeg fikk knapt med meg noe av det som ble sagt. Jeg tenkte på de to barna mine, hva jeg skulle si til dem, og at jeg var livredd for at jeg skulle komme til å måtte forlate dem.
En knapp uke senere startet Justyna på en tøff cellegiftsbehandling, og opplevde å bli ekstremt dårlig.
For det meste var hun sengeliggende, slapp, sliten og det kjentes som om kroppen hennes var fremmed.
En ny CT undersøkelse etter tre uker skulle vise at behandlingen ikke hadde hjulpet noe - tvert om, så hadde den muligens gjort det enda verre.
Justyna fikk beskjed om at det var best å avslutte denne behandlingen med tanke på livskvaliteten hennes, og legger ikke skjul på at dette var en ekstremt tøff og nedslående beskjed å få.
– Etter å ha fordøyd disse ordene litt, så spurte vi om det virkelig ikke var noe mer de kunne tilby meg.
Justyna fikk tilbud om å forsøke en annen type cellegift som var litt svakere, men kroppen hennes responderte ikke noe godt på denne heller, og jeg ble gitt få håp om at det fantes en behandling som ville kunne gjøre henne frisk.
– Jeg spurte rett ut hvor lenge jeg hadde igjen å leve, men ingen kunne gi meg et klart svar, sier Justyna stille.
Les også (+): En vårdag i 2021 fikk Peggy telefonen med det tragiske budskapet: – Helt uvirkelig
Å samle på minner
I dag vet Justyna at hun mest sannsynlig lever på lånt tid. Prognosene for kreftsykdommen er dårlige.
Til tross for at månedene etter hun fikk diagnosen har vært svært tøffe, så har familien i det lengste forsøkt å nyte hverdagene og leve livet til fulle.
Samboeren, Erlend, har stått som en klippe ved hennes side hele veien.
– Jeg tror ikke sykdommen har endret på mammarollen min. Den skal ikke få definere meg. For barnas skyld har jeg hatt stort fokus på at alt skal være så normalt som overholdet mulig, men jeg har nok vært enda mer bevisst på at vi alle skal tilbringe masse tid sammen, og skape uforglemmelige minner.
– Barna har ikke blitt involvert i så altfor mange ting rundt sykdommen, men de vet at jeg er veldig syk, og kanskje aldri vil bli frisk. 2-åringen er for liten til å forstå særlig mye, men jenta mi på 5 år er veldig reflektert, og stiller ofte de vanskelige spørsmålene. Da forsøker vi å svare så ærlig som mulig, tilpasset alderen hennes.
Mammaen forteller om hvordan man får et nytt perspektiv på livet når det plutselig er som en klokke som tikker.
Om hvordan det har vært vanskelig å beholde motet og tenke positivt når beskjedene fra legene gang etter gang har vært negative og levnet lite håp.
– Lyspunktene er tiden med barna mine, samboereren min og resten av familien. Å bare være sammen, kunne se barna mestre nye ting og høre den trillende og glade latteren deres. Det er takket være dette jeg ønsker å kjempe videre, og har et så brennende ønske om fortsatt å få leve.
– Til andre småbarnsforeldre vil jeg si: Lev i nuet. Bruk tiden dere har, og ikke utsett så mye. Legg bort mobilen, og vær genuint til stede. Vær tro mot deg selv, og vær ærlig. Og svelg stoltheten - det er aldri en skam å måtte be om hjelp. Vi må være der for hverandre, oppfordrer Justyna.
Denne saken ble første gang publisert 01/03 2023, og sist oppdatert 01/03 2023.
