Derfor vaksinerer vi ikke mot vannkopper i dag
Vannkopper er mye verre for voksne enn for barn.
Vannkopper er en vanlig og velkjent tilstand hos barn. Vi har kjent til sykdommen så langt tilbake som i 1875, men det var først i 1951 at vi klarte å identifisere det skyldige viruset.
Faktisk gir det to sykdommer: Først gir det sykdommen som vi kaller vannkopper. Så kan viruset dukke opp igjen og gi et utslett som vi har døpt noe så dramatisk som helvetesild.
Viruset overføres som regel ved luftsmitte, men det kan også overføres ved direkte kontakt med væske fra utslettet. Det er et meget smittsomt virus, og den som blir rammet er mest smittsom 1–2 dager før utslettet dukker opp og til det tørker inn. Det hele tar som regel litt over en uke. Fra man blir smittet av viruset til sykdommen dukker opp, kan det gå alt fra én til tre uker. Ved voksen alder har over 95 % hatt sykdommen. Det er veldig bra, for voksne blir ofte mye sykere enn barna.
Verst for voksne
Selve symptomene er ganske oversiktlige. Først kommer en lett feber, dårlig appetitt og sykdomsfølelse. Noen har en halsbetennelse, men etter hvert får alle et rødt og prikkete utslett som raskt endrer karakter. De små røde prikkene blåser seg opp og fylles av væske. Det er dette som er vannkoppene. På legespråk heter det varicella, som er latin og betyr liten blære. Vi kaller det vannkopper fordi det før i tiden var en sykdom som het kopper som ga et lignende utslag. For å skjelne disse to kom man opp med navnet vannkopper, nettopp på grunn av de vannfylte blærene som dukker opp.
Kopper er heldigvis utryddet. Men tilbake til vannkoppene. For de kan klø. Noe så forferdelig. En av mine småbrødre måtte legges i bløte omslag flere ganger om dagen. Trøsten er at det heldigvis går over. De aller fleste barn blir ikke veldig syke av vannkopper. Plagsomt? Ja – men ikke farlig.
Kan komme tilbake
Men så var det dette med at viruset kan komme tilbake. For det kan det. Virus av denne typen, vi kaller det virus av herpesklassen, blir man kronisk bærer av, og vannkoppeviruset slår seg ned i nervecellene. Når som helst i livet, men helst når man er gammel, kan viruset vekkes til live igjen. Da vil disse vannfylte blærene komme tilbake, denne gang for å følge distribusjonen av nervene viruset har valgt å slå seg ned i, som oftest på brystet eller ryggen. Også denne gangen er blærene smittsomme, men mye mindre en første gang. Ikke klør det heller, men det gjør vondt, ofte skikkelig vondt. Derav dette lite flatterende navnet: Helvetesild.
Les mer: Du kan få herpes på øyet
De absolutt fleste barn blir ikke særlig syke av vannkopper, men som alltid finnes det unntak. Det gjør det alltid i medisinen. Noen kan få en lungebetennelse av viruset. Andre igjen får en hudinfeksjon fordi vannkoppene etterlater seg små sår som bakteriene kan krype inn i. Noen igjen kan få infeksjon av viruset i sentralnervesystemet. Heldigvis er det svært sjeldent.
Vaksinere alle?
Det er visse grupper som er utsatt for å bli sykere enn andre av vannkopper. Gravide er en risikogruppe, for hvis de ikke har hatt vannkopper før, kan de overføre viruset til fosteret. Barn med dårlig immunforsvar, eller de som har kroniske nyre- eller leddsykdommer, må vi også passe på. Det kan vi gjøre på to måter. Enten ved behandling, hvis vi tror de har fått vannkopper, eller ved å vaksinere dem. Vaksinen mot vannkopper har faktisk eksistert så langt tilbake som syttitallet.
Hvorfor vaksinerer vi ikke alle barn? Det korte svaret er at hos friske personer er vannkopper en ufarlig sykdom, og risikogruppene passer vi som nevnt på. Folkehelseinstituttet opplyser at det ikke er mange som velger å vaksinere barna sine på egen hånd, men at instituttet nå undersøker om denne vaksinen skal inngå i det vanlige barnevaksinasjonsprogrammet. Dette er et omfattende og møysommelig arbeid som vil ta flere år før det er ferdig, og inntil da er fremdeles rådet at vi ikke vaksinerer andre barn enn dem som er risikogruppe.
For dem som er spesielt interessert, er det mye god informasjon å finne på Folkehelseinstituttets nettsider.