Et vanskelig valg for legene

KOMMENTAR: Kvinner som ønsker keisersnitt, starter gjerne samtalen sin med meg på samme måte:

«Jeg har lest mye. Jeg vet det jeg trenger å vite om fordeler med vaginale fødsler og ulemper med keisersnitt, men for meg er dette det rette.»

De er svette i hendene, flakker med blikket og har kanskje ligget våken natta før, for å gå gjennom argumentene sine.

Kanskje har de tatt med seg partneren, en søster eller venninne som moralsk støtte. Nå er de klare til kamp.

Ofte får disse kvinnene en standardfrase i retur fra legen:

«Er du klar over sjansen din for infeksjon, blødninger, problemer i senere svangerskap - død?»

Men en slik form for samtale kommer det sjelden noe godt ut av.

Det blir stort sett monologer fra to parter uten at noen lytter, begge vil bare vinne. Omtrent slik vi ser i debatter med yrkespolitikere på TV.

Mange tror også at vi - legene - bare forsøker å spare penger.

Ja, penger spares for samfunnet, men min avdeling tjener mer penger på et keisersnitt enn en vaginal fødsel. Med andre ord er keisersnitt god butikk økonomisk for oss som jobber på sykehusene.

Likevel nøler vi.

Keisersnittfrekvensen i den vestlige verden øker, på godt og vondt. WHO mener vi bør ha en keisersnittfrekvens på rundt 15 prosent for å sørge for spreke barn og friske mødre. På OUS Ullevål ligger vi underkant av 20 prosent.

Andelen som har keisersnitt uten at det er noen «medisinsk indikasjon» er på cirka 9 prosent av alle disse igjen.

For oss i hvitt er keisersnitt eller ei ofte vanskelige valg. Mitt mål er at valget av forløsningsmetode - keisersnitt eller vaginal fødsel - både skal bli bra for oss helsepersonell og den fødende.

For fire år siden spurte jeg sjefen min om jeg kunne få ansvaret for alle kvinnene som blir henvist til vår poliklinikk for forløsningssamtale, med eller uten fødselsangst. Med andre ord kvinner som av forskjellige grunner ønsker keisersnitt.

Avdelingsoverlegen så på meg og lurte på om jeg virkelig mente det jeg sa. Hun ga meg jobben, men lurte nok på hvorfor i alle dager jeg frivillig ville gå til en slik uriaspost.

Du vet det kanskje ikke, men i møtet med kvinner som ønsker en annen forløsning enn det vi leger mener er medisinsk riktig kan det ligge en liten trussel for oss. Vi leger snakker ikke høyt om det, men vi kan fort føle oss truet av at kvinner ikke oppfører seg som på 50-tallet, hvor en skulle være sjeleglad bare for å få snakke med overlegen.

Det overlegen sa, ble godtatt uten spørsmål. Det er annerledes nå.

Å sitte i en samtale med ønske om å gi god opplysning, kan være vanskelig med gravide som blir sinte når de føler vi ikke forstår hva deres ønske er.

Jeg ønsker å forstå. Jeg ønsker også at den fødende skal forstå at det er jeg som er medisinsk ansvarlig for beslutningen som tas.

Spørsmålet er om jeg også er juridisk ansvarlig, hvis for eksempel et keisersnitt blir tatt uten en medisinsk «grunn» og det så blir komplikasjoner med mor eller barn - men slike avgjørelser er heldigvis ikke tatt til rettssalen her i landet.

Pasientrettighetsloven sier at pasienten har rett til medvirkning ved valg mellom forsvarlige behandlingsformer. For å få et barn ut i verden er det to muligheter: gjennom en operasjon gjennom magen eller gjennom vagina.

Ser du det fra kvinnens side, har hun gjerne bestemt seg for at det kun finnes en ok avslutning på dette svangerskapet: Keisersnitt.

Hun kan ha mange gode argumenter for det, blant annet at det er hennes kropp.

Ser du det fra fødselslegens synspunkt, som ofte har vitenskaplig bakgrunn og kjennskap til komplikasjoner og fordeler, er den vaginale veien den foretrukne.

Jeg mener at de fleste kvinner har en grunn for å ønske keisersnitt og denne grunnen er det verdt å lytte til.

En studie fra Tromsø viste at alle med alvorlig og moderat fødselsangst hadde 2/3 tidligere klinisk angst og depresjon. 43 prosent spiseforstyrrelser, 26 prosent tidligere psykiatrisk behandling og 7 prosent hadde diagnosen post-traumatisk stress-syndrom. Så mange som 63 prosent hadde vært utsatt for overgrep.

Samtidig vet vi at 86 prosent av de kvinnene som opplever at de blir tatt på alvor og får tett oppfølging, endret syn på fødselen de ønsket, og studier har sett opp til 50 prosent reduksjon av keisersnitt hos kvinner som blir ordentlig fulgt opp.

Som overlege på Kvinneklikken på Ullevål sykehus, møter jeg hundrevis av slike kvinner. Ønsket mitt er å skape en trygghet, og lytte til de kvinnene som kommer til meg.

Det er mange ubesvarte spørsmål som må ryddes opp i. Historier den gravide har hørt, eller skremmende ting de har lest på nettet. Ofte er det den forrige fødselen som ikke gikk etter planen som hun trenger å bearbeide.

Disse kvinnene trenger en person som kan veilede. Av og til ender det opp med et planlagt keisersnitt, men mange ender opp med å føde vaginalt.

Jeg håper vi ikke ender opp som mange andre land, hvor keisersnittsfrekvensen ligger rundt 40 prosent, eller private institusjoner opp mot 80 prosent.

Vi ønsker ingen flere unødvendige keiesersnitt, men spreke barn og friske mødre som føler seg tatt på alvor.

Mitt mål er å gi den gravide en trygg fødsel for mor og barn.

Ofte er det fint å kunne lage en fødselsplan med konkrete tiltak for det de frykter mest.

Er du redd for at fødselen skal bli veldig smertefull, kan vi avtale en tidlig epidural. Er du redd for å miste kontrollen, kan vi sørge for at jordmoren er mest mulig inne på fødestuen for å trygge fødselsarbeidet ditt. Er du veldig redd for fødestuen og sykehuset generelt, kan vi sørge for å få kontakt med en jormor som kan hjelpe deg med redslen din.

De fleste gravide jeg møter opplever at et møte med fødselslegen var mindre skummelt enn det de hadde trodd.

Vi har siste årene hatt en nedgang i antall keisersnitt, jeg håper at det er på grunn av vår evne til å trygge, og ikke skremme.

Les også:

Flere hjertesyke gravide

Ti gode grunner til å få flere barn

Faresignaler i svangerskapet

Denne saken ble første gang publisert 27/05 2014, og sist oppdatert 25/06 2017.