Kreft
- Det handler ikke om å leve lengst mulig, men best mulig
Da tobarnspappa Ivar Keyser-Olsen fikk påvist ondartet hjernesvulst, ble livet bedre enn noen gang.
Hun visste han kom til å bli en fantastisk pappa.
Kjekk, atletisk og glad i å være ute i naturen.
Dette var en mann som ville ta barna med på teltturer, følge opp fotballen og andre fritidsaktiviteter.
Alt hun ikke var god til. Og hun hadde rett.
Ivar Keyser-Olsen (36) var en god pappa, og han elsket barna, Eirik (7) og Ellen (5 ½). Nå er det mamma, Britt (38), som må gi barna naturopplevelser, dra på teltturer og stille på fotballkamper.
Separerte seg
Det var en helt vanlig marsdag i 2011. Ivar Keyser-Olsen var på besøk hos en kamerat da han plutselig fikk et uventet epileptisk anfall.
Han var i kjempeform og aldri syk. Treningen av redningshunden Dennis var den store lidenskapen og den brune fårehunden får være med norske marinejegere på oppdrag. Men hundesatsingen har gjort sitt til at Britt og han har glidd fra hverandre. Noen måneder tidligere bestemte de seg for å gå hver til sitt. Det var et vondt brudd, men de deler omsorgen for ungene.
I sykebilen ringte Ivar til Britt for å høre om det var hans tur til å ha barna. Hun skjønte ikke hvorfor han spurte, men svarte at barna skulle være hos henne hele uken.
Å leve er ikkje akkurat det letteste som finst, ikkje alltid vakre roser og fin musikk, men siden no dette orgelet likevel står her kan vi vel spele litt på det. (Dikt av Arne Ruset)
På sykehuset fant legene en svulst på høyre side av hjernen hans, men de kunne ikke svare på spørsmålet om den var godartet eller ondartet.
De neste tre dagene gråt Britt hele tiden. Hun var redd og vil være hos Ivar. Gi ham trøst og støtte.
Hjernesvulst forekommer ikke bare hos voksne. Lille Ylva (5) kjemper også en kamp mot hjernesvulsten,
Ondartet svulst
To måneder senere reiste de til Bergen, alle fire.
De voksne satte seg på en benk og nøt synet av Eirik og Ellen som lekte i vårsolen.
Neste dag, fredag 13. mai, skulle svulsten bort. Det var håp i luften.
Ivar reiste alene til Haukeland sykehus. Operasjonen gikk som planlagt, men det hjalp ikke. To dager senere fikk han beskjed om at svulsten var ondartet. Og aggressiv. Glioblastom, grad 4.
To prosent lever etter fem år, 25 prosent dør i løpet av 12 måneder.
- Da Ivar ringte og fortalte om diagnosen, ble jeg helt nummen. Hodet spant og spant. Vi var på besøk hos noen venner, og jeg fortalte ikke noe til ungene. Ikke da. Jeg husker vi spilte «Kardemomme by» i bilen på vei hjem mens jeg satt bak rattet og gråt, minnes Britt Lise.
Sammen igjen
17. mai, 2011. Fem dager etter operasjonen var Ivar hjemme og feiret nasjonaldagen sammen med familien, i vanlige klær - og med lue.
- Følelsene var så intense... du må komme hjem nå. Tre uker senere flyttet vi inn her, i rekkehuset i Kopervik. Og vi har aldri hatt det bedre, forteller Britt til Foreldre & Barn.
Etter operasjonen startet en intens behandling. Hele sommeren pendlet han mellom sykehuset og det nye rekkehuset.
Fra sykehuset skrev han dette brevet til Britt:
«Sitter på sengen her på sykehotellet nå og er kvalm, kaster opp og har vondt i hodet, men likevel har jeg aldri hatt det bedre. Aldri bedre, men heller aldri verre.
Aldri har jeg hatt det bedre, fordi du og jeg er sammen igjen, og fordi vi har Eirik og Ellen sammen igjen. Fordi jeg virkelig føler med hele meg at jeg elsker deg og ungene over alt annet, at jeg føler meg elsket av deg, og at jeg smiler bare jeg tenker på deg.
Du sier du synes det er rart at jeg aldri har hatt det bedre, og det syns jeg selv også. Ja, jeg har fått et vindu som ikke mange andre får med en slik sykdom, men likevel er jeg lykkelig.
Lykkelig på en veldig rar måte.»
Terrasse-terapi
To år og tre måneder etter første operasjon. En stund så det bra ut, men svulsten nektet å gi slipp.
Tre år etter første anfallet avsluttet de behandlingen.
- Det er kanskje rart å si det, men hvis ikke Ivar var blitt syk, vet jeg ikke om vi hadde blitt sammen igjen, sier Britt.
- Vi levde fra dag til dag og satte stor pris hverdagslykken. For oss innbar det å være sammen alle fire. Spille spill, kose oss med god mat og gå ut en tur - Ivar i rullestolen og vi etter.
Ivar hørte på Britt fortelle. Han pustet tungt, satte inn en snus og tok sats.
- Ja. I starten ... hmm ... ville jeg fikse alt med en gang. Ivar stanset. Pustet. Ordene ville ikke ut. Etter den siste strålebehandlingen ble høyre side delvis lammet. Derfor slet han med å uttrykke seg.
Britt Lise prøvde å hjelpe, tyde og fortolke, men det ble en gjettelek.
- Den første sommeren, innimellom stråling og cellegift, fikset Ivar terrassen utenfor huset. Han var hjemme på perm fra Haukeland sykehus i helgene og bygde den feite terrassen sammen med broren og faren. At det går an!
- Det var en motivasjon. På en måte. Til å få vanlige dager. Ivar ga seg ikke. Han ville fortelle sin historie. Høyre høyre arm lå slapt i fanget hans og under jakkeermet kunne du skimte en svart stjernetatovering. Rundt håndleddet satt trygghetsalarmen.
Sjampanje i Venezia
- Siste gangen Ivar fikk stråling, sov han hele tiden, 22 timer i døgnet. Vi hadde ikke fått trappeheis, og sykesengen måtte stå i stuen. Jeg ble så sint! Behandlingen tok av dager som det var så altfor få igjen av.
- Hadde han bare blitt frisk, så skulle han fått sove i to år, for min del.
Ivar lyttet tålmodig til kona. Han forsto at hun var sint. Han så lenge på henne og plutselig smilte han bredt.
Jeg ønsker at de skal ha gode minner. Om meg.
- Den ... hmm ... turen.
Britt forsøkte nok en gang å tolke ektemannen, men begynte å bli sliten og utålmodig.
- Hva er det du prøver si, Ivar?
- Venezia. Reddet alt.
- Å, ja! Turen til Venezia. Ja, det var helt fantastisk! Britt Lise lukket øynene et sekund, henga seg til gode minner og lyste opp mot mannen som satt ved siden av henne.
- Etter den første operasjonen dro Ivar og jeg til Venezia. Vi kjørte gondol, spiste god mat og var på en sjampanjesnurr klokken 12 på dagen. Du kunne ikke se at han var syk, bortsett fra på håret, som ikke var der.
Kjemper for kjærestetid
Ivar og Britt valgte å være åpne om kreften og involverte barna fra starten av. De var med på sykehuset og trykket på knappen da Ivar ble sendt inn i strålemaskinen. De så ham bli dårlig av cellegiften, og de visste når de skulle trykke på trygghetsalarmen.
- Eirik sa en dag at pappa hadde tull på talekontoret. De forsto at han var syk, og synes det var inderlig trist at han ikke kunne gå, men de var også opptatt av sine egne liv. Venner, bokstaver, lekser og YouTube. Da oldemoren deres døde tidligere i år, så de henne i kisten, og vi forsøkte å forklare dem livets gang.
Britt Lise la ikke skjul på at den nye hverdagen var krevende, selv om hun fikk god hjelp av Ivars foreldre og beskriver dem som fantastiske, på alle måter.
Det er likevel Britt som måtte følge og henter Eirik og Ellen.
Hun jobbet, handlet, lagde mat, hjalp Ivar når han trengte det, samtidig som hun forsøkte å få tid til å være en god kjæreste.
- Ivar foreslo at jeg skulle ta med mamma og barna på ferie til Syden. Men jeg turte ikke. Det verste som kunne skjedd, var at jeg ikke var der da han døde.
- Syden er der for alltid. Vi var her da.
Skrev hilsen til barna
Mens Britt og ungene hadde fulle dager, hadde Ivar god tid til å tenke - og forberede seg. Han snakket med presten og ga beskjed om at han ønsket en barnevennlig begravelse.
Han ville ha liljekonvaller i kirken og ba om at de skulle spille sangen «Tir n'a Noir» av Vamp.
I en svart notatbok skrev han ned minner og tanker han ønsker å gi videre til Eirik og Ellen. Deres minner sammen, slik Ivar husket og opplevde dem. Han skrev også om opplevelser og erfaringer fra hans barndom. Ivar ønsket ikke å gi råd. Han ville ikke at Eirik og Ellen skulle føle seg styrt av ham.
Han hadde mye på hjertet og fortsatte å snakke, til tross for at det var tungt å puste og si ordene.
Hans mål var å gi barna gode minner. Om ham. Han håpte at de var bli kry av at han var deres pappa.
- De kommer jo også til å tenke at det var urettferdig at de ikke får ha Ivar når de vokser opp, sier Britt.
Mistet aldri håpet
Ivar fikk god hjelp av logoped, fysioterapeut og hjemmesykepleien. De installerte et taleprogram på iPaden, som skulle gjøre det enklere for ham å uttrykke sine ønsker og tanker.
Ivar Keyser-Olsen var ikke typen som ga opp. Han elsket jobben sin som ungdomsskolelærer og skulle bli verdens beste leksehjelper for barna.
Slik ble det ikke. Likevel var han hele tiden tydelig på at han hadde hatt mange gode år og aksepterte at livet gikk mot slutten. Ivar var ikke var redd for å dø, men var ikke helt klar for å gi slipp. Det gjensto spesielt en ting han ønsket å få med seg. Å se veslejenta starte i 1. klasse. Han tok et godt tak rundt datteren med den friske armen og smilte oppmuntrende til henne.
- Det er viktig å ha noe å glede seg til.
Ivar Keyser-Olsen døde hjemme, med sine nærmeste rundt seg. Intervjuet publiseres med tillatelse fra familien.
Les også:
Adrian (4) lider av en alvorlig sykdom bare gutter kan få
Pappa glemmer aldri telefonen fra barnehagen
- Ikke verdens undergang å få et barn som Jonas
Ane (16) har kanskje bare ett år igjen
