Rask fødsel
Fra vannet gikk til barnet vårt ble født, gikk det bare 5 og en halv time.
Jeg vil først og fremst takke for en flott side dette er, å fortelle at jeg benyttet meg mye av barnimagen da jeg gikk gravid. Jeg leste akkurat en historie her som ligner veldig på min når gjaldt klokkeslett.
12. november 2000 våknet jeg tidlig, av den vanlige årsaken: Jeg måtte på do. Da jeg satt på do, oppdaget jeg at jeg hadde begynt å blø litt. Jeg ble ikke redd da jeg var klar over at dette var normalt. Jeg ropte på samboeren min, og han kom løpende ned for å se hva som foregikk. Han smilte bare da jeg sa hva som var skjedd.
Jeg visste at jeg måtte ringe sykehuset å si ifra, men det hastet ikke, så jeg fikk time kl 13. Det var noen timer til så jeg fant på at jeg skulle vaske huset før vi dro. Klokken 12 var jeg ferdig og kom meg i dusjen. Jeg hadde ikke vondt og merket ingenting. Jeg var faktisk litt redd for at det kunne gå et par dager før det skjedde noe, for jeg har hørt om de tillfellene.
Men til sykehuset bar det, med mange undersøkelser og timers venting, husker jeg. Vi var ikke hjemme før klokken var 19.00. på kvelden. Vi så på tv. Jeg hadde begynt og få svake menslignende smerter.
Så var det leggetid. Jeg husker så godt jeg kikket på klokka. Den var akkurat 22.50. Da klokka ble 23, kom det første, litt harde, taket. To til fulgte rett etter. Da det var over, var klokke 23.05. Jeg reiste meg opp på huk, så rant det. Jeg vekket samboeren min som hadde allerede sovet noen timer og fortalte at vannet gikk. Så bar det til sykehuset igjen.
Der måtte de ta en undersøkelse av underlivet (veldig vondt) for å være sikre på at det var vannet som hadde gått, noe det ikke var. Så jeg kunne dra hjem igjen. Denne gangen dro vi til foreldrene til samboeren min da de bor nærmere sykehuset enn vi gjør. Vi var hos dem klokken halv to om natten. Jeg var trøtt. Det var begynt å komme noen kraftige tak nå, men det var ikke nødvendig å se på klokka. Det kunne gå 10-15 minutter mellom takene.
Klokken 2 la jeg meg for å sove. Jeg visste at jeg ikke ville sove mye, men det var verdt forsøket. Klokken var 02.30 da jeg kikket på klokken igjen. Jeg hadde vært så mye våken i de siste 30 minuttene og bestemte meg for å ta tiden. Nå var det fem minutter mellom hver ri. Jeg vekket samboeren min og sa ifra. Han spurte om jeg var sikker i min sak, og la seg til å sove igjen. Jeg måtte på do likevel så jeg lot han bare ligge der litt til.
Vannet gikk da jeg satt meg på do. Samboeren min var så trøtt. Han lurte på om ikke det var slimproppen som hadde gått igjen. Så jeg forklarte i en fart at den ikke kunne gå to ganger, og at det var på tide å dra.
Da vi kom på sykehuset spurte samboeren min jordmoren hvor lang tid dette kunne ta. Hun regnet 1cm i timen. Å hjelp! sa jeg. Da blir det 10 timer. Tiden gikk der jeg lå. Jeg hadde vondt, men sa klart ifra at jeg kunne klare meg uten smertestillende.
Klokken 07.30 ba jeg nesten på mine knær for å få hjelp (helst keisersnitt), men for å få noe smertestillende måtte jordmoren undersøke meg først. Da hadde jeg 4-5 cm åpning. Smertestillende fikk jeg, noe jeg kunne ha klart meg uten da den ikke hjalp meg noe særlig. Klokken 8 merket jeg et press i baken. Noe var på vei ut. Jeg kunne ikke tro det var barnet, men skjønte etterhvert at det var lillemann likevel.
Jeg taklet pressveene godt og hadde faktisk ikke problemer med å la vær å presse. På 30 minutter hadde jeg åpnet meg 5-6 cm - noe jordmoren var litt forbauset over, jeg var jo også førstegangsfødende. Jeg brukte 10 minutter på å få gutten ut, og alt gikk greit for seg. Det eneste var at pressveene stoppet, men en sprøyte i baken gjorde sitt til å få ting igang :)
Det var en liten gutt jeg fikk. Han var 49 cm og veide 3210 gram. Han ble ett år 13. november 2001. Samme dag fikk jeg vite at nummer to var på vei.
Les mer:
Bli med på keisersnittdebatten.
Denne saken ble første gang publisert 01/03 2010, og sist oppdatert 24/06 2017.