– Jeg knakk fullstendig sammen hos legen og gråt og gråt

Tre dager før Josefine ble født, skjedde det noe. Lene Peersen tok en rask powerwalk, hun var i god form, selv i niende måned.

Før svangerskapet løp hun glatt én mil på 40 minutter, hun var sterk og godt trent. Men på turen fredag 7. juni 2019, hogg det til i baken da Lene skulle opp den siste bakken.

Henvist til legevakten

Hun hadde vært frisk og fin hele svangerskapet, og det var bare 12 dager til terminen. Da Lene kom hjem og googlet, slo hun seg til ro med at det var bekkenleddsmerter. Hun tenkte hun måtte oppsøke kiropraktor hvis det ikke ble bedre.

Lørdag var smertene verre, men siden det gikk fint å tøye, var ikke Lene engstelig. Søndag var Lene og samboer Trond Holland på vei hjem fra en barnebursdag, da Lene så at venstre lår var hovent. Hun ringte til Ullevål, og ble henvist til Legevakten.

Usikre på behandlingen

Mens Lene og Trond ventet på tur, snakket de om at Lene kunne ha fått blodpropp. Hun hadde googlet seg frem til dette. Men hun kjente ikke til andre i familien som hadde hatt blodpropp og hun hadde bare brukt p-piller et års tid da hun var helt ung.

Noen annen grunn til blodpropp hos unge, friske kvinner, visste hun ikke om.

– Legen undersøkte meg, og bekreftet at jeg hadde en blodpropp høyt oppe i venstre lår (i lysken), forteller Lene.

– Men han var usikker på hva han skulle gjøre.

Flere leger så på Lene, og de ble enige om å gi henne en sprøyte med blodfortynnende medisin, og sørget for time på Lovisenberg sykehus dagen etter.

– Mens jeg var på sykehuset gikk slimproppen, og sterke og hyppige rier startet umiddelbart. Samtidig hadde jeg så vondt i låret at jeg knapt nok klarte å gå de 200 meterne tilbake til bilen, sier Lene.

Fikk ikke smertestillende under fødselen

– Men vi måtte selvsagt komme oss til Ullevål, nå som fødselen var i gang. Der bestemte de seg for å ta ultralyd av bekkenet. Jeg måtte vente alene, mens både blodproppen og riene ga grusomme smerter. Da følte jeg meg liten og redd.

Det kjentes tryggere å komme ned på føden, der Trond ventet, også han engstelig. Vannet gikk og smertene ble mer og mer intense.

– Gi meg noe! ba Lene.

Og fikk beskjed om at hun ikke kunne få smertestillende. Siden fikk hun vite at det var på grunn av det blodfortynnende medikamentet hun hadde fått.

Les også: – Kvinner føler seg dessverre altfor oversett i tiden før og etter fødsel

Da lykken skulle vært fullkommen

Lene var sjeleglad da hun hørte Josefines første skrik og fikk babyen sin på magen. Det var pappa som klippet navlestrengen. Han fikk bli på samme rom som Lene og Josefine i tre døgn.

Den nybakte moren fikk en times permisjon fra sykehuset, men hun hadde grinesmerter og ville fortest mulig tilbake til senga. Josefine ble født 10. juni, og de ble skrevet ut fem dager senere.

– Jeg fikk med meg sprøyter med blodfortynnende pluss smertestillende hjem. Dessuten fikk jeg sykmelding, slik at Trond kunne være hjemme et par måneder. Uten hans hjelp hadde det ikke gått, sier Lene alvorlig.

Les også: Tone havnet i rullestol i mange år etter fødsel

Gråt og gråt

– Jeg slet med ammingen, jeg var fortvilet på grunn av alle smertene og jeg klarte knapt å gå opp den slakkeste bakken.

Ti dager etter at blodproppen ble oppdaget kom hun til spesialist på et sykehus. Hun skjønner ikke selv hvorfor det måtte gå så lang tid.

– Jeg knakk fullstendig sammen inne hos denne legen, og gråt og gråt, forteller Lene.

– Men jeg fikk beskjed om at jeg ikke var kandidat for livreddende behandling, det vil si at de «fisker» ut proppen. Jeg skulle bare fortsette med blodfortynnende.

Les også: Legene trodde ikke bitte lille Emilie kom til å overleve

50 rammes hvert år

Overlege Anne Flem Jacobsen har doktorgrad i blodpropp og svangerskap, og er professor i fødselshjelp og kvinnesykdommer ved Universitetet i Oslo.

Hun forteller at omtrent 1 av 1000 kvinner rammes av blodpropp under svangerskapet, eller i løpet av de første seks ukene etter fødselen. Cirka 50 gravide/barselkvinner, får blodpropp i Norge hvert år.

– De aller fleste får proppen høyt oppe i venstre lår, og smertene blir ofte forvekslet med bekkenleddsmerter, sier Anne Flem Jacobsen.

Savner informasjon

Lene er sta og viljesterk, og hun var ute og gikk hver eneste dag. Etter halvannen måned var hun litt bedre. Men først etter tre og en halv måned, da hun sluttet å amme og fikk nye medisiner, ble hun merkbart bedre.

– Jeg trente så mye jeg klarte, både styrke og kondisjon. Og gradvis klarte jeg å løpe. Ikke som før, men i hvert fall litt, forteller Lene.

– Men jeg var engstelig og ville gjerne ha en bekreftelse på at jeg kom til å bli helt frisk igjen. Det fikk jeg ikke. Derimot merket jeg enormt håravfall, og følte meg som en oppvridd vaskeklut. Diagnosen PTS (posttrombotisk syndrom) stilles ikke før det har gått lenger tid, men mye kan tyde på at Lene får den.

Les også: Tora fikk beskjed fra legen: «Du er for syk til å ta vare på ditt nyfødte barn»

Trøst og pågangsmot

Hun googlet og ble skremt av å lese at noen fikk «markant dårligere livskvalitet» av PTS.

Hun ble overført til Sirkulasjonsfysiologisk enhet på Aker sykehus. Der kunne legen berolige henne med at det finnes behandling, men at det må gå to år før noe eventuelt settes i gang.

Samtidig leste Lene om en annen kvinne, som har gjennomgått noe av det samme, og nå er omtrent sitt gamle jeg igjen. Det var disse to tingene som trøstet henne, og ga henne enda mer pågangsmot til å gjøre alt for å bli bedre.

– Hadde jeg veid 100 kilo og ikke trent, hadde ikke overgangen vært så stor.

– Men jeg var lett og sterk, og løpingen er en så viktig del av livet mitt, at noe vesentlig mangler hvis jeg ikke kan løpe mer.

Les også: Derfor skal du være kritisk til dr. Google

Ett år etter

Lene forteller at babyen har vært enkel å ha med å gjøre, og det er først i det siste hun har begynt å våkne om natten.

Lene har problemer med å sitte stille, så hun må helst gå med Josefine på armen. I senga ligger Lene med beina høyt, men hun våkner allikevel flere ganger hver natt.

Om dagen bruker hun en støttestrømpe på låret, det må hun gjøre i to år. Hun føler seg svak i hele kroppen, og har ikke samme energi som før.

Vil ikke skremme

– Det som skremmer meg mest er at ingen informerte meg om at svangerskap gir økt risiko for blodpropp. Jeg hadde aldri hørt om det før, og jeg følte meg heller ikke helt trygg da legene var så usikre på behandlingen.

– Det er ingen folkesykdom, og det er ikke meningen å skremme andre gravide. Men hvis man er obs på symptomene, kan riktig behandling iverksettes mye tidligere, slik at kvinnen kanskje slipper senskader.

Lene forventer ikke å løpe like fort og like langt som før hun ble gravid. Men hun håper å få tilbake muskelkraften i både bein og armer, sove bedre og orke mer. Også lengre løpeturer.

– Det aller viktigste er selvfølgelig at Josefine utvikler seg fint har det bra. Men hun trenger også en frisk og sterk mamma, avslutter Lene.