Kommentar: Fortell meg mer om din datters søvnrutiner
Kvinner som hater mødre
Velger man frivillig å gi opp alt og alle, for å bli hun som kun snakker om seg og sitt?
Del på FacebookI de siste årene har flere og flere av venninnene mine fra ungdomstiden begynt å ligge seg til barn. Jeg reagerer alltid med sjokk og vantro. Disse jentene er jo like gamle som meg, og greier - som meg - bare så vidt å ta vare på seg selv. Jeg har derfor sett på det som min oppgave å finne ut om de var klare for det, ved å stille de ubehagelige, men viktige spørsmålene:
* Du vet at barnet kommer til å være der hele tiden, sant? Og at du ikke kan omplassere det når du er lei?
* Du vet at det kommer til å våkne altfor tidlig selv om du er fyllesyk?
* Og at du kommer til å være hun på flyet til Syden med drittungen som gråter i det som føles ut som fem år i strekk?
* Eller at en ferie aldri kommer til å føles som en ferie igjen?
* At en barnevakt koster 1000 kroner kvelden?
* Du vet at det eneste som er vondere enn å føde er å brenne ihjel?
* Du vet at det kommer til å ødelegge livet ditt?
* Vil du ikke heller ha en hund?
Bortsett fra hun ene som svarte at hun ikke ville ha hund fordi det var så mye ansvar, har alle de andre bestått testen - og svart det jeg tror er riktig på spørsmålene. Sakte, men sikkert har jeg innsett at de er modne nok til å føre generasjonen videre - bare 26 år gamle. At selv om mitt morsinstinkt ikke har kicket inn, er det ikke nødvendigvis sånn for alle. At jeg ikke kan nekte noen å formere seg på grunnlag av mine personlige barrierer. Det er jo ikke akkurat som at de blir noen andre med en gang de får barn heller. Eller?
Dette er tante Grusom:
Alder: 26
Sivilstatus: Samboer og barnløs
Profilert norsk stemme i offentligheten som skriver eksklusivt for Foreldre.no.
Her får du skråblikk på dagens foreldrerolle.
En etter en har i hvertfall venninnene mine blitt til mødre, endelig ute av fangenskap. Etter ni måneder på Pepsi Max- og sjokoladebollediett ville man kanskje trodd at de lengtet etter en kveld med fire flasker vin og kilovis av blåmuggost, men plutselig har de ikke engang tid til en kaffe. Med unnskyldningen om at det «føles feil å dra fra henne». For det eneste de har lyst til nå, er vise fram rotteungen sin til verden på Facebook, og skryte av hvor flink hun er til å bæsje. Milelange, detaljerte statusoppdateringer om hvor mange timer søvn hun får, og bilder av «dagens babyoutfit» før de i det hele tatt har fått trykket ungen inn i dem. WHY?
Det er idet jeg oppdager at mine beste venner har forvandlet seg til monster, at jeg innser at jeg burde ha stilt spørsmålet jeg aldri tør stille:
- Du vet vi kommer til å gli fra hverandre?
Jeg forstår at det sikkert er hakket mer spennende å få et barn enn å holde på et vennskap med meg, men jeg kan ikke forstå hvordan de kan glemme at det også finnes andre mennesker her ute. Mennesker som kanskje ikke er så veldig interesserte i å høre om hva den jævla ungen har spist eller ikke spist, gulpet eller ikke gulpet - men som likevel fortsatt er glade i deg. Mennesker som sikkert kan bli glade i ungen din etterhvert også, om du bare kan snakke om andre ting - i blant.
Mitt store spørsmål er bare om det er et valg man tar. Velger man frivillig å gi opp alt og alle, for å bli hun som kun snakker om seg og sitt? Hun som bare vil diskutere hvilken barnevogn som har plass til mest handleposer under, eller hvor man får kjøpt de fineste amme BH-ene? Velger man å bli hun som ikke lenger har interesse av hva som skjer i livene til gamle og - gud forby - barnløse venninner?
Jeg vil egentlig bare vite: finnes det i det hele tatt mødre som ikke har blitt sånn? Finnes det mødre som har greid å få barn uten å la det være det eneste samtaleemnet i hele verden - eller er det en sykdom?
Les også:
Test deg selv: Drikker du for mye?