Kreft og graviditet
Gravide Karoline Jeanette (27) fikk diagnosen livmorhalskreft – måtte ta et vanskelig valg
– Den lille i magen ville ikke overleve behandling med cellegift før etter uke 12.
Legene rådet meg til å ta abort, sier Karoline Jeanette.
Da Karoline Jeanette Bruun (27) og samboeren Stian (27) fra Larvik oppdaget at de ventet barn, ble de både glade og overrasket.
Hun hadde sluttet på p-pillen bare et par måneder tidligere, og hadde aldri regnet med at det ville skje så raskt.
– Så snart det sank inn hos oss begge, ble vi utrolig lykkelige. Vi hadde akkurat flyttet inn i ny leilighet. Jeg var student og Stian hadde en stabil jobb. Alt lå til rette for at dette skulle bli bra, forteller Karoline Jeanette til Foreldre & Barn.
Det skulle likevel ikke gå lang tid før det unge paret brått ble revet ut av gledesboblen.
Måtte til legen
Etter få uker fikk hun blødninger og oppsøkte lege. Her ble hun beroliget med at det ikke er uvanlig å blø litt i starten av en graviditet.
Legen merket likevel at hun ikke helt klarte å slå seg til ro med dette, og henviste til gynekolog for tidlig ultralyd.
– Bare en uke senere møtte vi forventningsfulle opp. Vi skulle få se det lille hjertet slå, og jeg sa til meg selv at det mest sannsynlig ikke var noe som helst galt. Siden jeg hadde fylt 25 år spurte legen om det var i orden at hun sjekket for celleforandringer. Jeg sa ja, først og fremst for å slippe ubehaget ved en senere anledning, forteller Karoline Jeanette åpenhjertig.
Under undersøkelsen beroliget gynekologen henne med at dette var en ren rutinesjekk. Så ble hun med ett helt stille. Sa at det mest sannsynlig ikke var noe galt, men at hun ville hente en overlege.
Karoline Jeanette la merke til at legen nå hørtes mindre overbevisende ut i stemmen, og fikk en vond klump i magen.
– Det ble funnet noe som måtte undersøkes nærmere, og besluttet at en prøve måtte tas. Få minutter senere fikk vi se den lille og et lite hjerte som slo. På overlegens kontor fikk vi beskjed om at prøvesvarene ville komme få dager senere.
Den vonde beskjeden
I dagene som fulgte klarte hun ikke å slappe ordentlig av. Prøvde å fremkalle legens ord om at det mest sannsynlig ikke var noe alvorlig, men hadde likevel på følelsen av at noe var galt.
– Tilbake på legens kontor fikk vi beskjeden som skulle snu opp ned på alt på bare få sekunder: Jeg hadde grove celleforandringer, en svulst på livmorhalsen og mest sannsynlig kreft. Jeg hadde ikke hatt noen symptomer, og ble totalt tatt på sengen, sier Karoline Jeanette stille.
På Radiumshospitalet fikk de bekreftet hvor alvorlig situasjonen var. Legene ønsket å gi cellegift og stråling for å krympe svulsten. Gravid i tiende uke ble det unge paret tvunget til å ta et nesten umenneskelig valg.
– Den lille i magen ville ikke overleve behandling med cellegift før etter uke 12. Legene var tydelige på at de rådet meg til å ta abort, og heller forsøke å bli gravid på nytt etter at kreften var tatt hånd om, sier Karoline Jeanette.
– Men de kunne ikke love meg at de ikke måtte fjerne hele livmoren dersom kreften allerede hadde spredd seg dit. Skulle jeg ikke få oppfylt drømmen min om barn, og kunne vi ikke bare vente et par uker med å starte på cellegiften, legger hun til.
Å vente lot seg ikke gjøre, siden faren ble større for hver dag som gikk. Legene ga dem natten på å ta et endelig valg, før Karoline Jeanette neste dag skulle i narkose for å ta en prøve av svulsten.
– Den natten sov vi ikke. Vi gråt og gråt begge to. Jeg kjente på en sterk følelse av at det var den lille babyen vår som hadde reddet meg. Hadde det ikke vært for graviditeten, så ville jo kreften aldri ha blitt oppdaget på dette tidspunktet.
– Stian ville at jeg skulle fokusere på meg selv i denne tøffe situasjonen, og at vi kunne prøve på nytt senere. Han var likevel helt tydelig på at valget til syvende og sist var mitt, og ville støtte meg uansett hva jeg bestemte meg for.
For Karoline Jeanette var det ingen tvil: Den lille livsreddende engelen i magen hennes skulle leve, koste hva det koste ville. Og slik ble det.
– Jeg ba Stian love meg at han skulle ta godt vare på det lille barnet vårt dersom jeg selv ikke ville overleve. Legene likte ikke avgjørelsen min, ga tydelig uttrykk for at det var imot deres anbefaling, og ba meg revurdere alt på nytt.
– Jeg sto støtt ved mitt valg. Morsinstinktet overfor det som nå lignet en liten hamster på ultralyden hadde kicket inn for fullt, og ingen skulle få ta dette fra meg.
Les også: Bloggeren Asbjørn «Kokkejævel» Sandøy:– Bare det å stå opp om morgenen er en jævla kamp
Livet satt på vent
Snart fulgte operasjon hvor både svulsten og fire lymfeknuter ble fjernet. Så kom den ekstreme kvalmen: To til tre ganger i uken måtte Karoline Jeanette tilbake til sykehuset for å få intravenøs væske. Hun klarte ikke holde på hverken mat eller drikke.
– Det føltes ut som en evighet med venefloner, drypp, nutridrikker blandet inn i forskjellige kreative drikker, og kvalme, men i realiteten varte det nok bare i 4-5 uker. Jeg husker enda hvor glad jeg var da jeg rundt påsketider endelig klarte å spise igjen.
Alt så heldigvis ut til å være bra med den lille gutten i magen, men en vårdag tidlig i mai skulle tilværelsen nok en gang bli snudd på hodet.
– En ultralydundersøkelse i uke 21 viste at livmorhalsen min ikke holdt. Jeg ble innlagt og fikk kun lov til å forlate sengen min for å gå på do. Nå måtte jeg bare vente, ruge og håpe på at jeg ville nå uke 23 slik at babyen min ville bli gitt en sjanse til å overleve.
– Jeg var livredd. Hadde jeg satt livet mitt til side for så å måtte gå gjennom en sen abort? Det føltes så urettferdig. På spørsmål om hva jeg kunne forvente, svarte sykepleierne nølende. Til slutt var det likevel ei som sa at jeg nok ville komme til å føde innen mai var omme. Da ville jeg ha nådd uke 25.
Les også: Michelle har små prikker i huden og får lett blåmerker – hos legen får foreldrene sjokkbeskjeden
En liten kriger
Det strenge sengeregimet viste seg å være effektivt. Den lille holdet seg inne i magen. Karoline Jeanette fikk etter hvert stå opp, hente mat selv og gå små turer rundt i de lange sykehuskorridorene.
På finværsdager trillet Stian henne ut i sykesengen for å spise is i solskinnet. Det var så deilig å kjenne den friske luften på kroppen.
Så, i uke 28, gikk plutselig vannet. Raskt ble det bestemt at fødselen måtte skje ved keisersnitt for å gjøre det mest mulig skånsomt for babyen.
Fra spinalbedøvelsen ble satt til gutten deres på knappe 1200 gram så dagens lys, tok det bare 20 minutter.
– I ettertid fortalte Stian at jeg hadde ligget helt stille, sett fraværende ut og stirret tomt ut i luften. Et øyeblikk hadde han vært livredd for at jeg hadde strøket med.
I all hast ble gutten deres, som hadde fått navnet Dexter, flyttet opp til nyfødtintensiv avdeling. At han hadde skreket så høyt da han kom ut, måtte vel være et godt tegn, tenkte Karoline Jeanette.
Tørket tårene
Det skulle gå timer før de fikk hilse ordentlig på den lille sønnen. Karoline Jeanette glemmer ikke synet som møtte henne.
– Der, i kuvøsen, lå mirakelbabyen vår. Full av utstyr festet til den altfor lille kroppen. Rød som en liten kokt hummer. Forsiktig holdt jeg i foten hans, mens jeg tørket tårene som rant nedover kinnet. Han var så uendelig vakker i våre øyne.
De neste månedene skulle den lille familien tilbringe på sykehuset, med dager fylt av oppturer og nedturer. Allerede tidlige undersøkelser viste at Dexter hadde svulster langs ryggraden, og at det så ut til at en del av lungen hans ikke fungerte.
Karoline Jeanette beskriver det som å leve i en tåke, hvor kroppen hennes var både mentalt og fysisk utslitt.
– Dagene var så uendelig skjøre, og vi visste ikke hva den neste ville bringe. Å se den lille gutten vår bli lagt på respirator etter å ha fått pusteproblemer, var utrolig tøft. Jeg følte at jeg sto på sidelinjen, uten mulighet til å gjøre noe annet enn å holde forsiktig på ham og med hviskende stemme si at alt kom til å bli fint.
Dexter viste seg raskt å være en ordentlig kriger. Etter hvert kom han av respiratoren, og familien kunne forsiktig gå tilbake til en slags dagligdags rutine igjen.
– Han var avhengig av morfin siden han hadde fått så høy dose over tid, og det var strevsomt. Den lille kroppen skrek, slukte melk og kastet opp. Han var hele tiden utilpass og ukomfortabel. Det eneste som hjalp var å holde ham tett inntil kroppen mens vi tok knebøy, så time etter time ble tilbrakt i stående stilling.
En ny hverdag
Etter drøye tre måneder var Dexter frisk nok til å reise hjem. Endelig skulle familien på tre få være samlet, og en ny hverdag begynne.
Uroen slapp likevel ikke taket. Snart ble det fattet mistanke om at gutten deres hadde fått cerebral parese, mest sannsynlig som følge av en hjerneblødning han hadde hatt på et tidspunkt.
Et par måneder før 1-års dagen ble diagnosen bekreftet.
– Beskjeden var veldig tøff å få. Etter alt vi hadde gått igjennom var det eneste jeg ønsket at vi skulle være en normal familie. Alle reisene til sykehuset for å gjennomgå ulike kontroller minner meg hele tiden på at ting ikke er normalt.
– I tunge stunder har jeg tenkt på om jeg tok det riktige valget for Dexter. Var det egoistisk av meg å velge at han skulle få leve? Tenk på alt han kanskje aldri vil klare å gjøre, som å gå, sparke fotball eller sykle. Ting de fleste foreldre tar for gitt for barnet sitt, sier Karoline Jeanette stille.
– Når jeg ser den enorme livsgleden hans klarer jeg heldigvis å slå denne tanken fra meg. Om han ikke får oppleve det samme som andre barn, så vet vi i alle fall at han vokser opp i et hjem fylt med kjærlighet og omsorg.
Hver tredje måned har mammaen kontroller for å sjekke at kreften ikke har kommet tilbake. Ved å bære frem Dexter vet hun at hun tok et valg som gjør sjansen for tilbakefall større.
Den tanken kan gjøre henne redd.
– Jeg har bestemt meg for å leve her og nå, ikke grave meg ned i angsten for kreften, men sette pris på de verdifulle dagene jeg har sammen med Dexter og Stian.
– Det føles rart at det nærmer seg to år siden alt sammen startet, men det er også uendelig godt å se hvor langt vi har kommet. Det har vært vanskelig å slippe det som har skjedd, og våge å se fremover. Om vi ikke hadde gjort det, så hadde vi heller ikke opplevd de små gledene som hverdagen gir.