Føde i et fremmed land
– Jeg tenkte at alt ville vært bedre om mamma var her
Jeg følte meg som et problem. At jeg ikke burde spørre mer, skriver iranske Soulmaz Rahmani om dagene etter fødsel på et sykehus i Norge, langt hjemmefra.
Jeg prater ikke så mye norsk, og det var litt blandet hvor lett det var å kommunisere med jordmødrene når jeg trengte hjelp etter fødselen. Noen var veldig strenge og krevde masse av meg, og ganske fort tenkte jeg at alt ville blitt bedre om mamma hadde vært her.
Jeg tror nok norske jenter har vokst opp med en annen tillit til helsevesenet, i motsetning til meg. Jeg stoler først og fremst på mamma, at det er hun som kan hjelpe meg. Jeg tror mange iranske jenter har det sånn.
Så kommer jeg hit og møter det norske systemet mens jeg har denne lengselen etter mamma som ligger så dypt, dypt inni meg. Det var vanskelig.
Men så snakket jeg med flere iranske venninner som hadde hatt mammaene sine der, og de mente at det bare hadde blitt enda mer stress. Ha ha!
I Iran er det mest av alt familiene som hjelper kvinner etter fødselen, og mødrene som hjelper med ammingen. De tar ansvaret, og de elsker det. De bare kommer og hjelper, ofte uten å spørre.
Soulmaz Rahmani (34)
Soulmaz har ett barn og er stipendiat fra Iran. Denne historien er en del av boka «Pupp? Fortellinger og fakta om amming.» I boka prøver Kristin Grue og Mina Lystad å finne ut hvorfor tallet på ammende mødre går ned. Boka inneholder flere personlige historier om valget mødrene har tatt, å amme eller ikke amme, og hvordan helsepersonell og andre møter kvinnene i det valget de har tatt.
Det er noe reklame om at amming er bra, men etter fødselen er det ikke noe hjelp å få. Kvinner i Iran må gå til klinikkene selv, om de føler behov for det. De må altså søke den hjelpen de trenger, og betale for det selv.
Etter fødselen ble jeg litt deprimert, og da jeg kom hjem fra sykehuset, ble det vanskelig å amme. Jeg fikk vondt, og det ble bare verre og verre, men da jeg ringte sykehuset, sa de bare at jeg måtte fortsette å amme. Etter noen måneder kjøpte jeg ammeskjold, som hjelper mot såre brystvorter, sånn som jeg hadde. Jeg ble litt trist av at jordmødrene på barselavdelingen ikke visste at det fantes sånne hjelpemidler.
Jeg sluttet å amme etter fire måneder, med ganske blandede følelser. Som mor så følte jeg meg skyldig og litt skamfull for å ikke holde på lenger. Men samtidig så var det ikke noe jeg lengtet veldig etter. Jeg vet ikke hvorfor, men det kjentes ikke så viktig for meg.
Datteren min tok flaske og smokk veldig lett. Amminga var en kamp, og jeg så jo at hun var så rolig med flaska. Så da ble det gradvis mer og mer flaske, helt til det var det eneste hun fikk. Men jeg presset meg selv til å holde på med ammingen en stund på grunn av antistoffene og sånn, men nei. Jeg holdt ikke på så lenge.
Jeg leste i et psykologisk tidsskrift at hvis du gir flaske, så gir du heller ikke videre følelsene dine. Altså, via morsmelk går også alt som mammaen bærer på av gode og vonde følelser. Så hvis du er stressa og lei deg, kan det være godt å vite at det å gi flaske faktisk er bra. Det er godt å lese sånne ting, å kunne forstå hva andre tenker. Jeg trodde det bare var meg som ikke likte å amme. Men jeg var jo ikke alene!
Jeg har lagt merke til at den yngre norske generasjonen snakker lettere engelsk. De litt eldre, de kan bli irriterte. Og det opplevde jeg på sykehuset, blant dem som skulle hjelpe meg med ammingen etter fødselen. De snakket engelsk, men jeg merket at de ikke likte det. De viste det med ansiktet og kroppen at de ikke ville det, og derfor sluttet jeg å spørre. Jeg følte meg som et problem. At jeg ikke burde spørre mer.