Endelig kom gutten
13 dager over termin
Etter nærmere 14 dager på overtid kom veene, og da skjedde alt fort.
Jeg var hos jordmor ca 10 dager før termin. Hun ville ikke gi meg ny time siden hun var sikker på at jeg hadde født innen termin. Jeg var hos legen min 4 dager før termin og hun var veldig ivrig etter å skjekke åpningen, noe vi da gjorde. Jeg ble veldig glad da hun sa at det var 3 cm åpning. Og så strippet hun meg når hun først var der inne:-)
- Nå kommer han i kveld", sa hun. - Bare ikke sett deg ned så kommer han nok.
Jeg gjorde som hun sa, gikk en lang tur og vasket litt da jeg kom hjem, men ingenting skjedde.
Hos legen en uke senere ble jeg strippet for andre gang. Jeg fikk beskjed om å komme tilbake dagen etter om ingenting skjedde så skulle hun prøve å hjelpe meg en gang til. Hun tøyde meg da til 4,5 cm og ba meg være litt aktiv.
- Sex er bra, sa hun før hun ba meg komme tilbake om to dager dersom ingenting skjedde... og jeg kom tilbake etter to dager, jeg. Ingenting hadde skjedd, bare en haug med kynnere.
2 dager senere, en torsdag strippet legen meg nok en gang og jeg fikk litt vondt i magen.
Da jeg kom hjem hadde jeg sex med mannen min. Det var ikke veldig deilig sex, men nå-er-vi-lei-av-å-vente-sex. Vi ble spurt av svoger m/fam om vi ville være med på Peppes å spise litt, noe vi ville. jeg sa til min kjære at jeg ville ha en sterk pizza. Kanskje noe kunne skje? Da vi satt på Peppes kom det sterke kynnere Jeg satt helt stille og tok tida i det skjulte. 5 minutter mellom hver kynner, men de var ikke så veldig sterke så jeg satt å ønsket at det skulle gjøre litt vondere....at det endelig skulle bli noe utav disse kynnerne som fortsatte da vi dro fra Peppes. Vi skulle hjem til mine foreldre og hente gutten vår som nærmet seg 2 år. Han hadde vært hos bestemor og bestefar den dagen. Da vi kom til foreldrene mine, fortsatte kynnerne med 5 minutters mellomrom. Jeg satt helt stille og håpet at det snart skulle bli verre så vi bare kunne la gutten vår bli hos bestemor og bestefar. Men så måtte jeg på do.....BLÆH! og så stoppet det.
Søndag 3 dager etter, var jeg nær en depresjon. Jeg bare grein over at ingenting hadde skjedd. Ettersom første barn kom på natta regnet jeg med at andremann også kom på den tida. Derfor var jeg skuffet hver morgen over at jeg fremdeles lå hjemme i senga.
Denne søndagen ville jeg på sykehuset å høre om de kunne sette meg igang, men jeg fikk høre alle skrekkhistoriene og ble sendt hjem dagen derpå. Fikk være på sykehuset den natta så jeg fikk slappet av. Mens jeg lå i senga å prøvde å sove i en fryktelig dårlig seng, hørte jeg at en liten baby ble født. Ønsket inderlig at det var meg.
Mens jeg var på sykehuset ble jeg strippet 4 ganger. Tydelig at jeg ikke skulle føde ennå.
Onsdag kveld satt vi i kjellerstua hjemme og så på TV. Min kjære la merke til at det var uvanlig mye liv i magen. Jeg selv reagerte ikke på det før han kommenterte det. Babyen sparket og sparket. Det tok jo aldri slutt.
Etterhvert roet det seg. Jeg tenkte ikke noe mer over det, og da klokka var 10, gikk jeg og la meg. Kjæresten min ville se litt lenger på TV. Da jeg våknet kl 0100 og måtte på do, satt han fremdeles og så på TV. Jeg tenkte da at han kanskje burde komme å legge seg i tilfelle det skulle skje noe. Han trenger jo litt søvn han også. Fødselen tok jo 8 timer sist.
Jeg gikk og la meg igjen uten å si noe og våknet igjen kl 0300. Var på do igjen, og da jeg la meg igjen, fikk jeg litt vondt i ryggen. Men jeg tenkte ikke noe over det. Jeg hadde jo hatt så mye vondt de siste ukene.
Jeg fikk sove med én gang. Men så fikk jeg vondt i ryggen igjen, og enda en gang. Da den smerterien var ferdig kikket jeg på klokken. Den var 0313. Jeg tenkte: - Jeg får jo ikke sove så jeg kan jo likegjerne ta tida på disse kynnerne. Det gikk fem minutter, og enda 5 minutter. Så ble det fire minutters mellomrom og enda fire minutter.
Da begynte jeg å nynne litt. Jeg tenkte at nå skjer det noe her, endelig! Riene var ikke veldig vonde, men det var da noe så jeg vekket min kjære å sa: - Jeg tror kanskje vi må på sykehuset nå. Han lurte på om jeg var sikker, jeg sa at jeg trodde det...sa han kunne ringe til mamma, for hun skulle passe gutten vår. Mens han pratet med mamma, sa jeg at hun ikke trengte å haste, men pappa sa senere at hun aldri hadde vært så raskt ute av huset noen gang.
Da vi la på telefonen, stoppet det hele opp. Hadde vi vekket foreldrene mine for ingenting? Men så kom det enda en ri og jeg gikk på do. Da jeg tørket meg etter dobesøket, var det en del friskt blod. Først da var jeg sikker på at det var igang.
Mamma kom og vi kjørte til sykehuset (før mamma kom hadde jeg ringt og sagt at vi kom) der ble vi tatt imot av en veldig hyggelig dame. Klokken var 0410. Hun viste oss til "badet" og sa at jordmor kom snart. Vi ba om badekaret. Det var opptatt, men hun skulle se hva hun kunne gjøre.
Da vi satt på "badet" og ventet på jordmor, måtte jeg på do. Da jeg satt der, kom jordmor kom inn, men siden jeg satt der skulle hun bare ordne noe annet imens. Kjæresten min tok tida på veene da jeg satt på do. Da jordmor kom tilbake, sa kjæresten min at det var 2 minutter mellom veene. Hun skvatt til å ba meg komme meg opp fra den doen, hun ville ikke ha noen unge i doen. Jeg ble litt irritert på henne og sa at jeg måtte jo få lov å bli ferdig først, men jordmor sa at vi måtte finne en fødestue med én gang og fikk med seg noen apparater som CTG og noen andre greier.
Jeg fikk et par veer på veien og én da jeg kom meg bort til senga. Etter den siste veen fikk jeg kledd av meg og lagt meg på senga før neste kom. Etter den målte jordmor åpningen til 7 cm, men hun kunne tøye meg til 10 cm. Min første tanke da var: -Åh nei! Skjer det fort nå, så revner jeg vel i alle retninger.
Jeg fikk lystgass og et par veer. Den siste var fryktelig vond og det var vel ikke så rart, for det var en pressve og jeg prøvde å holde igjen. Men så kom det enda en pressve og da jobbet jeg fint med. Jordmor kjente i åpningen å løftet øyebrynene. Dette går unna! Så enda en pressve og der, kl 0437, kom gutten ut som en kule. Han veide 3700 gram, var 50 cm lang og 36 cm rundt hodet.
Jordmor tørket ham lett og la han på brystet mitt. Da måtte jeg trykke igjen og morkaka kom i full fart den også....sammen med nesten 1,5 liter blod. Jeg miste mye blod med førstemann også, så de var klar over dette og skulle egentlig gitt meg drypp, men med den farta rakk de jo ingenting, stakkars personale. Jeg merket jeg jeg var i ferd med å forsvinne, men nå kom det en anestesisykepleier og fikk satt drypp i mine vanskelige årer som bare skvatt unna.
Etter en liten stund fikk jeg farge tilbake i ansiktet og kunne bli vasket og flyttet ut av fødestua.
Gutten har fått navnet Marius og storebror Erik er veldig stolt av "Baby"!
Les mer:
Følg debatten om fødselsangst.
Denne saken ble første gang publisert 01/03 2010, og sist oppdatert 24/06 2017.