- Gravid? Nei, jeg er her fordi jeg er syk

Det er fem dager til julaften. I stuen råder etsalig kaos av julegaver, julepapir, fargebånd og kurver som skal fyllesmed barnas hjemmebakte julekaker.

Men under sofabordet ligger mamma Monika Nordgård (38) bevisstløs.

Nødtelefon til søsteren

Monika er gift med Øyvind og mamma til Mie (3) og Tobias (15) – og bonusmamma til Hedda (10). En kort stund senere våkner hun, fortumlet. Ved siden av henne ligger pc-en, dekket av oppkast. Hva skjedde? For et øyeblikk siden satt hun i sofaen med et nykokt egg og pc-en på fanget.

Hun forsøker å komme seg opp, men høyre arm er nummen, og det prikker i foten. Hun klarer ikke å fokusere. Hvor er telefonen? Hun må ha hjelp. Så husker hun at mobilen ligger på ovnen, i den andre enden av stuen. Hun kommer seg opp, men er redd for å svime av igjen. Hun må støtte seg og ta pauser. Sterkt medtatt får hun omsider tak i den gamle Nokiaen.

Da Elin (32) knuste foten i permisjonstiden, måtte mannen hennes bråstarte fedrekvoten for å ta seg av mor og baby.

Ringer 113

Hun klarer åpne tastelåsen, men hun får rett og slett ikke til å taste de tre sifrene 1-1-3. I stedet trykker hun på det grønne telefonsymbolet, som gjør at hun ringer opp den siste hun snakket med. Søsteren Anette svarer, og Monika sier hun har fått hjerneslag. Hun ber Anette ringe Øyvind. Søsteren legger på røret og ringer 113.

I mellomtiden har Monika kommet seg ut på badet. Hun vet ikke hvorfor hun har gått dit, kanskje for å vaske bort spyet på armen?

Når ambulansen ankommer, ligger hun på gulvet med beina høyt og med voldsomme smerter i hodet.

Trodde det var en spøk

Øyvind blir oppringt av broren og tror det er en dårlig spøk: – Jeg trodde først han tullet. Da jeg forsto at det var alvor, fikk jeg sjokk og tenkte bare at noen måtte ha misforstått. Han kaster seg i bilen. I innkjørselen hjemme møter han ambulansen.

Det er ingen misforståelse. Han løper inn i gangen og får øye på Monika. Hun klager over hodesmertene, men makter å ta seg ut til ambulansen på egne bein. Hun blir kjørt til akutten på Mosjøen sykehus, sykehuset hvor hun selv er ansatt som palliativ sykepleier – en som behandler og støtter mennesker i livets siste fase.

Et kort øyeblikk, før de legger Monika i kunstig koma og kobler til respiratoren, har hun og Øyvind øyekontakt. Så får han beskjed om at hun skal fraktes med ambulansefly til Tromsø samme kveld, og sykepleierne råder Øyvind til å bruke tiden før avreise til å ordne det praktiske. Han må få samlet ungene.

Broren har allerede hentet yngstedatteren Mie i barnehagen og Tobias på treningssenteret. Øyvind plukker opp Hedda (10) hos en venninne.

Det er først på flyet til Tromsø at Øyvind får tid til å kjenne på redselen: Tenk om Monika dør.

God jul på Skype

To dager senere, den 21. desember, blir Monika vekket opp fra koma. Hun er trøtt, men ved godt mot, og har ingen synlige mén etter hjernehinneblødningen.

Men hun er lyssensitiv og har stadig sterk hodepine. Det ligger flere slagpasienter på rommet, og alle har behov for ro og hvile. Julaften forbigås i stillhet. Nesten. Øyvind har kjøpt et lite juletre i plast, et par engler, en duk og telys på batteri, sammen med pepperkaker og appelsiner. I kveldingen skyper han med familien i Mosjøen. De der hjemme prøver å gjøre høytiden så normal som mulig.

I romjulen får Monika besøk av barna, søsteren Anette og svogeren Andreas. Humøret er godt, og Anette og Monika snakker om hvordan de skal feire julen neste år. De lover hverandre at de skal droppe julestresset og heller bruke dagene på å være sammen.

Nytt hjerneslag

Dagen før nyttårsaften må ungene, søsteren og svogeren reise hjem. Monika skal operere inn et permanent dren for å lette trykket i hjernen. Alt ser bra ut.

På vei til flyplassen får Øyvind en telefon fra sykehuset. Monika har fått et nytt hjerneslag. Hun har mistet mimikken i ansiktet, språket er borte og høyre side er lammet. De kan ikke si noe om utfallet.

Øyvind bestemmer seg for ikke å si noe til barna ennå, og ber broren om å late som alt er greit. Han er i sjokk.

Nå som han endelig trodde det skulle gå bra med Monika, skjer dette. Den personen han treffer i sykesengen nå, er ikke den Monika han kjenner.

Han veksler mellom å se for seg et liv uten kjæresten og et liv der hun er alvorlig syk. Monika selv gir uttrykk for forvirring og redsel. «Mamma» er det eneste hun sier de første dagene. Øyvind er usikker på om hun kjenner ham igjen, men hun signaliserer til gifteringen, og han håper.

Må lære å snakke

For å være sammen med Monika låner Øyvind en leilighet i Tromsø. Ungene blir tatt vare på av familien hjemme i Mosjøen.

På bordet foran Monikas seng har han plassert en digital bilderamme med bilder av familien. Etter hvert får Monika tilbake følelsene i høyre arm og bein, mimikken vender tilbake og hun begynner å kjenne igjen menneskene rundt seg. Språket er det verre med. Hun må lære det meste på nytt. Alfabetet, ord, setninger.

Sammen med en logoped jobber hun for å finne tilbake til sitt språklige uttrykk.

Det går bedre for hver dag, og i slutten av januar kan hun skrives ut fra Tromsø Universitetssykehus. Først blir hun overført til Nordlandssykehuset i Bodø, hvor hun blir en uke før hun endelig kan reise hjem til Mosjøen.

I slutten av februar er Monika tilbake på sykehuset for å ta en CT-skanning. Hun har drukket halvannen liter kontrastvæske og er fryktelig tissetrengt. Hun lurer på hvorfor alt tar så lang tid. Til slutt kommer det en lege ut til henne.

Det kan ikke være mulig!

- Jeg må bare spørre, er du gravid? sier legen.

- Gravid? Nei, jeg er her fordi jeg er syk, svarer Monika.

Legen går ut. Monika venter. Så kommer røntgenlegen inn.

- Du har en baby i magen, så vi må nok utsette undersøkelsen til en annen gang. Monika holder på å tisse i buksene der hun ligger. Gravid? Hun blir redd og tenker at babyen umulig kan være frisk etter alt hun har gjennomgått. Hun går ut til Øyvind, som sitter på venterommet. Det er noe hun må fortelle, hun skal bare tisse først. Ektemannen blir bekymret. Monika får ham med seg ut i bilen, og serverer ham nyheten der. Selv om det er en god nyhet, er gleden dempet.

- Jeg tenkte at jeg sikkert måtte ta abort. Jeg var redd og lei meg, erkjenner Monika.

Hun er ikke den eneste som har opplevd dette.

Det Marianne (20) trodde var urinveisinfeksjon, viste seg å være en baby. Hun fødte uten å vite at hun var gravid.

Ønsket flere barn

Da Monika og Øyvind ble sammen, ønsket de seg flere barn. Og siden begge hadde barn fra før, tok de det som en selvfølge at det kom til å ordne seg. Men først etter to år, testing av sædkvalitet, akupunktur og hormonkurer, ble de gravide med Mie. Monika orket ikke en ny runde med alt dette, så de ble enige om å la naturen gå sin gang. Tidlig i desember i fjor tok hun en graviditetstest, men den ga åpenbart feil resultat, den var negativ.

- Jeg innså at vi ikke ville få flere barn med det første og husker at jeg tok et par glass vin med søstrene mine. Da Monika fikk hjernehinneblødningen, var hun allerede tre–fire uker på vei, og i ettertid synes hun det er litt flaut at hun ikke skjønte at hun var gravid.

Da de kontakter Tromsø Universitetssykehus, får de bekreftet at behandlingen hennes har medført betydelig risiko for fosteret. De blir henvist til Nasjonalt senter for fostermedisin i Trondheim, og to dager senere får de time til ultralyd. Monika er da 13–14 uker på vei og over grensen for selvbestemt abort.

Velskapt jente

På ultralyden ser alt fint ut, og legen beroliger dem med at svangerskapet kan gjennomføres normalt.

Endelig kan de kjenne på gleden!

- Men selv om alt så bra ut, hadde jeg mareritt om at babyen ikke var frisk da den kom ut. Vonde drømmer til tross, svangerskapet gikk bra, og Monika var ofte å se på turstiene i Mosjøen.

Fire dager i uken jobbet hun med språket sammen med en logoped. En fin sommer fulgte, og kvart over ni om morgenen den 15. august kom Hannah til verden. Hun veide 3950 gram og var 50 cm lang.

Blåser i sminke

I dag, nesten ett år etter hjernehinneblødningen, synes Monika livet er bedre enn noensinne. Språket og hukommelsen er ikke som det var, men hun har ikke tenkt å gi seg og vil tilbake i jobben som sykepleier. Det er mye som har endret seg det siste året.

- Jeg er blitt roligere og setter større pris på de små tingene. Før kunne jeg lett bli sint, nå skal det mer til. Jeg er mer til stede i øyeblikket – og jeg er mindre forfengelig. Hun smiler og forteller at mens hun tidligere ikke kunne gå ut av dørauten sminke, må det nå en spesiell anledning til før hun åpner sminkepungen.

Monika har lært hvor skjørt livet kan være – og det er noe hun aldri kommer til å glemme.

Les mer:

Magnus kan leve til han er tenåring – i beste fall

- Det handler ikke om å leve lengst mulig, men best mulig

Her svelger Ingrid Maria (3) en krone

Denne saken ble første gang publisert 06/01 2014.