Surrogati
Hanna ble mamma alene
I mange år hadde Hanna drømt om å finne «den rette» og skape en kjernefamilie. Da hun ble 40 år, bestemte hun seg for å ta saken i egne hender.
Helt siden Hanna Marcussen (44) var en liten jente, har hun drømt om å bli mamma. En drøm om å finne kjærligheten og å skape et liv med «den rette». En drøm som viste seg å være vanskelig å oppfylle.
Hanna er byrådsleder i Oslo for Miljøpartiet de grønne. Nå ønsker hun å dele sin historie for å bidra til åpenhet og kunnskap rundt alternative familieformer.
Selv beskriver hun barndommen som fin og kjærlig. Hun vokste opp på Sandøya, en liten øy i Tvedestrand på Sørlandet.
Faren hennes døde av kreft da hun var elleve år, men hun har alltid hatt mamma Anna (77), søster Ingeborg (48) og broren Peter Daniel (46) ved sin side. De er fremdeles hennes sterkeste støttespillere.
Mammaen til Hanna hadde passert 30 år da hun fikk henne. Hanna har alltid tenkt at «jeg kan vente med å få barn til jeg har rundet 30». Men så kom 30-årene, og Hanna var enslig. Som politiker jobbet hun mye. Hun prioriterte utdanning og karriere framfor å finne den rette mannen.
– Jeg tenkte at «plutselig dukker han opp», istedenfor å tenke at nå skal jeg lete og treffe mange, forteller MDG-politikeren.
Lite visste Hanna at det skulle bli vanskelig å finne en mann hun ønsket å stifte familie med.
Da hun fylte 38 år, følte Hanna et sterkere press rundt det å få barn.
«Den biologiske klokken tikker. Jeg finner ikke den rette mannen å stifte familie med før det er for sent», tenkte hun.
Da sa hun til seg selv: «Hvis jeg ikke finner den rette mannen før jeg er 40 år, drar jeg til Storken i København.»
Prøverør – IVF
In vitro fertilisering (IVF) er en behandling der man henter ett eller flere egg ut fra en kvinnes eggstokker, som deretter befruktes av mannens sædceller i et prøverør.
Deretter fører man det befruktede egget inn i kvinnens livmor slik at egget kan feste seg til livmorslimhinnen. Utviklingen videre skjer som ved en vanlig befruktning.
Kilde: Klinikkspiren.no
Dating, som skulle være morsomt og spennende, ble stressende og krevende for Hanna. Det ble som et oppdrag etter å finne faren til hennes framtidige barn.
– Ønsket og savnet etter et barn var så stort. Et kjæresteforhold uten
å få barn var lite interessant, sier Hanna.
Stort savn
Vi går tilbake til 2018: Hanna var nå 40 år og fremdeles enslig. Hun hadde hørt om klinikken Storken i København, som har hjulpet mange kvinner med å få barn. Hun tenkte at dette var hennes måte å virkeliggjøre ønske sitt.
Hun delte tanken med sin nærmeste familie. Selv om hun skulle bli alene med barn, var det viktig for henne å vite at hun ikke var alene som familie.
– Jeg snakket grundig med alle tre for å forsikre meg om at de støttet meg, slik at jeg ikke ble sittende med alt alene. De har vært positive og støttende hele veien, sier Hanna.
Les også (+): Da Hannah og Jesper ikke klarte å få barn, kom venninnen med et utrolig forslag.
En tung prosess
Sæddonasjon i Norge
En mann som melder seg som donor må gjennom utredning for å bli godkjent. Dersom han blir godkjent, må han skrive under på et skjema hvor han samtykker til å gi sæd til kvinner som pr. i dag har rett til å få behandling i Norge, og at det kan bli barn i inntil 6 familier.
Barn kan få vite donors identitet når de fyller 15 år. Donor har ingen forpliktelser. I Danmark kan man velge mellom åpen og lukket donor. Dersom man velger lukket donor, vil ikke barn få informasjon om sæddonoren.
Kvinnen som ønsker behandling med donorsæd må gjennom utredning, og legen må henvise til sykehuset. Den som henvises må legge ved politiattest og egenerklæringsskjema. Hvis det er bestemt at kvinnen skal ha inseminasjon, må hun bruke medisiner for å stimulere eggløsning. Ved inseminasjon blir sæden preparert og settes så inn i kvinnens livmor med et tynt kateter.
Kvinnen får ikke informasjon om donor. I Danmark har man mulighet til å velge om man vil ha informasjon eller ikke.
Per behandling er det ca. 15 % sjanse for å bli gravid med inseminasjon. Dette er individuelt og avhenger av for eksempel kvinnens alder og diagnose.
Kilde: Gunhild Bøyum, seksjonsleder, reproduksjonsmedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus.
Hanna satt i gang prosessen i Danmark da hun var 40 år. Etter ett forsøk med sæd-inseminasjon og fem forsøk med prøverør (IVF) hadde hun rukket å fylle 42.
De to årene med prøving beskriver Hanna som en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Hun gråt og følte seg mislykket og redd. «Kanskje det er for sent. Kanskje det ikke går. Kanskje jeg ikke får mulighet til å bli mamma», tenkte hun. Det var en stor sorg, og et stort savn.
– Du føler deg litt mislykket, fordi det er fort gjort å tenke at du som kvinne skal få det til. Og hvis man ikke gjør det, er det deg det er noe feil, forteller Hanna.
Da hun til slutt så den positive graviditetstesten, ble hun sjokkert.
Endelig var hun gravid!
Da hun var på første ultralyd i graviditetsuke 13, turte hun å slippe all jubel løs. «Nå skjer det. Jeg skal bli mamma. Jeg skal endelig få et barn,» tenkte Hanna i spenning.
En ny hovedperson i livet
13. juni 2020: – Da vi var på vei opp til Rikshospitalet sa søsteren min: «Når du drar hjem herfra, så er det ikke bare deg lenger». Jeg klarte nesten ikke å tro på det, forteller Hanna.
En solrik sommerdag kom lille Mogens til verden. Navnet Mogens er dansk. Han ble oppkalt etter slekten til mammaen til Hanna, som er fra Danmark. Og som en takk til Danmark for å ha gjort drømmen hennes virkelig.
Da han ble lagt på brystet til Hanna, var det som en stor, rosa lykkeboble var rundt dem.
– Det var en helt uvirkelig følelse. Plutselig lå han der. Man glemmer alt av smerte og gørr. Det eneste som betyr noe er det bitte lille vesenet som ligger på brystet, forteller hun.
«Skal jeg ta med meg dette lille nurket hjem alene? Er det trygt å la meg ta ham med hjem?» tenkte den nybakte mammaen.
– Jeg var usikker på om jeg kunne det jeg trengte for å ta vare på sønnen min. Jeg følte meg veldig sårbar. Samtidig var sønnen min det eneste som betydde noe. Jeg er så heldig som får lov til å elske noen så høyt. Jeg er heldig som får lov til å være mammaen til Mogens, sier Hanna stolt.
Hanna hadde lenge hatt en jobb som var preget av mye ansvar og det å være leder. Mye av det hun har dedikert livet sitt til, ble plutselig så lite i forhold til det å være mamma. Nå var det ikke lenger Hanna som var hovedpersonen i livet hennes. Det var lille Mogens.
Alenemamma: – Et savn jeg ikke forventet
Hanna beskriver tiden i mammapermisjon som både tøff og vakker. Hun er takknemlig for at hun har familien sin å støtte seg på.
Hun var lenge forberedt på at hun skulle være den eneste forelderen til Mogens, og at det kom til å bli tøft. Hun mistet mye av fritiden sin.
– Jeg kan ikke bare gå ut en kveld med venner fordi jeg har en partner som kan ta seg av Mogens. Den aller viktigste og største forskjellen, er at jeg ikke kan ha det samme sosiale livet som tidligere, sier Hanna og fortsetter:
– Alt må tilpasses slik at Mogens kan være med på det. Små ting, som å ha glemt å kjøpe melk i butikken, tar plutselig mye lengre tid. Da er jeg nødt til å kle på Mogens og ta ham med, forteller Hanna.
Å være alenemamma har ikke bare vært en dans på roser. Det hender at hun kjenner på et savn etter en partner.
– Det er vanskelig å ikke ha en partner når det skjer små framskritt med Mogens som man gjerne vil dele. Slik som «nå lo han for første gang. Nå sier han nesten sitt første ord». Jeg var ikke klar over hvor sterkt behovet etter å dele det med noen er. Det er et savn, deler Hanna åpenhjertig.
Åpenhet
«Jeg hadde et stort ønske om barn. Jeg hadde ikke kjæreste, så da dro jeg til en klinikk i København for å få hjelp. Der var det en snill mann som ga meg noen pappafrø som gjorde at jeg kunne få deg», er en av historiene Hanna forteller Mogens.
– Han forstår ikke alt jeg sier. Men jeg har begynt å fortelle små historier om hvordan han oppsto på en enkel måte. Jeg ønsker å være åpen og ærlig. Jeg ønsker at dette skal være en akseptert familieform, forteller Hanna.
1. juni 2020 kom en lovendring i Norge som gjør at enslige foreldre kan få barn ved hjelp av assistert befruktning. Da Hanna hørte at flertallet stemte for dette, begynte hun å gråte.
– Jeg var allerede gravid med Mogens. Men det var fint at det ble lovlig i Norge før han kom til verden. Han vokser opp med en anerkjennelse om at dette er en type familie som vi aksepterer i Norge.
Hanna har valgt å ta i bruk åpen sæddonor. Da kan Mogens ta kontakt med sæddonor når han fyller 18 år, dersom han ønsker det. Men det er én ting hun mener er viktig å bemerke.
– Selv om man kan vite hvem personen er, så er det viktig å vite at det ikke er en pappa som står og venter. Det er en sæddonor som har gitt sæden sin. Det er viktig i forhold til forventninger til barnet. Det som er familien til barnet mitt, er min familie, sier Hanna.