Homofile foreldre:
Etter ti forsøk, halvannet år med prøving og 100.000 kroner ble endelig Eirin og Cecilie mammaer til Mia (4)
- Vi er en helt vanlig kjernefamilie. Den eneste forskjellen er at vi er jenter alle sammen.


Nå har familien økt med Ronja (snart 2) og de har flyttet til enebolig på Årnes.
– Vi er en helt vanlig kjernefamilie. Den eneste forskjellen er at vi er jenter alle sammen. Til og med hunden er jente, smiler Eirin Husebø-Isaksen.
De beste samtalene med barna er de du har på tur i skogen
Hun og kona er en av mange regnbuefamilier i Norge, det vil si familier med barn der foreldrene er homofile.
Ikke akkurat noe ukjent og merkelig fenomen når vi snart er i 2015, men likevel er det mange som ikke er klar over hvilken lang vei det kan være å gå for å få barn for dagens homofile. Den nye ekteskapsloven gjorde vel alt så enkelt?
Startet i Danmark
Selv om ekteskapsloven som trådte i kraft i 2009 ga homofile og heterofile like rettigheter når det kommer til ekteskap, og selv om lesbiske nå kan få inseminasjon ved Norske sykehus, betyr det ikke at prosessen er enkel. Ventetiden er lang i Norge, og mange velger å gjøre som før den norske loven ble en realitet, de drar til Danmark for å skaffe donor.
Også single heterofile kvinner finner veien til en klinikk i Danmark for å bli gravide.
– Vi startet prosessen før ekteskapsloven kom i Norge, så da ble det Danmark. Da loven kom var vi allerede godt i gang med prosessen, så da valgte vi å fortsette der. Men jeg vet at mange velger å reise dit fordi de vil unngå lange ventelister. Mange lesbiske etablerer seg sent, og da begynner den biologiske klokka å tikke for alvor når ventetiden er lang, sier Eirin.
Hun møtte kona da begge var i begynnelsen av tredveåra, og de var tidlig enige om at de ønsket barn sammen.
– Men vi var ikke forberedt på at det skulle ta så lang tid. Vi var også enige om at det var jeg som skulle gå gravid. Hun har ikke hatt noe behov for det, mens for meg har det alltid vært et sterkt ønske.
Paret begynte prosessen etter å ha vært sammen i litt over et halvt år.
Trengte mange forsøk
Familien startet på Stork-klinikken i Danmark, men de fant raskt ut at Eirin trengte litt hjelp for å bli gravid. Dermed flyttet de etter hvert forsøkene over på en fertilitetsklinikk.
– Det tok flere forsøk før jeg ble gravid, og jeg mistet barnet i uke åtte på fjerde forsøk. Vi fortsatte å prøve, og det samme skjedde da vi kom til forsøk nummer sju. Innimellom der hadde vi noen måneder med prøvestopp, og da gifta vi oss.
Etter hvert fikk Eirin hjelp av en dyktig gynekolog, Åsle-Marit Ullern, som oppdaget at Eirin hadde en sykdom som gjorde blodet hennes ble tykkere enn det skal være.
– Jeg ble satt på medisiner, og da smalt det til med forsøk nummer ti. Det ble et langt og tungt svangerskap, men vi klarte å beholde barnet, og det tror jeg er takket være legen min, hun hjalp meg veldig mye og fortjener all kred i verden.
Veien fra drømmen om barn til Mia ble født kostet familien rundt 100.000 kroner, inkludert alle reiser opp og ned til Danmark, alle medisiner, legebesøk og konsultasjoner.
–Veien var knalltøff, jeg er glad jeg ikke visste hvor tøft det skulle bli. Men nå har vi det herlig sammen. Vi ler mye og er en veldig glad familie. Jeg og Mia har også bursdag på samme dag, og det synes hun er veldig morsomt.
Ronja klaffet med det samme
Etter at datteren fylte halvannet år begynte familien på forsøk nummer to.
– Da hadde vi på forhånd bestemt oss for at vi ikke ville holde på like lenge. Vi ville ikke utsette Mia for den belastningen det kan være med en sånn prosess. Men da lyktes vi på første forsøk, sier Eirin.
Da Ronja var sju-åtte måneder flyttet familien fra leiligheten i Groruddalen til enebolig på Årnes.
– Nå har vi hvit enebolig med stor hage, to biler og en hund. Vi har fått A4-livet vi hadde lyst på begge to, og mangler vel bare stakittgjerde! Den eneste forskjellen på oss og andre A4-familier er at vi ikke har noen sko i størrelse 44 i gangen, ellers er vi som alle andre, smiler hun.
Konene har fått to skikkelige prinsessejenter.
– Vi er et prinsesseland av en annen verden. Den yngste datteren vår går rundt og sier «lilla, rosa, lilla rosa», hele tiden. Hun synes det er herlig å skifte til kjole og være prinsesse når hun kommer hjem fra barnehagen. Så her er det høy feminin faktor!
Møter ingen fordommer
Selv om homofiles rettigheter er betraktelig bedret, ekteskapsloven er på plass og diskriminering forbudt, er det fortsatt mange som føler de opplever forskjellsbehandling på grunn av legning. Det har heldigvis det unge ekteparet vært forskånet for.
– Vi tenkte jo litt på at det ville bli annerledes her enn i Oslo, der det er flere homofile, og her ute er vi de eneste vi vet om. Miljøet er ikke like synlig som i Oslo, men det har aldri vært noe problem. Vi er veldig heldige og har aldri opplevd noe negativt, forteller hun.



Folk som får vite at de begge er mammaer kan stusse litt først, men tar seg fort inn igjen og er positive.
– Vi får den lille «oj, åja!», men så er det helt i orden. Vi får ofte spørsmål om dette med donor, hva vi vet om ham og sånne ting. Folk er bare nysgjerrige på en hyggelig måte.
Anonym donor
Begge døtrene til Eirin og Cecilie har samme donor. Han er anonym.
– På klinikken vi brukte i Danmark var det kun lov med anonym donor, så vi ble litt tvunget til det. Nå er det tillatt med begge deler.
Dersom man velger inseminasjon i Norge er det et krav om åpen donor. Det vil si at barna når de er 18 år har rett til å vite hvem som er deres biologiske opphav.
– Jeg tenker at det er mange sider ved begge deler. For de som har mulighet til å vite kan det bli en drøm som ikke blir slik de ønsker. Kanskje går de og gleder seg i årevis etter å finne ut hvem donoren er. Det kan bli en illusjon de gleder seg til, som vokser til noe veldig stort og uoppnåelig, og så blir det ikke som de har tenkt. Virkeligheten lever ikke opp til forventningene.
– Nå er vi veldig trygge på at å bruke anonym donor er rett for oss.
Åpne med barna
De to mødrene har hele tiden vært åpne med døtrene om hvordan de ble til.
– Vi har alltid vært åpne. Vi står for valget vi har gjort, og vi må tåle at de kanskje blir sinte på oss for at vi har anonym donor. Det er jo en perfekt ting å bli sint for. Men barn skal bli sinte på foreldrene sine, hadde det ikke vært dette hadde det vært noe annet.
De forteller allerede eldstejenta eventyr om hvordan hun ble til.
– Det er en av de koseligste godnatthistoriene hun får. Da forteller vi henne at hun har blitt til ved hjelp av gavesæd fra en snill man. Hun vet hvordan barn blir til, og vi har fortalt at siden vi er to damer trengte vi hjelp av en snill mann «slik at du kunne bli du».
Ekteparet mener det er viktig å kommunisere til barna hvordan ting henger sammen.
– Vi forteller dem at de ikke har noen pappa, men to mammaer i stedet. Det er klart de skal få vite det tidlig. Det er en helt annen historie når folk ikke får vite om det før de er 18 år. Sånn vil vi ikke at det skal være. Vi ruster barna gjennom livet og satser på at den jobben vi gjør er bra nok.
Datteren er ivrig når det gjelder å fortelle folk, gjerne vilt fremmede på butikken, om familiekonstellasjonen.
– Hun forteller gjerne folk at «jeg har to mammaer, jeg!». Jeg er veldig for å være åpen. Vi er en normal familie, og det er fint at folk kan se at det ikke er noe problem å være to mammaer.
Ungene har selv bestemt å titulere mødrene som «Mamma Cecilie» eller «mamma Eirin» hvis det er en av dem de vil ha tak i. Ellers går det i «mamma og mamma».
Vi ville ikke finne på navn selv, som «mamma og mimmi» eller noe, vi synes det er viktig at de finner ut av sånt selv, og det har gått veldig bra.
Måtte stebarnsadoptere
Fordi mødrene hadde brukt anonym donor, falt de innunder det gamle lovverket. Dermed måtte Eirins kone Cecilie stebarnsadoptere barna sine for å få like rettigheter som den biologiske moren.
– Det var en veldig lang prosess, men uten å ha det i orden hadde ikke datteren vår rett på den ene moren sin.
Hvis Eirin hadde omkommet i en ulykke ville dermed ikke barna automatisk vært tilknyttet Cecilie.
– Det vil si at mine foreldre i teorien kunne sagt at «disse barna skal vi ha», og Cecilie ville ikke hatt noen rettigheter i det hele tatt. Det er skremmende.
Paret opplevde prosessen som i overkant omstendelig.
– Jeg blir faktisk sidestilt med en som vil adoptere vekk sitt eget barn. Vi hadde flere måneders ventetid, mye papirarbeid som måtte attesteres av politiet og hadde flere møter med barnevernet.
– Alt dette vil jo ikke endre den emosjonelle tilknytningen til barnet, men når jeg tenker på hvor mange timer barnevernet la ned i vår prosess når det er så mange andre de kunne hjulpet er det jo helt vanvittig.
Mye dokumentering
Hun forteller at til tross for at paret kunne dokumentere bruk av donor, at det ikke finnes noen far som er lurt noe sted og at de er gift og godt etablerte tok det fjorten måneder før Cecilie hadde juridiske rettigheter til barnet sitt.
– Det var godt å få papiret i hånda, et bevis på at Mia har lik rett på begge foreldrene sine.
De måtte gjennom den samme prosessen med datter nummer to, og da tok det et år før alt var i orden.
– Jeg måtte ta hele permisjonen selv, og det førte jo til at Cecilie tapte tid med barna sine. Jeg synes hele prosessen var litt overdreven ressursbruk, men jeg er veldig glad alt ordnet seg til slutt.

Feirer på Årnes
De to mødrene er begge fra Finnmark, men fra hver sin kant. Det tar hele åtte timer å kjøre mellom hver familie.
– Det blir for mye styr med to små barn å få til ting der, så i år skal vi være her på Årnes. Vi skal gå mye tur, tenne bål i skogen og kanskje dra på sledeturer med hund. Hunden vår er for ung til å trekke, men hun kan være med på lange turer.
De koser seg med en jul der barna er med på å skape nye tradisjoner.
– Vi har to som har telt ned på kalenderen, som er spente på feiringen. Vi har det veldig fint sammen vi fire, så vi ser fram til å bare være oss og ha en lang ferie sammen. Det blir masse tid til å gjøre ting vi syns er gøy.