når barnet blir skuffet over dine følelser
– Min datter kom til meg for å få trøst, men ble møtt med en reprimande. Noen som kjenner seg igjen?
Blir du sint når du bør trøste? Følelser kan lett forstyrre oss når vi skal snakke med barna, skriver familieveileder Heine Vestvik.
Heine Vestvik er familieveileder og tilknytningsterapeut ved Crux Solstrand Barnevernsenter. Han skriver fast for Foreldre & Barn i denne spalten.
Her kan du lese om hva du gjør med søvnløse barn (og foreldre), eller om hva du gjør hvis du føler deg mislykket som forelder her.
Jeg husker godt en episode med datteren min Sarah (10). Vi var i bassenget, og hun skulle vise meg et triks, full av iver.
«Pappa, pappa, se nå!»
Trikset var å ta en slags baklengs salto fra der hun sto i bassenget. Men uheldigvis kom broren, Isak (8), svømmende med dykkermaske bak henne akkurat da. Det endte med at hun krasjet med bakhodet i Isaks maske, som har en hard kant.
Få også med deg: Slik takler du søskensjalusi
Med tårer på vei kom Sarah mot meg. Det gjorde selvsagt vondt, og hun ble skremt samtidig. Men min første respons var «Men Sarah da, du må jo ikke bare hoppe bakover i bassenget uten å se deg for!». Der og da skapte jeg et brudd. Sarah så på meg med et uforståelig blikk før hun skiftet ansiktsuttrykk til sinne, snudde ryggen til og gikk vekk mot andre siden av bassenget.
Hun kom til meg for å få trøst, men ble møtt med en reprimande. Noen som kjenner seg igjen?
Vi foreldre vet som regel hvordan vi bør møte barna våre, men ulike tanker og følelser kommer ofte i veien for oss, og skaper brudd i relasjonen; «men skulle ikke du beskytte meg mot alle farer, holde meg trygg og alltid forstå meg da?». For meg i bassenget var det både tanker og følelser som kom i veien.
Jeg ble frustrert over at selve ulykken skjedde, fordi jeg rett og slett syntes det passet så dårlig, nå skulle vi jo kose oss, men så blir det gråting isteden! Jeg kjente jeg hadde lite krefter også til å trøste, fordi jeg var ganske trøtt, og så fikk jeg en tanke om at hun burde jo visst bedre enn bare å hoppe bakover i et basseng. Tanken gjorde meg enda mer frustrert og irritert.
Følelser som forstyrrer oss
Her er noen eksempler på typiske følelser som lett kan forstyrre oss når vi egentlig skulle ønske vi kunne møte barnet på følelsen sin:
• Frustrasjon/sinne: Kan få deg til å overkjøre barnet, være mindre sensitiv overfor hvordan det har det og bli unødvendig streng.
• Bekymring: Kan få deg til å overbeskytte barnet eller snakke for mye til det, gi det for mange beskjeder eller formaninger.
• Skyld: Fører ofte til overbeskyttelse og ettergivenhet.
• Skam: Fører ofte til at en invaderer eller overstyrer barnet.
• Redsel: Kan få deg til å unngå å bestemme over barnet eller gjøre at barnet klarer å styre over deg.
• Overivrig: Kan få deg til å overstyre eller invadere barnet, og/eller være lite sensitiv overfor hvordan barnet har det.
• Avvisning: Kan få deg til å avvise barnet i retur: «Hvis ikke du vil snakke med meg, snakker ikke jeg med deg heller».
Hva vi ofte gjør når egne følelser dominerer:
• Avleder: «Se der …»
• Snakker om oss selv: «Vet du hva jeg …»
• Går umiddelbart til problemløsning og råd: «Du kan jo bare …»
• Bagatelliserer: «Det var sikkert ikke …»
• Moraliserer: «Du vet jo det ikke er lov ...»
• Ta en annens perspektiv «tenk hvor lei seg han ble da du ...»
Når følelsene våre er sterke, vil vi trenge å gjøre noe for å roe oss litt ned. Jeg bruker å puste rolig, og bare være stille noen sekunder, en slags mini timeout for meg selv.
Men av og til må jeg helt ut av et rom før jeg klarer å få kontroll på følelsene mine igjen. Det kan også hjelpe å telle, eller å gjøre noe praktisk noen minutter før en kjenner det roer seg. I bassenget klarte jeg ikke noen av disse, situasjonen oppsto brått, og følelsene mine overrumplet meg.
Men det var ikke bare følelsene som kom i veien for meg, også en tanke om hva Sarah «burde ha visst», dukket straks opp og fyrte opp under følelsene mine. Tanker og følelser påvirker alltid hverandre, ofte med en forsterkende effekt. Eksempler på tanker om kan forstyrre oss og fyre opp under følelsene våre:
1. Han lærer ikke hvis han får trøst nå.
2. Hun gjør dette med vilje for å irritere meg.
3. Det er bare til pass for ham at han fikk vondt når han ikke lydde meg.
4. Han bare later som han er redd, han skal bare ha oppmerksomhet.
Les også: Slik takler du raserianfall
Usikkerhet kan hjelpe oss
Å snu litt på tankene våre vil også hjelpe oss med å føle annerledes i situasjonen. Å bli litt usikker på om en tenker rett i slike situasjoner kan faktisk være akkurat det som gjør at du klarer å møte barnet likevel. Usikkerheten gjør at du ser på barnet på nytt, og revurderer hvordan du tenkte i første omgang: 1. … men kanskje jeg skal trøste ham litt først likevel? Han ser jo ganske trist ut.
2. … eller kanskje hun bare har en dårlig dag? Noe kan ha skjedd på skolen?
3. … men det var jo ikke bra at han fikk vondt da egentlig. Han ville bare få det til selv.
4. … eller kan det faktisk være han er litt redd? Hvorfor skulle han spille redd egentlig?
For meg og Sarah hadde det hjulpet om jeg hadde klart å snu tanken om at «hun må jo vite at» til «men hun glemte dette fordi hun var stolt og ivrig etter å vise meg noe, og nå har hun faktisk fått vondt isteden».
Jeg fikk lov til å trøste henne etter hvert, men skuffelsen over min manglende forståelse satt i en stund i henne. Det ble en påminnelse i meg om hvor lett det er å la egne følelser dominere.
Barnet trenger å bli møtt med forståelse og aksept for sine følelser, at det skjønner at vi voksne forstår hvordan det har det. Dette krever at vi klarer å holde egne tanker og følelser under kontroll, og dette er noe vi ofte må øve oss på.