spørsmål og svar
Jeg kaster bort livet på tunge tanker og tviler på meg selv. Hva skal jeg gjøre?
Ofte er det enklest å bare bli hjemme og ikke ta tak i livet. Eksperten gir råd.
Spørsmål:
Jeg er så lei av å synes synd på meg selv. Jeg er en alenemor i midten av 40-årene med en sønn på seks år. Jeg elsker sønnen min, og vi har det bra sammen.
Dessverre tror jeg at jeg har arvet en familiesvakhet som kommer fra min mor: Mangel på mot til å ta tak i livet og en egen evne til å undervurdere egne muligheter og tro på seg selv.
Dette er imidlertid bare én side av meg, for den andre siden er nesten det motsatte. Jeg er selvstendig næringsdrivende og har stor suksess. Jeg har mye styrke og klarer det meste veldig godt - ja alt - selv. Jeg snakker lett med fremmede mennesker og blir alltid godt mottatt av alle.
Ingen kan se eller merke at jeg innerst inne tviler på meg selv, men tvilen er alltid der.
Jeg lever derfor livet slik min mor har gjort det. Et liv hvor det er enklere å bli hjemme og synes synd på meg selv og fokusere på alt som har gått galt, i stedet for å leve livet.
Jeg føler rett og slett ikke at jeg er god nok. Jeg har så vondt av meg selv og hater meg selv samtidig, fordi jeg kaster bort livet mitt på å være så selvmedlidende.
Jeg har så dårlig samvittighet overfor sønnen min. Han er så lei seg for at det bare var moren min, han og jeg både til jul og nyttår. Det er ikke sånn det skal være.
Jeg vil så gjerne finne en mann i livet mitt, som kan være pappaen hans, gjerne en med mange barn og en stor familie. Jeg drømmer generelt om familie og venner, søndager med middager og latter og lek i en lys, stor stue.
Jeg synes også at tristheten min smitter over på sønnen min, og det bekymrer meg. Utenpå ser livet mitt ut som en suksess, men innvendig er det faktisk så trist at jeg noen ganger ikke vet om jeg orker det. Har du et råd?
Lilly
Svar:
Velkommen til klubben med mennesker som bruker altfor mye tid på å plage og pine seg selv fordi vi ikke lever opp til våre egne forventninger.
Jeg har vært der selv, og faller fortsatt til tider tilbake i det. Vi bombarderer oss selv med krav om å være annerledes og mer enn den vi egentlig er, samtidig som vi sammenligner livene våre med andres såkalte perfekte liv.
Hvorfor gjør vi dette? La oss starte med deg: Du har ditt eget firma, du klarer deg selv økonomisk, du har en liten sønn som du også tar deg av og bekymrer deg for. Du har kort sagt mye å gjøre, du klarer alt ganske så formidabelt, men likevel er det ikke godt nok.
Det burde være en far, det burde være mer fest og moro og mange mennesker i en lys stue. Jeg kjenner igjen måten du tenker på, men hvor kommer dette fra?
Kanskje det skyldes at vi lever i en kultur hvor vi vet utrolig mye om hverandre, men sjelden kjenner hverandre ordentlig godt. Vi flasher livene våre på ulike sosiale medier, hvor vi går rundt som falske reklameplakater for et liv som ingen av oss egentlig lever.
Det krever virkelig en sterk selvtillit for å ikke la seg påvirke av det, og hvem har slik selvtillit permanent? Jeg har ikke det, og jeg har derfor logget meg av ulike sosiale medier, for jeg vil ha livet mitt for meg selv.
Ikke et prangende slottsliv, men bare mitt eget lille skur, hvor jeg kan være som jeg er, og ikke hele tiden bli blendet av andres skryt. Om det samme gjelder for deg, det vet jeg jo ikke, men det fremgår klart av e-posten din at du plager deg selv unødig. Kanskje du derfor burde begynne med å ta noen samtaler med en lokal prest eller en dyktig psykolog.
Her kan du få muligheten til å lære deg selv å kjenne som den du virkelig er og også lære å tørre å vise den personen frem for andre. Det er en lang og interessant prosess å lære seg selv å kjenne.
Langt mer interessant enn å kaste bort tiden på å ødelegge seg selv, bare fordi man synes man må være en annen enn den man egentlig er.
Hilsen samlivsekspert Vibeke Dorph
Les flere spørsmål og svar om barn og familieliv her
Mer fra Klikk+: Samleside | Foreldre | Historier fra virkeligheten
