Ansvar og forventinger
– Alt ligger på meg! Barnefar tar ikke ansvar for å følge med på noe som helst
Nå kaster vi oss inn i den mest hektiske perioden i året. Særlig gjelder dette alle småbarnsfamiliene, skriver Familie- og parterapeut Stine Reiersen Kase.
På spaserturen til kontoret for noen uker siden, kikket jeg på alle blomstene i veikanten. De vitnet om at det fremdeles er sommer.
Men en ny årstid er i emning. Naturen forbereder seg på dvale, mens vi mennesker bretter opp ermene og kaster oss inn i den mest hektiske perioden i året. Særlig gjelder dette alle småbarnsfamiliene.
Det første paret jeg skulle møte denne dagen hadde tre barn, to gutter i barnehagen og ei jente i 2. klasse. Jeg hadde truffet Mia og Christian noen ganger tidligere, og visste at de var veldig glade i hverandre, men at det høye tempoet i livet deres hadde skapt dyp avstand mellom dem.
Mia hadde vært fullstendig på felgen før ferien. Jeg var spent på hvordan sommeren hadde vært for dem, og om de hadde klart å slappe av og få tilbake noen gode følelser for hverandre.
Jeg trengte ikke spørre. Det sto skrevet i fjeset hennes hvordan det sto til. Hun møtte meg med triste øyne og en resignert utstråling. Christian hilste blidt, men det var noe tvunget over smilet hans.
Full timeplan
Etter den vanlige innledende småpraten gikk jeg rett til kjernen;
– Kan dere fortelle litt om hvordan sommeren har vært, og hvordan det er å være i gang igjen etter ferien?
Tårene begynte umiddelbart å renne ned over Mias kinn. Christian forsøkte å legge armen trøstende rundt henne, men hun dyttet ham bestemt vekk.
– Vi har hatt fine stunder i sommer, men programmet har vært alt for fullt, fortalte hun.
– Jeg prøvde å si i fra at jeg var sliten, og at det ble for mye, men Christian hørte ikke etter. Han bare avtalte masse greier med familie og venner uten å sjekke ut med meg først.
– Ja, det er faktisk sant, sa Christian, litt skamfullt.
– Men det er så vanskelig for meg å skuffe folk som vil være sammen med oss og som har gledet seg til å se barna! Vi har familie og venner spredt utover hele landet, så derfor må vi reise på besøk, eller invitere dem til oss når vi skal treffes, sa han videre.
– Så enten var vi på besøk og bodde i en bag, ellers var huset vårt fullt av folk. Jeg fikk aldri slappet ordentlig av, klaget Mia.
– Husket dere å ta en prat i forkant av ferien?, spurte jeg. – Fikk dere avklart forventningene deres?
De så på hverandre og ristet på hodet.
– La det bli en god vane.
– Å være helt tydelig på sine egne behov, og alltid sjekke ut med den andre før avgjørelser tas, er så viktig for å unngå at ferien blir en skuffelse. Særlig når man har så mange baller i lufta som dere to. Jo mer travelt, jo større behov for en slik samtale. Ikke tenk at du skal være grei og tilpasse deg den andre, sa jeg og fortsatte:
– Ferien skal gi lading for hele familien, så sørg for at alle sine behov blir ivaretatt i størst mulig grad. Det er jo dere to og barna som er aller viktigst, og det at andre ønsker en bit av dere må komme lengre ned på prioriteringslista. Lær dere å si nei! Det kan faktisk gjøres vennlig og på en hyggelig måte, smilte jeg.
– Vi har begge problemer med å si nei når noen forventer ting av oss, måtte Christian innrømme.
– Slik er det for mange, sa jeg. – Men det å lære seg å sette gode grenser er så viktig for at parforholdet deres og barna skal få tilstrekkelig oppmerksomhet. Det at folk blir skuffet er ikke deres ansvar, og min erfaring er at de fleste liker best tydelige mennesker som sier ting akkurat som de er.
– Vi hadde nesten ingen tid for oss selv i sommer i det hele tatt, verken som par eller familie, snufset Mia. Neste ferie må det bli annerledes. Vi må øve oss på å si nei, slik at vi har litt overskudd igjen etter ferien.
Christian nikket og var enig, Vi har vel egentlig ikke noe valg.
– Et annet problem er at jeg ikke har noe energi igjen til alt som skal ordnes fremover, sukket Mia
– Det er stort sett jeg som leverer og henter, det er jeg som har oversikt over klær som må vaskes, at det ligger skift i barnehagen, at matpakkene er sunne og næringsrike, at vi følger med på info fra skolen, barnehagen og alle fritidsaktivitetene til ungene. – Ellers får vi ikke med oss hverken foreldremøter eller dugnader.
– Alt ligger på meg! Han tar ikke ansvar for å følge med på noe som helst!
Stemmen hennes hadde blitt sint og anklagende.
– Men så slipper du meg aldri til heller da, sa Petter.
– Du skal alltid ha det på din måte, og det er aldri bra nok det jeg gjør. Jeg orker ikke all den kritikken hele tida, så da lar jeg deg styre på, og så får du heller si fra direkte når du vil jeg skal gjøre noe! Stemmen dirret av undertrykt irritasjon.
Les også (+): – Han er blitt en manipulerende drittsekk overfor datteren vår, og nå orker jeg snart ikke mer!
Løvemamma
Som parterapeut ser jeg at dette er en vanlig problemstilling hos mange småbarnsforeldre.
Det ligger genetisk for oss kvinner å bli løvemammaer når vi får barn. Intensjonen er den aller beste, for vi ønsker å ta best mulig vare på barna våre. Men om vi lar instinktene ta helt over, er det fort gjort å skyve fra seg sin kjære samtidig.
Mange menn føler seg overflødige og at de kommer til kort sammenlignet med en allvitende mor. Noen par justerer dette helt fint etterhvert, og deler ansvaret slik at begge er tilfredse. Men hos en del blir mønsteret sittende igjen.
Det kan bli en sovepute for menn at mor alltid har oversikt og vet best, og om de i tillegg opplever kritikk når de prøver å bidra, så melder mange seg helt enkelt ut.
Det var det som hadde skjedd med Mia og Christian. Fra det øyeblikket det første barnet kom, tok hun mesteparten av ansvaret, og Christian ble irettesatt da han forsøkte å gjøre tingene på sin måte.
Mange år hadde gått, og Mia satt fremdeles med hovedansvaret for barn, hus og hjem, i tillegg til at hun også hadde en krevende jobb. Hun var utkjørt og bitter på Christian som lot henne streve slik.
De som tidligere hadde vært bestevenner, hadde mistet nærheten de en gang hadde. De ønsket å snu skuta, men mønsteret satt godt i.
Mia kritiserte og anklaget ham stadig oftere, og Christian forsvarte seg og trakk seg mer og mer unna. Den siste tiden hadde han begynt å jobbe overtid stadig oftere, på grunn av den dårlige stemningen hjemme.
En ny start
Det var helt åpenbart at det måtte skje en endring, ellers ville ikke forholdet kunne overleve.
– Jeg tror vi må begynne på scratch igjen, sa jeg. – Er dere med på å forsøke en ny måte å samarbeide på? Begge nikket.
– Gi dere selv litt slack. Dere er flotte foreldre begge to, med litt for høye forventninger til hva en familie skal få til både i hverdagen og i ferien.
– Jeg foreslår at dere skriver ned alle oppgaver og plikter dere har i løpet av en uke. Deretter setter dere en rød ring rundt det som krever aller mest energi av dere.
– Så tar dere en prat om hvilke oppgaver dere MÅ, hvilke oppgaver dere KAN og hvilke oppgaver dere føler dere BØR gjøre. Husk at dere er på samme parti!
– Og så må dere være helt ærlige. Det kan kanskje virke som om 3-åringen deres MÅ på en småbarnsgruppe i idrettshallen, men det stemmer ikke. Det er viktigere å hvile for en utslitt mamma enn å stresse hjem fra jobb for å rekke noe som fint kan vente til gutten deres er eldre.
– Fordel så alle oppgavene med rød ring rundt mellom dere, og stryk alle oppgavene dere synes dere bør, men som dere ikke må, da bør lista bli mer overkommelig.
– Så forteller dere hvordan det har gått neste gang vi treffes.
Les også (+): Jeg orket ikke mer og valgte å skilles fra mannen min. Da jeg en dag gikk forbi huset hans, ble jeg rystet
Støtte framfor å motarbeide
En ukes tid senere kom paret til ny samtale, og stemningen hadde endret seg mellom dem.
– Vi hadde noen gode samtaler etter forrige time, og har tatt sjansen på å være mye ærligere med hverandre, uten å kritisere eller angripe hverandre, sa Mia.
– Jeg måtte innrømme at det var blitt en sovepute for meg at Mia fikset det meste med barna, sa Christian.
– Det ble veldig tydelig for meg da jeg så at hun hadde ansvar for alle punktene vi hadde satt rød ring rundt. Nå har vi fordelt det mer rettferdig, og det føles godt å bidra for meg også.
– Og jeg måtte innse at han må få gjøre tingene på sin måte, uten at jeg trenger å kommentere alt han gjør, fortalte Mia.
– Jeg har godt av å dempe perfeksjonisten i meg, og forstå at jeg er en god mamma selv om matpakken ikke er instagram-vennlig lengre, lo hun.
– Og så hjalp det å være blodig ærlig om alle oppgavene vi har påtatt oss. Det viste seg at vi kunne droppe flere av punktene, og heller bruke den ekstra tiden på å være kjærester eller å bare hvile oss litt, sa hun.
– Dette kommer barna deres til gode også. At mamma og pappa blir mer uthvilte og viser at de er glade i hverandre er mye viktigere enn å stille opp på alt som finnes av møter og aktiviteter. Nå har dere skapt en ny start, og når vi sees igjen gleder jeg meg til å høre hvordan det har gått, sa jeg.
– Småbarnsfasen er krevende nok i seg selv, og det å støtte fremfor å motarbeide hverandre vil gi gnist til mer nærhet og gode følelser mellom dere igjen, la jeg til.
De smilte begge håpefullt da de forlot kontoret mitt, og gikk hånd i hånd ut i sensommerdagen.
