BARNEBURSDAG
Kommentar: Når ble barnebursdag så vanskelig?
Barnebursdager må planlegges nøye, men går aldri helt etter planen. For hvem kan forutse fedre som setter seg fast i sklia på Leos lekeland, og fantasifulle barn som bruker sugerør som sprettert?
Pjokken feiret i år seksårsdagen sin på Leos lekeland. Dyrt - men helt nødvendig. Grunn: Fjorårets arrangementskomité fikk et aldri så lite sammenbrudd da HMS-rutinene sviktet under femårsdagen som ble feiret i kantina på fars jobb.
Bursdag på jobb er et av frynsegodene til far. Men jobben til far, til tross for møterom med filmlerret og sentralstøvsuger, skulle vise seg å være lite egnet til party på femåringens premisser. For hvordan få femten barn med like mange foreldre til å sitte stille i mer enn fem minutter? Vi gikk på en smell.
LES OGSÅ: - Nei, jeg vil ikke har flere søvnråd!
Selv med et tettpakket program (excelark) uten rom for dødtid. Først pizza og eventyrbrus til barna. Kaffe i pappbeger til de voksne. Men så:
– Jeg liker ikke brus. Jeg vil ha vann med isbiter.
– Jeg må på do. Nå.
En blåøyd pjokk stirrer meg dypt inn i øynene og ei jente klemmer sammen beina. Jeg leier sistnevnte bort til toalettet, mens jeg fyller opp en kanne med vann fra springen. Ingen isbiter, dessverre. Samtidig har noen skjønt at sugerøret kan brukes til mer enn å blåse bobler i brusflaska.
Hva med å dusje Selma (5)? Stikke sugerøret oppi nesa til William (4,5)? Eller putte en liten smarties fra sjokoladekaka i røret og fyre løs på Truls (4)? Gutta ler og jentene gråter. Det er omtrent da femten foreldrenes behov må dekkes.
– Litt for sterk kaffe for meg dette. Har du en skvett melk? Soya?
– Grønn te, har du det?
Heldigvis har kantinepersonalet på jobben til far etterlatt en skål med kaffemelk-utgått-på-dato og noen poser Earl Grey på disken, som jeg gir foreldrene før pizzabudet banker på døra.
– Hvem vil ha pepperonipizza med glutenfri bunn? spør jeg med altfor høy stemme, slik at foreldrene skal skjønne at jeg er en mamma som har tatt høyde for alles behov.
– Jeg! Jeg! Jeg!
– Er det halal-pølse?
Jeg åpner den lille esken med vegetarpizza med et smil. Halaluja!
LES OGSÅ: Hvor mye skal en bursdagsgave koste?
Smeltet ost lager fettflekker på Frost-kjolene og noen stjeler andres pepperonipølser. Etter to minutter er det tid for å leke med noe annet enn maten.
På programmet står konkurranser; Tegn-hale-på-sauen (droppet grisen for sikkerhets skyld), stolleken og ta-en-bit-av-det-økologiske-eplet-som-flyter-i-en-balje-med-vann. Når en av jentene treffer rumpa til sauen med litt for imponerende presisjon, utbryter nestemann:
– Hun juksa! Urettferdig!
Vi kjører videre til neste lek før de kveler hverandre med silkeskjerfet.
– Stolleken, dere?
Vill jubel helt til et par musefletter kiler seg fast mellom to stoler og en av gutta setter seg i fanget på en av jentene og dytter henne ned fra stolen.
Da gjenstår det økologiske eplet som flyter rundt i en balje med vann. Kan noen ta en bit uten å bruke hendene?
– Jeg! Jeg! Jeg!
Motivasjonen er på plass. Noen får det til umiddelbart, andre strever litt. Som Håkon (4). Han dupper like godt hele ansiktet ned i baljen, slik at eplet havner på gulvet. Jeg rekker å redde ungen fra å drukne og håper ikke dette medfører posttraumatisk stresslidelse.
Over til kakebordet litt kvikt! Vi tenner kakelysene, synger bursdagssangen før bursdagsbarnet blåser ut lysene med slik kraft at både snørr og spytt glatter ut kremen på Toro-langpannekaka og får tutti frutti-strøet til å danse bortover. Barna slikker av sjokoladen på toppen før Adrian (4,5) hvisker meg i øret at han har mistet kakestykket sitt i gulvet.
– Ikke noe problem. Vi fisker opp kakestykket ditt. Sånn!
– Mamma sier at jeg ikke skal spise ting som har ligget på bakken.
Gutten har jo et poeng.
LES OGSÅ: Ideene som gjør barnebursdagen til en suksess
Imens har far rigget videokanon på møterommet. Det er klart for Lille kylling. En stor skål med popkorn er plassert på gulvet. Når en gutt og ei jente leker cowboy og vegetarianer (utenom programmet, selvsagt), snubler en av dem i popkornskåla og 537 popkorn havner på gulvet. Popkornkrigen er i gang (utenom programmet, det også).
Imens serverer jeg vegetarpizza til foreldrene, som er happy, siden alle er på kjøttfri mandag-diett hele uka.
Jeg sjekker klokka. Kun 57 tikkende minutter før vi kan starte oppryddingen. Da Lille kylling har reddet verden og rulleteksten ruller over skjermen, lurer noen av barna på om det ikke er tid for godteposer. Jo da, én til hver. Nøyaktig like mye til alle.
– Hun fikk grønn kjærlighet, sutrer Mia (5).
– Jo, men du fikk jo en rød! sier jeg. – Og rød smaker jo bedre enn grønn!
– Det er jo ikke det samme.
Pakker åpnes og bursdagsbarnet takker høflig etter påtrykk. Godteposer forsvinner ut døren, og han som har fylt fem puster lettet ut før han griper fatt i iPaden sin.
– Nå skal jeg slappe av og kose meg, mamma.
Et år senere sitter vi på Leos Lekeland og tar det helt med ro. Så kommer Ida (5) løpende lettere hysterisk:
– Kom! Pappa sitter fast. I sklia!
Ikke mitt ansvar, tenker jeg. Jeg har betalt Leo for å ordne opp.