Brutalt ærlig seksbarnsmor: – I dag vil jeg ikke være mamma
Det er grusomt, ordentlig grusomt å kjenne på at man er lei, sånn på ekte, sine egne barn.
At man sliter med å kjenne både energi og styrke til å fullføre en helt vanlig dag.
Nina Maaø-Ruden
Gift med Jan-Anders, sammen har de seks barn i alderen 0-12 år. Gravid med sitt syvende barn. Bor på Jevnaker og driver klesbutikk for barn. Blogger om familielivet på smabarnsforeldre.no
Jeg kjente det allerede i det jeg åpnet øynene. Nede i stua var de i full sving som alltid, men i dag føltes vanlig morgenstemning ut som skrik og skrål. God stemning var FOR mye stemning og tassende barneføtter over den kalle parketten hørtes ut som en galloperende hest.
Klokka lyste 07.15 og alt jeg kunne tenke på var vanvittig deilig det hadde vært å kunne gjøre slik som før, sove til kroppen selv våknet.
Tenk at jeg glemte å sette pris på det!
Frokosten, la oss ikke snakke om den. Kort oppsummert, leverpostei over alt, 1,5 melkeglass utover bordet, 2 av 6 med konstant utestemme, trøtt baby, trøttere mamma, forkjøla far og generelt god søskenkrangling.
Jeg er helt ærlig usikker på om jeg fikk spist.
Les også: Kommentar: Hvem vinner det stressende og helsefarlige spillet «Tidsklemma»?
Iløpet av 3,5 millisekund så det ut som om barna hadde snudd huset opp ned som en uåpnet sjokolademelk og all ryddingen jeg hadde lagt bak meg på fredag så i grunnen ganske bortkastet ut.
Allerede klokken tolv, hadde jeg gitt utallige usaklige advarsler om både uteblivende lørdagsgodt, aldri mer bursdag, og leker som bare skulle støvsuges opp.
Klesvask, legoklosser, babygrøt, snørr og bæsjebleier i en evig runddans. Jeg ble svimmel bare jeg prøvde å tenke.
Og i det jeg løftet toåringen som prøvde å gnage hull i treåringen, kjente jeg at NÅ må jeg ha en pause.
Vel vitende om at de fleste rom i huset var fylt av egenproduserte soldater, snek jeg meg inn på vaskerommet. En gløtt på klokka forteller meg at vi knapt er i nærheten av lunsjtid. Er det innafor å telle ned til leggetid nå?
Jeg bare sank sammen i knærne og tenkte dagens første klare tanke.
I dag vil jeg ikke være mamma.
I dag orker jeg ikke slukke flere branner, tørke flere romper, mate flere mager, trøste flere tårer, bære flere kilo, tørke mer melk, rydde flere klosser, synge flere sanger, leke mer med dukker.
Jeg orker ikke, vill ikke, klarer ikke.
I dag, vil jeg ikke være mamma.
Jeg er klar over at pause er umulig, et knips og de er absolutt ikke vekk, jeg skulle gitt så inderlig mye å ha noen akkurat nå som bare hadde samlet flokken under armen og tatt de med seg, sannheten derimot er at om kort tid finner de meg. Jeg har rett.
Les også: - Hvem er du mest glad i, mamma?
Innen jeg har fått tørket de første tårene kommer hun, nest minste.
Jeg har hørt henne flere ganger, tasse frem og tilbake i gangen.
Mamma? Mamma? Mammaaaaa?
Hun har på mange måter en egen radar, så fort jeg er borte, er hun på jakt.
Hun har vokst løpet av sommeren, for nå når hun opp til håndtaket, akkurat.
Glipper taket et par ganger før hun endelig får et ordentlig tak og døren går opp.
Mamma, fant deg sier hun og lyser opp. Akkurat som om vi lekte gjemsel.
Jeg tørker de siste tårene. Ja, jammen fant du meg sier jeg og presser frem et slitent men fattet smil.
Uff da, sier hun plutselig og ansiktet får et sympatisk drag. Hun setter seg ned ved siden av meg, tar min slitne hånd i sin lubne og klapper lett på den.
Vi sitter der stille begge to, hører to av hennes fem søsken krangle i det fjerne.
Blåse, sier hun etter litt.
Jeg må le og rusker henne lett i året. Ja Oda, jeg tror du må blåse.
Hun gir hånden min to blås, så rynker hun nesa og smiler opp mot meg.
Neeeeeei sier hun, og ler. Mamma må blåse sier hun.
Og jeg må overbevisende blåse meg selv på hånden.
Sånn sier hun, og smiler litt ekstra.
Sånn ja sier jeg, og prøver å smile med.
Jeg blir imponert av den vesle jenta, som har hjerte større enn seg selv. Hun klapper en liten stund på hånden min før nysgjerrigheten tar henne og hun må ut i gangen for å se hva det er som foregår.
Så blir jeg sittende alene igjen. Et par magedrag og jeg dytter hodet bakover, lukker øynene og prøver å finne den siste biten av styrke for å fullføre den halve dagen som er igjen.
Så hører jeg den, den trillende, deilige, ekte og herlige latteren fra treåringen rulle gjennom luften. Så ekte at man bare må le med, selv om man ikke vet hva han ler av.
Søsteren på sju melder seg på, og ler med sin hjerterå latter med han.
En gang til sier hun, en gang til. Okey,okey sier han, eldstegutten, og gjør noe som igjen får latteren til å trille over gulvet, gjennom dørsprekken og rett i magen og hjertet mitt.
En ekte vitamininnsprøytning og jeg må smile med.
Sliten er jeg fortsatt, vanvittig sliten. Men jeg vet jo, innerst inne at jeg vil klare å fullføre denne dagen også. Det vet jeg jo.
Jeg – vet – det – jo!
Det er grusomt, ordentlig grusomt å kjenne på at man er lei, sånn på ekte, sine egne barn. At man sliter med å kjenne både energi og styrke til å fullføre det som ikke er en maraton eller topptur, men en helt vanlig dag.
Men selv en mamma blir sliten. Og det er ok.
Jeg er ok
Faktisk er jeg rå.
Kroppen min er rå
og flokken min, er uendelig fin.
Innlegget ble først publisert på bloggen Småbarnsforeldre og er gjengitt med tillatelse.
Les også: Da Tonje og Pål-André ble foreldre, ble hverdagen for tøff. De måtte søke hjelp.
Denne saken ble første gang publisert 23/09 2019, og sist oppdatert 16/10 2019.