Slik ødelegger du barnas skiglede

Så vanskelig er det å skape skiglede, at mange eksperter fraråder foreldrene selv å lære barna å gå på ski.

Oppdragelse er drøye greier. Man surrer rundt, blir 30, får barn, og så aner man ikke hva man skal gjøre. Man kjefter, blir usikker, finner plutselig på ekstremt oppbyggelige ting, limer ispinner, drar dem ut i skogen eller noe corny, for så å gi opp og sette barna foran TV.

Jeg har gitt opp mye, men to ting skal de lære: Pusse tennene og være grei mot folk. (På filmen Piknik med døden så jeg hvor galt det går med folk uten tannhygiene).

Les også: Slik gjør du skituren til en lek

Soloppgang vs. Star Wars

Og så vil jeg at barna blir glade i å være ute:

– Se soloppgangen!, sier jeg til barna jeg følger til skolen. Ingen reaksjon.

– Kjenn på kulden! Kjenn hvordan det river i nesa!

De ser rart på meg, før de sporer av og spør:

– Pappa, kan jeg se Star Wars før jeg blir ungdom? Får jeg hund? Får jeg Petz?

– Pappa er lei av å base i snøen

De må like mine ting. De må. Så jeg ba datteren min Karla bli med på ekte skitur.

– Pappa er lei av å base i snøen, sa jeg, har gjort det flere år nå. Base, base, base.

Hun så på meg, tvilende.

– Det er kafé i skogen, du får vafler, pølser og sjokolade.

 – Hvor langt er det? sa hun.

– Åtte kilometer, og jeg kan dra deg litt med skiselen.

Er det langt igjen?

Hun ga etter. Vi skled ut i skogen. Etter 1 km stoppet hun. Sliten, sa hun, kald. Er det langt igjen? Bare 6 km. Nå da? Bare 5,5 km. Nå da? Bare 5,2.

Jeg dyttet, slepte, dro mens jeg pekte på trær og sa de lignet på bestefar og kongen. Bare rør, alt sammen, jeg motiverte som Marit Bjørgens sekundanter. Etter to timer pekte jeg stolt:

– Se, Karla! Der er kafeen! Du har klart det!

Stengt kafé

Hun følte seg så flink at hun lo og føyk framover. Og jeg følte meg så flink at jeg nesten la det ut på Facebook.

Vi røsket sultne i døra. Den rikket seg ikke.

Vi forsøkte igjen. Men døra var låst.

– Det er stengt i dag, ropte en fyr.

– Du tuller?!?

Livet er urettferdig

Jeg så på datteren min. Hun så ned i snøen, åtte kilometer fra hytta, uten mat. Det var så trist, det jeg sa:

– Noen ganger er livet urettferdig. Fattige er fattige, rike er rike, friske blir syke og syke dør. Mye i verden er urettferdig.

Hun svarte ikke. Jeg ga henne en desperat klem. Så stabbet vi inn i skogen, og for hvert skritt, la vi ­«skigleden» igjen bak oss.

Åpenbaringen

Vi spoler fram i tid: Nylig fikk jeg det beste friluftsrådet på lenge. Det gjelder for småbarnsforeldre og for late skigåere. En barnehageansatt ga meg det. Jeg vet ikke hva hun heter, men hun er min Cecilie Skog.

At jeg ikke har skjønt det før, er bare pinlig. Men det er som med så mye annet: Sannheten ligger rett framfor oss, mens vi glaner dumme mot horisonten.

Gå nedover!

Men lørdag knakk jeg koden.

Forvandlingen skyldes rådet jeg fikk på Ullevålseter noen dager tidligere. Der møtte jeg 50–60 femåringer på ski. Samtlige var blide. Hvordan er det mulig? spurte jeg en dame som gikk med dem. Hun svarte:

– Vi starter alltid i høyden og går nedover.

Endelig skiglede

Det var så banalt. Lørdag morgen ville jeg forsøke selv. Jeg sa til Per, seksåringen:

– I dag skal vi på ekspedisjon!

Så kjørte vi til Oslos tak, Frognerseteren. Og ­allerede der merket jeg det. Turen startet med en utforbakke. Per hylte av skrekk og fryd. Og sånn fortsatte det. Nedover, bortover, nedover, bortover, nedover. For hver meter økte «skigleden».

Northug 6 år

Seksåringen gikk sin første mil på ski, uten press, uten ros (ååå, så flink du er!!) som senere vil treffe oss som en bumerang. Han gikk av fri vilje, og han sang og lo. Nede på Sognsvann hyllet jeg ham som en mester.

Sønnen min gikk ut som en seksåring, kom hjem som en blanding av Petter Northug og Lars Monsen.

Denne saken ble første gang publisert 29/03 2015, og sist oppdatert 29/04 2017.