– Nei, PAPPA skal legge meg!

«Nei! Jeg vil at mamma skal kle på meg!»

«Pappa skal gjøre det!»

Akkurat som at barn kan føle på søskensjalusi, kan også foreldre kjenne på sårheten ved alltid å føle seg nedprioritert til fordel for den andre forelderen.

Trygg og kjent havn

- At barna velger å holde seg mest til en av foreldrene i perioder, er kanskje særlig vanlig i alderen åtte måneder til tre år, forteller Hans Inge Knudsen, ­førskolelærer og rådgiver.

Altså samme periode som barna for første gang intenst søker selvstendighet og oppdager verden.

- Da kan én voksen fungere som trygg og kjent havn, mener han.

Tilknytningshierarki

- Det er veldig vanlig at små barn i enkelte situasjoner «favoriserer» den ene av foreldrene, bekrefter også May Britt Drugli, professor ved Regionalt Kunnskapssenter for Barn og Unge. 

- Frem til de er ca. halvannet år, vil barn knytte seg til fire eller fem ­personer, og plassere disse igjen i et såkalt tilknytningshierarki.

En litt destruktiv sirkel

De viktigste vil som regel være ­foreldrene – men er begge tilgjengelige samtidig, er det gjerne en som går av med seieren. Noen opphøyer mamma en dag, og pappa neste, og etter en stund dabber det hele av.

Men når én forelder ved­varende favoriseres, kan det bli ganske ­slitsomt for den utvalgte – uansett hvor koselig det er. Samtidig som det gjerne føles sårt for den som blir avvist. Og det kan virke som om trekløveret er inne i en litt destruktiv sirkel.

Hvorfor skjer det?

Akkurat hva som utløser favoriseringen, er vanskelig å svare på siden det kan være så mange forskjellige situasjoner.

- Min erfaring er likevel at barnet ofte vil knytte seg mest til den personen det tilbringer mest tid sammen med. Det skal sies at det er mye som spiller inn her utover kun tid. Tilknytning er komplekst, men barnet vil ofte velge å gjøre ting sammen med den personen de best kjenner rutinene og reaksjonene til, forteller Knudsen.

Tid tilbrakt sammen

Drugli forteller at når barnet blir eldre, kan dette med å bestemme hvem av foreldrene som skal gjøre hva, være en del av selvstendighetsutviklingen.

Noen ganger kan det være fordi den ene forelderen faktisk er hyggeligst og ­tryggest å være sammen med for barnet, ofte på grunn av tid tilbrakt sammen.

Helt vanlig

Det kan være godt å huske at dette er helt vanlig å oppleve! For eksempel kan en av foreldrene ha tatt tannpussen siste uke, det kan være nok til at barnet velger kun den ene.

Derfor er barnet ditt en mammadalt

Åtte måter å unngå det på.

Barnet kan komme til å favorisere selv om begge foreldrene har et normalt bevisst forhold til seg selv og egne grenser – og begge bruker tid sammen med barnet.

Her er det ikke så viktig hvorfor barnet velger en framfor den andre, men at begge foreldrene samarbeider for å gjenopprette balansen i forholdet.

Se seg selv utenfra

Annonsørinnhold

Black Friday-salget er i gang: Sjekk ut de råeste tilbudene

- Når de minste barna viser at de søker trøst hos den ene forelderen når de er slitne, syke eller lei seg, bør man ­akseptere og tåle det, sier Drugli.

- Fortsetter en ensidig favorisering oppover i alder, er det lurt for foreldrene å sette seg ned sammen og prøve å se barnet «innenfra». Hva prøver barnet å fortelle? Hvorfor gjør det som det gjør? Neste steg er å se seg selv utenfra. Se hva som bidrar til å opprettholde favoriseringen. Begge må se på hva de kan endre.

Snakk om det

- Det er klart viktig at foreldrene snakker sammen, sier Knudsen.

- En felles forståelse av hvordan dere skal gå fram, må være på plass. Hvordan har dere havnet i situasjonen? Hva er barnets behov? Lytt til hverandres tanker.

Anerkjennelse

Samspillet har kjørt seg inn i et spor og blitt en rutine. Men rutiner kan heldigvis endres. Da nytter det om regel ikke bare å kreve at poden gjør som du vil.

 – Anerkjennelse er et av de viktigste begrepene i samspill mellom mennesker, sier Knudsen. 

Den «avviste» forelderen må først bekrefte barnets følelser, før det er mulig å bryte mønsteret.

I stedet for å si: «Nei, det er jeg som skal pusse tennene dine nå», prøv med: «Jeg skjønner at du vil at pappa skal pusse tennene dine, for sånn pleier det jo å være. Men han er opptatt akkurat nå, så da er det jeg som skal gjøre det». Barnet blir sett, men den voksne bestemmer.

Vær bestemt

Drugli tilføyer at i en periode kan man ta helt konkrete grep på rutinesiden.

– «Favoritten» kan for eksempel ikke være hjemme ved tannpuss, slik at den andre forelderen slipper til.

Husk at det er dere som skal styre, ikke la barnet ta kontrollen. Dere har bestemt dere. «Pappa er opptatt akkurat nå». Å spørre om «det er greit» åpner opp for at beslutningen kan endres dersom barnet er uenig. Det skaper usikkerhet og kan forsterke konflikten.

Kjærlighetsoverdose!

Hans Inge Knudsen anbefaler den forelderen som skal styrke sin relasjon til barnet å sette inn et stormangrep av kjærlighet! Uoppfordrede klemmer, et «jeg er glad i deg» i forbifarten, ros, invitere til lek.

Vær bevisst på å ta i litt ekstra her, de første dagene etter at dere er blitt enige om aktivt å gjenopprette balansen. La gode følelser få slippe løs.

Ikke klandre hverandre

– Det er viktig å verken vise barnet at man blir «smigret» over å være den foretrukne forelderen, eller at man blir såret over at barnet ikke favoriserer en selv.

Drugli forteller at barn i «trassalderen» kan være eksperter på å spille på foreldrenes følelsesmessige sårbarheter.

Dersom foreldrene klandrer hverandre så barnet hører det, «ikke rart hun vil til deg, du skjemmer henne jo bort» og lignende, så vil det kunne forsterke og låse situasjonen.

Foreldrenes ansvar

Men prøver barnet å demonstrere makt ved å spille foreldrene ut mot hverandre? Neppe.

– Barn prøver etter beste evne å forholde seg til de voksne. Det er foreldrenes ansvar når samspillet ikke fungerer slik vi ønsker, mener Knudsen.

Denne saken ble første gang publisert 23/04 2015, og sist oppdatert 29/04 2017.