Barna trenger ikke merkelappene dine

Du kan høre ti hyggelige og én negativ ting om deg selv. Det er den negative du husker. Slik er det med barn også.

De oppfører seg i stor grad slik de tror at andre forventer at de skal oppføre seg.

- Tilbakemeldinger til barn bør være handlingsfokuserte, ikke klassifiserende. De bør handle om hva barna gjør, ikke hvordan de er, sier psykolog Svein Øverland, spesialist i barne- og ungdomspsykiatri og rettspsykiatri.

Han forklarer at dersom datteren din stadig får høre at hun er småspist, er det naturlig for henne å tenke at hun ikke kan gjøre noe med det, og utsagnet oppleves lett som en anklage.

Vi bør heller beskrive det vi ønsker at barnet skal endre seg på, slik at det fører til en positiv handling.

På den måten får barnet hjelp å velge bort den adferden vi ikke ønsker.

- Istedenfor gjentatte ganger å si at barnet er småspist, kan vi heller si at alle må bli flinkere til å kose seg med maten, og sitte lenger sammen når de spiser, forklarer Svein Øverland.

Atferden oppstår i samspill med andre

Hvor mye av et menneskes personlighet som er avgjort av arv, og hvor mye som skyldes miljøpåvirkning, er en stor diskusjon det ikke finnes noe klart svar på.

- En del av barnets personlighet er medfødt, men mye kan formes gjennom oppveksten, derfor er foreldres påvirkning utrolig viktig, sier psykologspesialist i barn og unge, Stine Svardal.

- Ofte er det vanskelig å skille arv og miljø, nettopp fordi de fleste barn vokser opp sammen med sine biologiske foreldre, som vil forsterke eller dempe medfødte temperamentstrekk.

Hun understreker at barns atferd ikke oppstår  i et vakuum, men i samspill med andre.

- Når en opplever en sjuåring som slitsom, hva er det da som gjør at han/hun oppleves slik?  Hva kommuniserer barnet med atferden sin?

Vær bevisst egen bagasje

- På samme måte som barnet ditt blir formet av deg, har du også blitt formet gjennom din oppvekst, sier psykologspesialisten.

Hun forklarer at foreldrenes temperament spiller inn i oppdragelsen av barn.

Deres personlighet er også blitt påvirket av erfaringer, og hvordan de selv ble møtt av sine omsorgsgivere.

- Barn som blir møtt med empati, vil med stor sannsynlighet også utvikle evnen til empati selv, sier hun.

Også ordene vi bruker er har stor betydning.

Det understreker psykolog Svein Øverland.

 - Alt for ofte bruker vi nå diagnostiske uttrykk som «jeg er så deprimert», «i dag har jeg angst» eller «han var psykopat». Vi har gode norske ord for dette, som trist, nedfor, engstelig eller drittsekk. Ovenfor barn vil også ordene vi bruker om dem lett lagres i hjernen, og være med på å forme deres identitet og hvordan de ser på seg selv, forklarer han.

Lett å sette merkelapper på barna

- Det kan være komfortabelt for foreldre å ha en merkelapp på barnet, enten det er umulig, lat, uforsiktig, bråkete eller stille. Barnet bare er slik, da er det jo ikke noe foreldrene kan gjøre. Når vi jobber med barn må vi kartlegge hele familiedynamikken for å finne ut hva barnets atferd er uttrykk for, sier Svardal.

Psykologspesialisten opplever av at de fleste foreldrene som søker hjelp, skjønner at det er de som må gjøre endringene for at barnet skal få det bedre.

- Vær nysgjerrig på hva som gjør at barnet tilsynelatende er småspist, lat, slitsom eller umulig. Vær detektiver sammen, oppfordrer Svardal.

- Hva skjer i situasjonene der denne atferden opptrer? Hva gjør de voksne? I hvilke situasjoner viser barnet ikke denne atferden, hva er det de voksne gjør da, som de kan gjøre mer av?

Det finnes ulike metoder til å finne ut hva barnet formidler med sin oppførsel, og mange foreldre vil ha stor nytte av å lære dette.

- Barn kan for eksempel vise sinne, men egentlig være lei seg. Da trenger de trøst og hjelp til å regulere sinnet sitt, og dette er noe mange foreldre opplever som utfordrende, sier Stine Svardal.

Snu negative merkelapper til positive

- Dersom vi vet at barnet allerede har begynt å bruke negative merkelapper om seg selv, bør vi systematisk prøve å re-klassifisere dem, sier psykolog Øverland.

- Her kan vi komme langt med å tenke kreativt, slik at foreldrene samkjører innsatsen sin. Psykologen forteller om datteren sin, som var flau over fregnene sine. Inntil de hver kveld telte dem opp, og faren med glede utbrøt:

- Wow, kult, nå har jo du fått enda flere!

Denne saken ble første gang publisert 25/12 2015, og sist oppdatert 29/04 2017.