– Mange tror at et barn må ha en mamma og en pappa

I et gult rekkehus på Ellingsrud springer en livlig liten jente rundt med et stort smil på leppene. Sjarmen lyser ut av øynene hennes og plassen som mamma Sandra og mamme Ankas midtpunkt i livet er selvklar. Ervine har ikke begrep om at foreldrene hennes er en minoritet i Norge, men for de to har det vært tydelig lenge. Da de bestemte seg for å starte en familiekonto på Instagram, kunne de ikke finne noen andre i landet som viste fram familielivet helt på den måten de gjør det.

– Vi har snakket en del om dette å fronte litt, eller i alle fall normalisere familier med to likekjønnede foreldre, sier Anka.

– Mer enn å vise fram «dette er forskjellen» «eller dette må vi bedre» med tanke på homofiles rettigheter. Selv om vi har noen drypp av det innimellom, vil vi i grunn bare vise oss som en helt vanlig familie.

Hvem skifter dekk på bilen

Med et synlig liv i sosiale medier, følger det rett som det er spørsmål om hvem som er pappaen til Ervine, og hvor han er.

– Det er så rart å spørre om når det kommer tydelig fram at Ervine ikke har en pappa. Det kan hende at de mener donor og sier pappa, det vet jeg ikke, sier Sandra.

Les også: Trodde du hvert barn kostet deg en million?

– Det hadde vært lettere å ta noen ting muntlig, når man kan forklare og diskutere. For det er veldig mange spørsmål om pappa og far … Om hvordan har Ervine det uten en pappa, fortsetter Anka, og går videre inn på hvordan det virker som om mange henger litt etter, og tror at et barn må ha en mamma og en pappa. Forhåpentligvis vil bildet fortsette å endre seg i retning av at det viktigste for et barn er å bli møtt på sine behov, føle seg trygg og ha stabile foreldre.

– Det er vi like mye som om vi skulle vært en av hver. Men hvis vi ser lenger tilbake har det jo vært en kjønnsfordeling og at menn skal være sånn og kvinner slik. Og det er vel det som ligger til grunn for alle spørsmålene, sier hun.

I samme kategori som hvem Ervines pappa er, får de spørsmål om hvem som gjør hva i hjemmet. Hvem lager mat, hvem klipper plen, hvem skifter dekk på bilen. At det er en historisk etablert fordeling mellom kjønnene, gjør nok at mange er nysgjerrige, tror paret.

– Jeg skulle ønske at det var litt mer rom for å tenke at om selv om vi er to mammaer så er det ikke sånn at den ene av oss må være den maskuline og gjøre alle de «tøffe» tingene, som å skifte dekk på bilen. Eller å bli skitten på hendene. Når ble det tøft egentlig?

– Vi vet jo i dag at hvordan vi er påvirker henne like mye, om ikke mer, enn biologien, sier Sandra.

Les også: Tone og Jens Marius fant tilbake til hverandre etter tolv år. Fikk tre barn på tre år

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Hva skal Ervine kalle mødrene?

Som nyblivne mødre dukket det opp en liten navneutfordring. «Pappa» føltes liksom ikke helt riktig, og begrepene «medmor» og «medforelder» er ikke integrert i det offentlige helt ennå, selv om de synes det går framover. På privaten lette de etter inspirasjon til hva Anka kunne kalle seg.

– Vi måtte nesten ha et familiemøte. Sandra, «mamma», det var greit. Men jeg hadde også lyst til å ha et sånt kallenavn. Og hva skal besteforeldrene kalle seg? Mange spør om man ikke bare kan si «mor», men på Sørlandet er det vanlig å kalle mormor for mor. Så for meg ble det helt feil. Ervine kan jo ikke rope på medmor! Det er i alle fall ikke så pent.

Etter flere kvelder på nettet fant Anka en kommentar på Facebook fra en som kalte seg «mamme». Hun likte det godt og nå er det godt etablert i familien og blant vennene.

– Det er så deilig å høre andre bruke det også, i tillegg til Ervine. Men så er det mange situasjoner der folk ikke vet hva de skal kalle meg. Kanskje mamme kan bli et fast kallenavn på medmødre? Det er jo i alle fall en samtale man godt kan ha.

Fikk en hard start på livet

Akkurat nå føler de seg litt låst til tilværelsen i Oslo. Ervine ble født allerede i uke 26, og fikk en hard start på livet. Familien tilbrakte hennes første fem måneder på sykehuset og gikk i begynnelsen en usikker framtid i møte. Sandra og Anka mener situasjonen har sveiset dem veldig sterkt sammen.

– Samlivet er noe man må jobbe med hele tiden, men i og med at vi har vært gjennom så mye med Ervine har vi lært oss å sette veldig, veldig stor pris på å ha henne her sammen med oss. Jeg tror det har hjulpet oss til å være positive tross den tøffe situasjonen, glede oss og ha det gøy sammen. Det har vært fokuset hele tiden, sier Sandra.

«Alle» sier at det første året er det tøffeste og det har det definitivt vært for denne familien, men de tror på at det med tiden vil bli bedre.

– Det er en tid for alt. Vi har et lite barn og det er ikke superlett å være kjærester og gjøre masse ting sammen. Men så vokser Ervine og vi ser at vi vil få flere muligheter igjen og tid til å gjøre ting man gjorde før. Jeg tror vi har hatt veldig fokus på å nyte tiden her og nå. Hun er så liten bare en gang, og tiden går mye fortere enn man tror.

Les også: Tenk deg om før du etterlyser barn nummer to i andres familier

På grunn av nedsatt lungefunksjon kan ikke den lille jenta begynne i barnehagen helt ennå, men de regner med at det skal gå bra ved barnehagestart neste år.

Sykdommen hennes eksponeres i liten grad på Instagram. De bruker heller kanalen til å vise hverdagen, og de bruker story aktivt for å gi folk innblikk i at de ikke lever et spesielt annerledes liv enn andre.

Leserne takker Sandra og Anka

Responsen på Instagramkontoen de startet i november i fjor har vært veldig fin. De aller fleste meldingene som kommer inn er fra yngre mennesker som føler seg annerledes og som takker Sandra og Anka for at de viser at det er mulig. Men det er også en del trist lesing fra de som ikke føler aksept og rom for å være den de er.

– Det er mange som er redde for å «komme ut». Jeg håper vi kan slutte å bruke det uttrykket i framtiden. Når man kommer ut av et skap betyr jo det at man må ha vært inne i et. Og at man er så veldig spesiell fordi man er homofil, og at man må fortelle det til alle og at det skal være en så stor greie. Det er ingen heterofile som går til mammaen sin og sier at de liker det motsatte kjønn. Så hvorfor skal man måtte gjøre det hvis man liker det samme kjønn, spør Sandra.

Redde for å fortelle om homofili

Hun forteller at en del unge som kontakter dem på Instagram har sagt at de er redde for å fortelle om legningen sin til familien. De er blant annet redde for å få spørsmålet om hvordan de har tenkt å få barn.

– I dag er det mer enn mulig for to likekjønnede å få barn. Det er vanskeligere for et homofilt enn et lesbisk par, men det et mye enklere enn det noen gang har vært.

Les også: Anettes siste sjanse til å bli mamma var å velge eggdonasjon i utlandet

Det var hun som gikk gravid med Ervine etter hjelp fra en donor. Donor-prosessen var enkel når de ser tilbake på det, men i starten lurte de veldig på hvordan det fungerte.

– Ingen av oss hadde noen kunnskap om dette, så alt var nytt. Plutselig skulle vi ut med veldig mye penger og det var også ganske skummelt, sier Anka.

Annonsørinnhold

SLÅ TIL: Her kan du sikre deg ulltøy på tilbud

– Det er bare fem-seks sykehus i Norge som har fertilitetsklinikk, men det er mange som trenger denne hjelpen, ikke bare homofile, sier Sandra.

– Hvis man skal gjøre det på Riksen, er det nesten et års ventetid for å få startet prosessen. Derfor gjorde vi det privat, så vi hadde mest mulig kontroll selv, for der er det jo ingen ventetid. Men det koster jo deretter også.

De bestemte seg for å bli prøve å få barn i slutten av 2015. Da de møttes var Sandra veldig sikker i sin sak.

– Jeg har lenge hatt lyst til å gå gravid og jeg ville forsikre meg om at du også ville ha barn for å si det sånn, sier Sandra og ser lurt bort på Anka.

– Optimalt sett kunne vi sikkert ventet, reist litt mer og hatt den friheten man har før man får barn. Men samtidig får man jo den senere i livet, sier hun.

Denne saken ble første gang publisert 14/11 2019, og sist oppdatert 14/11 2019.