Kommentar
«To hundre og trettini koronaer.» Jeg skvetter til. «Hva sa du?»
Kjenner du deg igjen i Marie Lundes frykt for håndnysere, ansiktspillere og enmeterssabotører?
Går det an å ikke være redd for å bli syk av korona samtidig som man er dritredd for å få viruset?
Ja, det går an.
Jeg strekker på halsen idet jeg nærmer meg inngangen til apoteket. Kunne like gjerne kalt det for koronadiskoteket, for hit kommer alle koronafornektere som er smittet men overbevist om at de bare trenger litt hostesaft, en pakke curamed og Ibux.
Pupillene mine panorerer gjennom lokalene på jakt etter håndnysere, ansiktspillere og enmeterssabotører. Rufsete type observert på høyre flanke. Jeg smyger forbi med ryggen limt inntil mage- og tarmhylla. Snørrete unge står og grafser i en bolle med håndkrem ved kassa. Håndkrem strøket fra handlelisten.
Korona på knoken
Jeg jobber meg igjennom lokalet samtidig som jeg låser blikket på kølapp-maskinen. Målet er raskt inn med resept, raskt ut med medisin.
Marie Lunde
Skriver for Foreldre & Barn og på Miss Lunde. Marie bor på Ekeberg i Oslo med sønnene Laurits (4) og Jæger (2) og mannen Ola.
Knappen som har ansvaret for at kølappene mates ut, lyser faretruende rødt. Det er som om den forsøker å advare meg om at hånaden som trykket på den sist også har balsamert den med korona og at det siste jeg må gjøre er å trykke. Men likevel løfter jeg den knusktørre hånden min og trykker...med knoken på den venstre lillefingeren.
Maskinen raper ut en lapp og i neste sekund piper det fra en av båsene. Det er min tur allerede. Lettelse.
«Hva er personnummeret ditt?» Jeg står to meter fra apotekeren i skranken, sånn for sikkerhets skyld. Spørsmålet er om jeg nå skal rope ut personnummeret mitt for å bli hørt, eller om jeg skal la apotekeren, som garantert har korona, få fingre med førerkortet så det må ligge i tre dager i fryseboksen til avkoronifisering. Jeg velger det siste.
Virus-kavalkade
På grunn av avstanden jeg velger å ha til skranken og apotekeren, skjer overleveringen av førerkortet ved at jeg liksom kaster det opp på disken som en slags frisbee. Apotekeren reagerer raskt og hiver seg over kortet med begge armene for å forhindre at det spretter avgårde. Hun lykkes. Så gjør hun et oppslag på pc-en før hun forsvinner avgårde for å hente medisinen.
Jeg står helt stille, tar ingen sjanser. Jeg har tross alt å gjøre med en fiende som ingen kan se. Og akkurat nå er jeg et blindt offer som har vandret inn festlokalene til Covid-19 midt under århundrets største virus-kavalkade. For alt jeg vet sitter det to koronaer på hemoridekremen i hylla rett ved siden av meg og skåler i GT mens de venter på at jeg skal komme noen centimetre nærmere. «To hundre og trettini koronaer.» Jeg skvetter til. «Hva sa du?» «To hundre og trettini kroner» svarer apotekeren.
Les også: Krisepsykologenes råd: Slik snakker du med barna om koronaviruset
Spritmarinering
Jeg fisker bankkortet mitt ut av lommeboka samtidig som jeg irriterer meg opp over at apoteket ikke har tæppe-terminal. Så lirker jeg kortet inn i terminalen med femten små knotter flekket med noe som kan ligne på korona-snerk. Hvis jeg taster kode og så drar ut kortet fra terminalen med samme hånd som jeg tastet kode, vil korona hoppe videre til kortet mitt og ligge og lure i lommeboka selv om jeg sprit-marinerer hendene mine etter handelen. Så jeg taster med høyre og trekker kortet med venstre.
«Førerkortet ditt?» spør apotekeren. «Bare legg det i posen» svarer jeg. Hun tar frem en liten pose og slikker på to fingre som hun bruker for å skille hankene på posen fra hverandre. WTF?! Slikket hun på fingrene? Forsøker hun å myrde meg? Jeg gir henne et blikk som oser av vantro og anklage, men hun legger ikke merke til det, bare legger kvitteringen i posen og rekker den frem mot meg.
Så griper jeg høyre hjørne av posen med to fingre og marsjerer ut mens jeg bærer den som en skitten truse gjennom lokalet.
Nå gjenstår det bare skrubbevask, posekoking og klesbrenning, så er denne lille hverdagsturen til apoteket unnagjort.