Tora fikk beskjed fra legen: «Du er for syk til å ta vare på ditt nyfødte barn»

Tora Bøhler Monsrud (30) var livredd de få øyeblikkene hun var alene med den nyfødte datteren.

Søvnmangel og angst gjorde at legen sykemeldte henne fra mammapermisjonen.

– Det å få beskjed om at man er for syk til å ta vare på sitt eget barn er fryktelig vondt. Jeg ønsker å være åpen om min historie, for jeg tror mange som har sterke fødselsreaksjoner kjenner på følelser som skam og skyld. Jeg ønsker å fortelle kvinner som sliter at det finnes hjelp, og selv om det kanskje høres ut som en floskel, så går det over! Men veien til de fornuftige tankene har vært langt i fra enkel for oslokvinnen.

Kjærlighet og overveldende ansvar

Tora og Eirik Indergaard hadde vært sammen i nesten seks år da de fant ut at de ønsket å ta forholdet et steg videre.

– Vi klarte ikke å bestemme oss for om vi skulle gifte oss eller få barn først. Det gikk derimot overraskende kort tid å bli gravid etter at jeg sluttet på prevensjon, og vi rakk akkurat å gifte oss en måned før Live kom til verden, sier Tora og ler.

Svangerskapet ble en tid fylt med forventninger. Tora opplevde minimalt med svangerskapsplager, og paret hadde idylliske fantasier om framtiden.

– Vi var så lykkelige. Stoltheten og spenningen bruste i kroppen der jeg struttet med den fine magen, forteller Tora.

Les alt om graviditeten uke for uke her

I siste trimester av svangerskapet flatet symfysemålet ut, og Tora ble innkalt til hyppige ultralyder på Ullevål sykehus for oppfølging.

Alt var i orden med både Tora og barnet i magen, men likevel ble det satt en dato for igangsettelse av fødselen.

To dager før igangsettelsen, begynte fødselssmertene.

– Det jeg trodde var kynnere var egentlig åpningsrier, og jeg kom inn på Ullevål med ni cm åpning. Jeg var så innstilt på at jeg ikke kom til å klare fødselen at jeg ikke forsto at det var rier. Under pressriene tenkte jeg at dette går for fort, og da var det ikke selve fødselen jeg tenkte på. Det gikk opp for meg at jeg ikke var klar for å bli mamma!

Så lå hun der plutselig på mammas bryst, med store, nysgjerrige øyne. Datteren Live var kommet til verden.

– Den første natten lå jeg våken og bare stirret på henne. Jeg elsket henne fra første sekund, og hun fylte meg med en enorm kjærlighet. Samtidig kjente jeg på en overveldende ansvarsfølelse.

Les alt om fødsel her

Barselsjokket

Under graviditeten leste Tora seg opp på babyutstyr og amming og så på bilder av lykkelige mødre med glade babyer på armen.

– Du finner ingen bilder av mødre som har det tøft etter fødsel på sosiale medier. Du ser heller ikke gulpeflekker eller melkesprengte bryster som lekker. Noen av kvinnene er nok akkurat så lykkelige som de ser ut som på de bildene, men jeg tror det skjuler seg mange utslitte mødre bak sminken og smilene. Men jeg trodde virkelig at det var slik som sosiale medier framstilte det; det skulle bli ganske så rosenrødt å ha barn. For meg føltes det å skulle bli mamma som selve meningen med livet.

Så fikk Tora det hun kaller et barselsjokk.

– Før jeg fikk barn, tenkte jeg nærmest at det ikke fantes noe mellom fødselen og kafélivet med en sovende baby i vognen.

Familielivet gikk på skinner de første to ukene etter fødselen.

Det var akkurat som Tora hadde forestilt seg å ha barn, men kun et par dager før Eirik skulle starte på jobb igjen, kom smellen.

– Gråten kom veltende frem fra et ukjent sted i Live. Vi bar og bysset i timevis og vi prøvde alt, men ingenting hjalp mot den hjerteskjærende hylingen. Jeg ble overveldet, og kjente en indre frykt for ikke å klare å ta vare på jenta vår. Angsten for hvordan det skulle bli når Eirik startet på jobb vokste seg til en vond klump i magen, forteller hun.

To uker etter fødselen dro Tora til fastlegen og ble sykmeldt. I sykmeldingen ble det presisert at Tora var for syk til å ta vare på datteren.

– I brevet fra leget sto det at jeg var for syk til å ha eneomsorgen for datteren min i mammapermisjonen, og at jeg hadde behov for at jeg og samboeren delte på omsorgen.

Skamfølelse

Tora sier at hun kjente på en skamfølelse over at hun ikke klarte å være «primærpersonen» til sin egen datter. Eirik tok mer og mer over bæring og bleieskift, og Tora gråt mellom ammeintervallene. Foreldrene hennes kom til unnsetning, og den lille familien flyttet inn hos dem for et par uker.

– Jeg fikk endelig sove litt da vi kom til mamma og pappa, men likevel var det noe inni meg som krakelerte hver gang Live gråt. Jeg kjente på en utilstrekkelighet som mamma, og slet med dårlig samvittighet da jeg måtte gi fra meg babyen for at jeg selv skulle sove.

For søvnen, den som tidligere var en enkel nytelse å fremkalle, var nå små glimt av komafølelse etter mange timer med fortvilelse. «Sov når babyen sover!» Nettene var ikke lenger til for å sove.

– Da jeg la hodet på puta om kvelden, var det akkurat som at jeg visste at jeg ikke skulle få sove den natta. Tankespinnet tok over hjernen, uten at det var noe spesielt jeg tenkte på. Jeg fikk ikke sove, og ble liggende der med mørke tanker om meg selv som mor. Det svarte vakuumet fantes kun for å lure på om tiden noen gang ville starte igjen.

Hvorfor gråt hun sånn, tenkte Tora, og bysset, ammet og gråt sammen med barnet. Og selv når babyen endelig sovnet etter å ha fått dekket alle behov, lå Tora og så ut i det svarte rommet, lys våken til de første stripene av dag fant veien gjennom glipene i gardinene.

Provoserende

På helsestasjonen ble det sagt at «det er viktig å sove når barnet sover, ellers havner dere på psykiatrisk avdeling». Etter gruppetimen fortalte Tora at hun ikke hadde sovet på fire døgn.

– Å høre frasen «sov når barnet sover» var provoserende. Som om jeg ikke hadde nok av dårlig samvittighet, så skulle jeg i tillegg måtte kjenne på at jeg ikke fikk til å sove når barnet sov. Jeg klarte ikke en gang å hvile meg!

Hos en lege fikk Tora resept på sovemedisiner.

– Jeg fikk først allergimedisin, men lå våken likevel og følte meg bare syk etterpå. Da fikk jeg en sterkere sovemedisin, og Eirik matet Live med flaske de seks timene før jeg kunne amme igjen.

Tora sov kun et par timer på sterk sovemedisin. Det var som om urinstinktene for å passe på babyen var overtent, og hun våknet av hver minste lyd. Full av adrenalin og hjertebank satt hun i sengen i stummende mørke. Barnet sov. Eirik sov. Og Tora var redd.

– Kroppen og hjernen var overaktivert, jeg fikk aldri sove. Jeg var så fryktelig redd, redd for å bli alvorlig syk og havne i psykose. Og hvordan skulle jeg kunne være mamma da? Heldigvis hadde Tora mennesker rundt seg som hjalp henne ut av den tyngste tiden.

En enestående pappa

– Maleriet «Skrik» er noe som står veldig klart for meg som et symbol på den tiden. Jeg var «Skrik». Kroppen og tankene var så ødelagte, jeg forsto ikke hva som skjedde med meg. Likevel var relasjonen til Live var god. Noen ganger leser man om kvinner med fødselsdepresjoner der kvinnen vil skade barnet. Sånne tanker hadde aldri jeg, men søvnmangelen gjorde at jeg følte meg syk. Tora klarte ikke lenger å være alene med datteren, og sier hun kjente på mye dårlig selvtillit.

– Eirik var så mye flinkere med henne enn meg følte jeg, og jeg trodde at hun savnet pappaen sin når hun var alene med meg. Jeg følte at jeg ikke kjenne henne på et vis, og skammet meg over at jeg ikke klarte å passe på henne.

Eirik bar og ga flaske til babyen og våket over jentene sine hver dag og natt. Han lagde mat, trillet og ga Tora og barnet sitt alt han hadde av kjærlighet og omsorg.

– Eirik har vært helt enestående. Han er helt ut av en annen verden fantastisk mann og pappa. Han var så flink til å roe henne, mens jeg klarte ikke å ta vare på meg selv engang, forteller Tora.

Også hennes foreldre, søsteren og Toras bestevenninne kom ofte hjem til familien for å hjelpe til og forsøkte å roe henne ned. Eirik dro aldri tilbake på jobb. Tora ble sykemeldt to uker etter fødselen og mannen tok over permisjonen hennes 100 %.

– Jeg er så takknemlig for rettighetene til sykemelding vi har her i landet, uten Eirik hjemme kan jeg ikke forstå hvordan vi skulle ha klart oss.

Les også: Firebarnsfar og fødselslege:− Ikke slutt å være kjærester etter at dere får barn

Trygghet i kaoset

Tora søkte hjelp først i lavterskeltilbudet i bydelen sin, der fikk hun beskjed at det var helsestasjonen sitt område. På helsestasjonen var ikke kompetansen for Toras utfordringer tilstrekkelig.

Fastlegen henviste Tora til psykolog, men ventetiden på psykolog i Oslo var på mellom 26 og 52 uker.

– Som nybakt mamma med sterke fødselsreaksjoner føltes en time ut som en evighet. Jeg kunne ikke vente opp mot et år for å få hjelp, jeg måtte ha hjelp umiddelbart!

I desperasjon saumfarte hun internett etter hjelp og kom over Landsforeningen 1001 dager som er en privat forening. De har søkelys på kvinners mentale helse under graviditet og etter fødsel.

– Jeg spurte om hjelp der, og to dager etterpå fikk jeg første samtale med psykologspesialist Gro Vatne Brean. Dette var bare tre uker etter fødselen, og jeg fortsatte å gå til samtale en gang i uken.

Samtalene ble et pusterom, en lomme av trygghet i en verden av kaos.

– Jeg følte meg trygg der inne på kontoret hos Gro. Der kunne jeg fortelle hvordan jeg hadde det uten å bli dømt eller kjenne på skam. Gro sa at flere enn jeg hadde det slik. Gro trygget Tora på at Live ikke hadde blitt skadet av at mamma var syk, og hun ga Tora selvtillit til å forstå at hun var den beste mammaen Live kunne ha fått.

– Den kunnskapen og innsikten Gro klarte å overføre til meg i en sårbar situasjon, har hjulpet meg på vei ut av de mørke tankene. Hun fikk meg til å innse alle de gode tingene jeg gjorde for Live.

Gro inviterte også hele familien på samtale.

– Det føltes godt at hun så oss, og visste hvem vi var alle sammen.

Les også: Fikk hjelp av Foreldresupporttelefonen:– Jeg hadde aldri tid til å få gråte ut

Konstruktiv skrøpelighet

Gro Vatne Brean er psykologspesialist og medstifter av «Landsforeningen 1001 dager». Brean er også ansatt i seksjon sped- og småbarn på RBUP; der har hun en videreutdanning i psykisk helse i svangerskap og barseltid. I tillegg har hun en privatpraksis, der hun møter kvinner som sliter.

Landsforeningen 1001 dager jobber med mental helse under graviditet og etter fødsel, og er en forening drevet av en blanding av brukere og fagfolk.

– Det er 1001 dager fra barnets unnfangelse til barnets toårsdag. De to årene er en sårbar tid med mange overganger. Ved å kombinere førstehåndserfaring, forskning og klinisk erfaring, økes kompetansen slik at målgruppen skal få et godt nok tilbud.

Brean snakker om konstruktiv skrøpelighet. Hun forklarer at under svangerskapet skjer det strukturelle endringer i hjernen, og man blir mer «tunet inn» på å ta vare på en baby.

– I den konstruktive skrøpeligheten blir vi mer empatiske og tåler monotonien bedre enn til vanlig, altså det langsomme livet. I tillegg er det mentale, hormonelle og nevrobiologiske endringer som gjør at mødre blir mer sårbare, forklarer Brean.

Hun sier at av og til slår denne sårbarheten ut hardere for noen kvinner, og man kan få fødselsreaksjoner som angst, depresjoner, søvnvansker, tvangstanker og noen mødre kan få en fødselspsykose.

Angst og nytelse

– Det er kulturelle forventninger i Norge om at vi skal lykkes i mammarollen, og når man da sliter, tror jeg skammen slår inn umiddelbart. Fødselsreaksjoner er ikke som en vanlig depresjon. Fødselsreaksjoner handler ofte om følelsen av at man ikke klarer å ta vare på babyen sin, som er biologisk forventet at vi skal gjøre. Legg vekk sosiale medier, det er ingen som skal på verken kafé eller joggetur på uke to av mammapermisjonen.

Brean mener når man først er åpen og deler, bleknes skamfølelsen.

– Når man må anerkjenne sin egen følelse, «ja, jeg skammer meg over at jeg ikke klarer å ta vare på babyen min», da blir følelsen automatisk ufarliggjort. Og vi trenger å vite at det finnes andre som har opplevd det samme.

Brean sier at ofte kan vordende mødre oppleve kontrollene før fødselen mest mekaniske der fokuset ligger på symfysemål, urinprøver, vekt og fysisk helse. I retningslinjene for svangerskapsomsorgen, er det beskrevet at jordmødre skal spørre om psykisk helse, rus og vold.

– De fleste mødre kan vel si etter fødsel at mental helse var et ikke-tema under jordmor- og eller legekontrollen i svangerskapet. Brean sier at svangerskap handler om angst og nytelse, altså en blanding av mange følelser.

– I løpet av svangerskapet kan bli opptatt av bare å se det gode, men skal man komme seg gjennom de gjennomgripende følelser av å få barn må man kjenne litt også på angsten. Jordmødrene må tørre å spørre hvordan det egentlig går, og de må ha tid til å lytte til svaret.

Les også (+) Mannens oppussing gjorde meg gal – helt til jeg forsto hva som lå bak

Åpenhet og rutiner

Brean mener åpenhet, pust og rutiner er gode stikkord for å få det bedre dersom man har en fødselsdepresjon.

– Jeg tenker at det går over. Men når man står i det, tror jeg på tilstedeværelse i pusten, gode rutiner og å komme seg ut av huset. Kjenn etter; hva trenger kroppen min nå? Trenger jeg å være alene eller trenger jeg å bli holdt? Finn øyeblikkene av ro og glede.

Et annet råd Brean kommer med, er tilrettelegging av søvn.

– Mitt tips til alle mødre, og spesielt de som tidligere har hatt en depresjon, har bipolar lidelse eller lignende, er å være litt føre var. Tilrettelegg for at den nybakte mammaen får nok søvn etter fødselen. Det er ofte ikke så lett, og mye skal klaffe, men kanskje kan en bestemor bo litt sammen med familien i tiden som følger etter fødselen? Hvis mor eller far er bekymret for mors psykiske helse, er det viktig å snakke med jordmor, helsesykepleier eller fastlege, og få hjelp til å kartlegge hvordan hjelp mor har behov for. Og dersom man ikke blir tatt på alvor, spør en gang til.

Brean påpeker at noen kvinner har behov for støttesamtaler, andre terapi, og noen trenger medisiner i tillegg.

– Dersom mamma har mye strev, er det viktig at hun ikke er alene med babyen sin.

Sett deg selv før barnet

Tora lærte seg et mantra av Gro, et mantra hun fortsatt sier når det butter imot.

– Det går over! Du tror når du er på det verste at du er et så alvorlig tilfelle at det ikke gjelder deg. Men ta vare på hvert sekund som du tror på at det kommer til å gå over. For det går virkelig over.

Tora sier at hun har lært at å for å kunne sette barnet først, må man sette seg selv først.

– Det kjennes helt feil ut å gå å legge seg til å sove på et annet rom når barnet gråter, men for å kunne være en best mulig mamma for Live, må jeg være en frisk mamma. Jeg har lært meg å ha tillit til at det går bedre, og jeg vet at Eirik er der for Live og gir henne kjærlighet når jeg ikke er der.

Gro lærte Tora at hun måtte lete etter de gode tingene i verden, finne det som gjør henne godt. Sola i ansiktet, en smak av kaffe eller noe fint å hvile øynene på kan være nok til å få et øyeblikk pause.

– Det handler om å være snill med seg selv. Jeg har vært så hard, gitt meg selv veldig mye mental juling. Nå er det på tide å endre tankesettet.

Et annet sted Tora har funnet trøst, er i diktsamlingen «Barseldikt» av Kristin Storhus. Storhus har også vært med å etablere Landsforeningen 1001 dager.

– Der finner du ærlige tekster om livet med baby. «Jeg orker ikke mer!» står det. «Jeg er så sliten, så tynnslitt», står det. Jeg er takknemlig for alle som er ærlige om slike tanker.

Lyset i svarteste natta

I dag er Live en aktiv ti måneder gammel baby. Tora bruker fortsatt sovemedisiner, hun har ikke klart å sovne en eneste gang av seg selv siden de sterke fødselsreaksjonene startet.

– Jeg og Eirik deler på å være hjemme. Jeg jobber to dager i uken, og han jobber tre dager i uken. Det er godt å kjenne på at jeg savner Live når jeg er på jobb, og jeg elsker å følge med på utviklingen hennes. Det er så mye som skjer! Krabbing, babling og tenner og sånt, det er veldig stas.

Tora har fått tilbake troen på at det skal gå bra, selv om hun sier at ikke alt er optimalt enda. Hun har dager der hun kjenner på dårlig samvittighet, og tanker om at Live er skadet av at mamma ikke var så mye fysisk nær henne om nettene det første året av livet. Å se bilder av mennesker som samsover, kan treffe henne rett i magen.

– Det gjør vondt å vite at vi ikke har vært så fysisk nær hverandre, men jeg har lært at Live har fått den kjærligheten hun trenger og må bare minne meg selv på det av og til. Jeg har nok vært heldig oppi alt dette. Jeg har alltid gledet meg over livet, og jeg har alltid elsket Live, selv i de tyngste stundene.

Noen dager etter at det ble vanskelig for Tora, kom moren hennes med en notatbok og en flaske Prosecco, en flaske de skal sprette når Tora blir helt frisk.

– Mamma ba meg om å skrive ned tre ting hver dag som gjør meg glad. Hver eneste dag har jeg leita etter noe som har vært positivt, og det er gjennomgående i notatene mine at det er Live som er selve gleden for meg. Da Live lo. Da Live sovnet på brystet eller krabbet opp i fanget. Det var alltid noen spor av håp i svarteste natta.

Da Tora var i mørket, var det Live som var selve lyset.