«De store spørsmålene meldte seg; Hvem er jeg? Hva vil jeg med livet?»

Vi hadde tenkt tanken så mange ganger før. Tanken på for en periode å bo et annet sted enn midt i Oslo, der vi nå bodde med to små barn, to hektiske jobber omgitt av eksos og bylivsstress.

Våre liv var ikke mer travle enn andres, men drømmen om nærheten til naturen ble sterkere da minstemann ble født. Var det mulig? I vårt nydelige land må det da finnes et naturskjønt sted for vår lille familie en liten periode?

Det ble med tanken. For det passet jo aldri. Vi var midt i karrieren, spennende prosjekter, vi stablet hverdagen så godt vi kunne, og vi likte også bylivet godt. Vi holdt hjulene i gang, i kjernefamilien og tidsklemma.

Men ekteskapet skrantet og etter å ha gitt alt, skilte vi lag etter fem år ekteskap.

Som nyskilt og med hovedomsorgen for to små barn var bystresset overveldende, parallelt med at de store spørsmålene meldte seg på. Hvem er jeg? Hva vil jeg med livet? Men det er vel slik det er for alle, så det var vel bare å stå løpet. Og jeg elsker jo også jobben min og har alltid bodd i Oslo, så det var vel best å holde fast her.

Eller?

A4-livet i byen

Drømmen dukket opp igjen, på en ny måte nå. Sterkere. Klarere. Hav og fjell. Dit vil jeg. Drømmen om avbrekket, pause fra storbyen. Drømmen om naturen. Kunne det være mulig?

Alt var usikkert, jeg hadde ingen ledetråder, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg tenkte at «nei, det går nok ikke». For det var så mye enklere å følge i sporet som var lagt foran meg i A4-livet i byen.

Men stemmen inni meg som så lenge hadde hvisket svakt, begynte å bli høylytt nå. Og jo mer jeg lyttet, jo sterkere ble det tydelig for meg: Jeg drømte om å flytte til et lite fiskevær i Lofoten!

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Hvor Lofoten dukket opp fra, vet jeg ikke, det var kjærligheten til hav og fjell og bilder jeg har sett fra Lofoten, hvor de flotte fjellene stuper i havet.

Jeg slo tanken bort, det var jo absurd, ikke sant, flytte til et sted jeg aldri hadde vært engang? Dessuten hadde både økonomien og jeg fått en real knekk etter skilsmissen. Det virket uoverkommelig, jeg strevde og fant ikke lyspunktene. Som helt naturlig er etter en stor livsendring som det en skilsmisse innebærer.

Styrke, mot og kraft

Men det skjedde også noe annet i denne perioden: en styrke jeg ikke visste jeg hadde i meg, vokste da jeg lyttet til drømmen min. Jeg fikk mot og kraft og gjorde små skritt til å følge det som føltes så rett for meg, og absurd for alle andre: Jeg bestemte meg for å flytte en periode til et lite fiskevær i Lofoten.

Hvordan, når, økonomi, hvor vi skulle bo og alt rundt ante jeg ikke, men jeg tok små, modige skritt, for jeg skjønte snart at jeg måtte hoppe uten å vite alt. For det er slik drømmer blir til, bitte små skritt hver dag mot det du tror på, og til slutt hopper i det ukjente.

Da Johanna var fem år gammel, kom pappaen til barnehagen og sa «ha det bra»....

Jeg solgte det aller meste jeg hadde på finn.no, fikk en liten sparekonto, søkte om avdragsfrihet i banken og så kom det vanskeligste: sende inn permisjonssøknad til jobben jeg er så glad i, og spørre eksmannen om muligheten for at vi flyttet bort en periode.

Lite øysamfunn

Det rare er at alt som først føltes umulig, ble etter hvert mulig når jeg var tydelig og trygg i valget mitt om å følge drømmen.

Høsten 2018, etter å ha kjørt fra Oslo til Trondheim med de to små i vår bitte lille bil (hva pakker man til ett år i Lofoten?) og tatt Hurtigruta videre til Lofoten, tok vi ferga ut til den lille øya Skrova som ligger en mil ut i havet.

I Skrova bor det 170 mennesker, det er en liten skole, barnehage, matbutikk og daglige fergeavganger over havet til Svolvær.

Valget falt på Skrova da guttene og jeg den samme sommeren hadde reist tre uker på rundreise i Lofoten på jakt etter sted å flytte, og jeg falt for dette lille øysamfunnet.

Les også: Skrova - Lofotens Hawaii

Fiskevær og majestetiske fjell

Det var fullmåne og lys høstkveld da siste ferga med oss om bord kom inn i Skrova-sundet, og vi kjørte den overfulle, lille bilen vår til rorbua på brygga som vi hadde leid. Det var helt mørkt, og stedet virket forlatt.

Og da sterke vindkast blåste bagasjen vår bortover veien, lurte jeg på hva i huleste jeg hadde begitt meg ut på.

Det var likevel en ubeskrivelig følelse å låse oss inn i vårt nye hjem, ikke minst da vi våknet neste morgen til lyden av et fiskevær og majestetiske fjell utenfor vinduet. Guttene jublet over måkene som fanget fisk i vannet og kråkebollene på brygga.

Jeg klarte det!

Les også: – Jeg hadde aldri tid til å få gråte ut

Tøff livslæring er også en mulighet

Eventyret i fiskeværet var begynt. De få månedene og drømmen om avbrekket er nå snart blitt til 1,5 år, for vi trives så godt.

I fjor sommer solgte jeg leiligheten i Oslo. Det å bo et sted nære naturen har gjort noe godt med meg, med oss.

Jeg ønsker å inspirere til at drømmer er mulige, selv om du ikke vet hvordan du skal få det til. At et samlivsbrudd er en tøff livslæring, men at det også kan være en mulighet til å få det bedre. Og ikke minst ønsker jeg å gi en hyllest til små samfunn og livet i et lite fiskevær i Lofoten.