Når du blir flau over å være mamma

Maren Wilberg Rostad er journalist, tobarnsmor og jobber med digitale medier, video og strategi i Egmont Publishing.

Jeg vil veldig gjerne på vinterferie med barna mine. Dum som jeg er føler også jeg på feriepresset, og i og med at ungene har spurt i flere uker om vi ikke skal «åka skidor» i «sportlovet» (barna er halvt svenske), har jeg kjent på at jeg gjerne vil ta dem med på en ferie. Skape opplevelser, minner og alt det der.

Les også: Kokkejævel går ut mot feriepresset

Selv kan jeg ikke huske at vi var på så mange vinterferier med mor og far. Kanskje? Men jeg tror ikke det. De aller fleste har jo ikke fri den uken som faller midt mellom jul og påske. Jeg har i hvert fall ikke fri, jeg har nettopp begynt i ny jobb og ikke opparbeidet meg så mye som en eneste feriedag.

Press er stress

Barnas far blir oppgitt. «Skal ikke barna få stå på ski i vinterferien? Skal du sende dem på AKS?»

Jeg får dårlig samvittighet, men det varer ikke lenge. En briljant idé popper nemlig opp i hodet mitt. Jeg drar på hytta, og kjører hjemmekontor! Det er jo null problem for ungene å leke ute noen timer om dagen selv, og hvis jeg legger dem tidlig kan jeg jobbe hele kvelden.

Les også: Dette vil kvinner ha

Det er likevel noe ved planen som skurrer. De pleier å være på meg 24/7. De må tisse, de er de tørste, så slåss de, så har noen tatt den bamsen den andre egentlig skulle ha, fått mer i koppen med solbærtoddy og så videre og så videre. Det er mange skjær i sjøen.

Bruk vennene dine

Men det stopper ikke meg. Jeg tar med meg en venninne. En venninne uten barn, men som liker barn. Så kan HUN grave snøborg halve dagen, helst hele dagen, og jeg kan jobbe. Genialt!

Det må selvsagt være en utrolig snill venninne som ikke blir sur når hun skjønner hun har fått katta i sekken, men akkurat en sånn venninne har jeg.

Og hun er med!

- Så deilig med en uke på fjellet. I den fine hytta. Ja, det vil jeg veldig gjerne være med på, smiler hun fornøyd.

Hadde hun bare visst ...

Les også: Stort ustyr og mye penger- sorry kompis, jeg trenger mer

Kaos i bilkø

Vi drar!

Full bil på vei mot fjellet, allerede her merker hun at det er en ny verden hun nå har trådd inn i. Vi kjører hennes bil. Den er fin, hun er nemlig veldig opptatt av bil. Rettelse- bilen VAR fin, før vi satt oss inn i den.

– Jeg er tørst, tørst, TØØØØØRST!!

Det sparkes med små føtter i ryggene våre. Skingrende stemmer roper at de «døøøl» om de ikke får drikke, og det med en gang!

Vi stopper på Burger King. De får hver sin brus. Jeg passer på å kun fylle halve koppen, men venninnen min gir de sugerør. Det er ingen god ide. Det morsomme med sånn brus er nemlig å dra sugerøret opp og ned og opp og ned og opp ned av plastkoppen. Fylle sugerøret med cola og gjerne blåse innholdet over søsteren sin. Som begynner å grine. Hyle.

Han drar henne i håret.

Hun sparker tilbake.

Han biter henne i fingeren.

Hun klyper.

Lydnivået er intenst. Spesielt når jeg stemmer i og skriker ut min frustrasjon. Venninnen min er stille.

– Huff, jeg beklager virkelig altså! Det er litt tøft for dem å sitte så lenge stille. Sorry, de pleier ikke være sånn, sier jeg unnskyldende.

Hun smiler, litt anstrengt, og sier at det går helt fint.

Høyt irritasjonsnivå

– Det kan hjelpe om vi skifter musikken på Spotify, foreslår jeg.

Alternativene til hva vi skal høre på på bilturen er dermed som følger:

* Pettson och Findus firar jul (spiller ingen rolle at julen er over for lengst):

* Markus og Martinus (men KUN sangen Vi kjører slalom. Den skal gå på repeat).

* Pettson och Findus och pannkakstårtan.

De har også fått hver sin Ipad i håp om å unngå mer slåssing. Dårlig plan.

– Mamma, jeg er kvalm i munnen.

Spy overalt.

Les også: Hvor mye skrik og krangel er normalt i en familie?

Bilen må renses. Sødern og alle stygge ord som ikke er banneord («Det æl ikke lov å vise bannefingeren eller si slemme old, mamma».)

Denne turen er allerede et jævla mareritt, og vi har ikke kommet frem til hytta en gang! Venninnen min blir blekere og blekere for hver mil oppover fjellet vi kommer.

Ut og jobb!

Albert våkner tidlig. Venninnen min er tydeligvis utslitt allerede dag én, hun sover til 12. Barna er våkne fra 08 (egentlig ikke så verst til barn å være.)

Det er skrik og skrål og roping på mamma. Jeg er trøtt etter å ha sittet oppe og jobbet halve natten.

Jeg forsøker å sove litt til, og sier de kan tegne litt nede. Dårlig idé. I det jeg kommer ned i stuen skjønner jeg hvorfor de ikke kan bruke annet enn blyanter.

– Det er tusj utover HELE bordet!!!

Svarte, røde og grønne streker dekker bordplaten. Albert ser likegyldig opp fra tegningen av døende riddere.

– Ja! Det vil bale komme utenfor, mamma!

Ungene må ut, og jeg må jobbe!

Les også: Lytt til magefølelsen- føler du det er noe som skurrer stemmer ofte det

Endelig våkner venninnen min. Fint at hun har fått et halvt døgn på øyet, hun trenger nemlig all den energien hun kan få, for nå skal hun grave snøborg.

Hun er veldig glad i å grave snøborg sier hun.

Perfekt! Ut med dem, endelig kan jeg jobbe.

Jeg ser dem utenfor vinduet. Som hun graver. Men de blir aldri fornøyd. Det skal være TO borger, og en tunnel under snøen fra den ene borgen til den andre. Jaja. Lykke til! Hun kan jo se på det som en treningsøkt, tenker jeg for å døyve den dårlige samvittigheten.

Nei uff, nå har halve dagen gått! Jeg jobber litt kjapt. Så er det ut på ski. Jeg må jo nesten gå en liten tur med dem. Jeg brukte jo en formue på nytt skiutstyr før vi dro opp. Ut går vi.

Fiskebein. Ploging. Knall. Fall. Nei, ikke spis snø! Ta heller litt kvikklunsj. Enda mer kvikklunsj. Ski som går i kryss. Våte votter. Kalde hender. Tomt for kvikklunsj! Alt annet enn engler i snøen som skriker og nekter å reise seg opp ... Se her, appelsin!

Prissjokk for single venner

Tilbake på hytta er det rett ut igjen. Tid for å handle.

Neste sjokk for min barnløse venninne. Handlekurven ender nemlig opp med å koste tusenvis av kroner.

– Jeg trenger ikke så mye jeg, smiler hun beskjedent.

Men det gjør jeg. Solbærtoddy og kjøttboller, brød, spaghetti, yoghurt, og litt sunn mat også. Frukt, bær. Enda mer kvikklunsj.

Vi kommer hjem.

– Nå må jeg jobbe litt, sier jeg.

– Skal bare lage middag først.

Vannkrig

Middag på bordet. Pasta bolognese. Fra bunnen av selvfølgelig. Så er det legging. Begge må dusjes etter en lang dag ute i snøen.

– Klarer dere å stå i alene i dusjen i to minutter?

Jeg går ut for å sjekke pastaen.

De klarer ikke stå alene i dusjen i to minutter. De har løpt ut. Nakne og klissvåte. Vann overalt. De ler hysterisk.

Endelig er middagen på bordet. Den er god. Men Albert sine armer virker ikke. Han kan kun spise som en hund. Flott.

Etter måltidet skal vi kose oss litt. Se en film. En film om en mus som blir adoptert av vanlige mennesker. Rørende historie. Vi har sett den mange ganger før men de får ikke mareritt av den, så den er det beste valget.

Venninnen min har nå trukket seg tilbake. Hun ligger på rommet sitt og ser på Camp Kulinaris. Jeg hører Erlend Elias sin skringrende stemme gjennom veggen.

Merkelig, hvorfor vil hun ikke sitte her med oss og se på historien om den foreldreløse musen?

Ungene vil ha te. «Værsåsnill, værsåsnill, værsåsnill!»

Jeg henter te. Louise velter begge koppene. Jeg vasker gulvet.

Musa har fått et nytt hjem. Han er lykkelig. Ingen ser ut til å stusse over at de nye foreldrene hans er mennesker, mens han selv er en mus.

Hard skole for den barnløse

Dagene går. Det er mer leking i snøen, langrenn, bråkete middager og tidlige morgener.

– Shit, du har det slitsomt, sier venninnen min en kveld.

– Hva mener du? Jeg ser spørrende på henne.

– Nei, du sitter liksom aldri ned. Du holder jo på med noe hele tiden. Det virker bare veldig stress.

Jeg merker at jeg ikke liker å høre det. Jeg har hørt det før, men samtidig som jeg gjerne vil bli sett for hva jeg gjør som mor, vil jeg ikke at folk skal synes synd på meg for at jeg er det.

– Det er jo litt annerledes nå da! Siden vi er på ferie, og jeg er alene med dem. Det er ikke normale.

Jeg finner på hundre grunner til hvor enkelt det «vanligvis» er å være singel mamma.

Og hva er vel egentlig koseliger enn små barn som ler så de tisser på seg fordi mamma har blitt svarte-per. Eller som gleder seg enormt over å få drikke kakao med krem og spise sjokolade i den iskalde snøhulen sin. Og som bare nyter det å henge med mammaen sin 24/7 (For det er ikke akkurat slik at jeg får sove alene heller).

Venninnen min smiler. Hun mente det som et kompliment, men jeg følte meg truffet. Jeg ble flau over de rampete barna mine, og det stakk at hun syns livet mitt virket så slitsomt. Ingenting er vel bedre enn å være mamma?

Vi står på slalom. Etter en nydelig dag i bakken sier jeg til venninnen min at dette har vært en fantastisk dag for barna. Hun svarer ettertenksomt.

– Men hva med deg da? Har du hatt en fin dag?

– Jeg?

Jeg kan ikke huske sist noen spurte meg om det.

– Ja, svarer jeg.

– Jeg har hatt en super dag. Jeg tenker bare ikke så mye på det. For å være ærlig tenker jeg bare på om de har det bra. Om de er fornøyd. Og har de det bra så har jeg det også.

Dropp dårlig samvittighet

Etter endt uke reiser vi hjem. Venninnen min drar rett på byen, jeg drar hjem og setter igang klesvasken. Hun har fortjent en drink. Det har vært en ny type «ferie» for henne.

Jeg kan jo velge å få dårlig samvittighet for hva jeg har utsatt henne for, men jeg kan også velge å la være. Mulig den idylliske drømmen hennes om barn er knust.

Hun har helt klart sett medaljens baksiden, men er ikke det like greit? Egentlig har jeg gjort henne en tjeneste!

Men jeg tror ikke hun blir med på sommerferie