Fant donorbror til sønnen Knut (3) på Facebook

– Velkommen til Djønno.

Rannveig Djønne ønsker varmt
velkommen på gården i Hardanger. Inne i det koselige huset med tømmervegger er det fyr i ovnen, og fra vinduene kan du se over Hardangerfjorden til Hardangerbrua som knytter øst og vest sammen. Rannveigs sønn Knut er
i barnehagen så mamma skal få snakke uforstyrret.

– Knut er skikkelig enebarn. Vi bruker ekstremt mye tid på å snakke sammen. Hvis vi ryker på en diskusjon, er det ingen som kan ta over, da må vi løse det selv, sier Rannveig.

Da hun passerte 35, hadde den riktige mannen ennå ikke dukket opp. Ønsket om å få egne barn var stort, og Rannveig bestemte seg for å ta saken i egne hender. I 2009 dro hun til StorkKlinik i Danmark for å bli gravid. Fem forsøk og en spontanabort senere ble hun mamma til Knut i 2014.

Rannveig har valgt full åpenhet om hvordan Knut er blitt til. Det bor bare 40 mennesker på Djønno, og det har vært viktig for Rannveig å unngå spekulasjoner.

– Familien har fått beskjed om å si det akkurat som det er, Knut skal vite hvor han kommer fra. I barnehagen har han selv fortalt at mamma har lånt noen frø til å så sammen med egget sitt.

Knut får en «bror»

Etter hvert som Knut vokste til, begynte Rannveig å sysle med tanken om å lete etter søsken. Hun tenkte at det ville være fint for Knut å ha noen å speile seg i. Noen med en felles opplevelse av ikke å ha en far. Men før hun gjorde det, måtte hun tenke seg nøye om.

– Det er en port man åpner og ikke kan lukke igjen. La oss si vi fant sju søsken i Amerika, hva hadde det ført til? Jeg kunne ikke vite hvem de var og hvordan Knut ville reagere.

På en lukket gruppe på Facebook lette hun etter donornummeret til Knuts far. Da hennes nummer ikke var på listen, meldte hun inn nummeret, og det tok ikke lange tiden før det kom e-post fra administrator om at de hadde funnet en match. Knut hadde fått et søsken. Rannveig ble positivt overrasket da hun så navnet på mammaen.

– Linda Kristiansen, det hørtes veldig norsk ut. Jeg tenkte at det var stor sannsynlighet for at de ville finne en match i Danmark, men at det var i Norge var jo en kjempefordel.

Første møte

Det viste seg at Knut hadde en donorbror som var nøyaktig like gammel. Mathias og mamma Linda bor i
Drammen, og de to mødrene begynte å utveksle bilder og fortelle om barna på chat og e-post. De forsto raskt at de hadde lyst til å møtes. Samtidig fikk Rannveig på nytt noen tanker om hva dette kunne føre til.

– Jeg lurte på om det var en lur ting
å gjøre. Nå skaper vi et bånd her, og det er for sent å snu. Vil jeg påføre Knut følelsesmessige frustrasjoner ved å gjøre dette?

Rannveig bestemte seg for å legge tankene til side. Møtet mellom de to familiene ble en suksess. De møttes i en park, og Rannveig forberedte Knut på at han skulle møte donorbroren sin.

– Jeg vet ikke om han umiddelbart kjente en kontakt, men Knut ble kjempeglad da han så Mathias. Han la seg ned på gulvet og sprellet av glede, sier Rannveig og ler.

– Alt gikk veldig fint, og det var ikke noe stress. De to guttene lekte sammen og etterpå gikk vi på kafé.

For de to mødrene var det spennende å se etter likhetstrekk mellom de to guttene. Foreløpig ligner de mest på mødrene. Knut er lys og Mathias er mørk. Knut snakket tidlig og gikk sent, med Mathias var det motsatt.

– Ingen kan se at de har samme far. Det er kanskje noen likhetstrekk, men likheten er ikke slående. Men det kan jo endre seg, og de er likere nå enn de var før.

Les også: Alt du behøver å vite om assistert befruktning

To søsken til

Siden første møte er det blitt flere treff. De fire møtes rundt to ganger i året,
og i tillegg holder mødrene kontakt på e-post og chat. Guttene snakker av og til sammen på FaceTime. For Rannveig er det kjærkomment å ha en å snakke med som er i samme situasjon.

– Hvis jeg for eksempel vil klage til noen om at jeg er sliten, så kan jeg gjøre det til henne. Fordi jeg har valgt dette så veldig selv, føler jeg at jeg ikke har lov til å klage fordi jeg har gått inn i dette med åpne øyne.

Rannveig understreker at hun egentlig ikke klager så mye, men synes det er veldig fint å ha noen å snakke med. Det er få aleneforeldre der hun bor, og da er det godt å ha fellesskapet med Linda.

Fellesskapet er også blitt større. I fjor fikk de kontakt med to donorsøsken til, en jente i Sverige og en i Danmark. De har foreløpig bare hatt kontakt på chat og e-post, men Rannveig tror nok at de i alle fall kommer til å møte den ene av jentene. Hun og Linda har snakket om å ta seg en tur til Sverige.

Bonus med donor

Rannveig bor på gården til foreldrene sine. Svigerinnen med to tenåringsbarn bor også der, og de tre husene ligger med få meters avstand. De ser mye til hverandre og er nære.

– Hvordan er det med Mathias og Linda, føles de som familie?

– Ja, de gjør egentlig det. Vi har mer kontakt med dem enn mange andre i min egen familie. Det blir som en blanding mellom familie og venner. Det er veldig fint, som en utvidet familie.

Samtidig blir det likevel ikke helt det samme som den nære familien på gården. Rannveig tror for eksempel ikke de kommer til å feire jul sammen, men Knut og Mathias gir hverandre jule- og bursdagsgaver. Hun beskriver det som en uventet og positiv familieforøkelse.

– Vi har hatt utrolig flaks. Vi bor i samme land, mødrene går greit sammen og guttene er like gamle. De er jo nesten tvillinger, sier Rannveig og ler.

Stolte brødre

De to «halvbrødrene» Mathias og Knut er begge veldig stolte over å ha en bror. Mathias' mamma Linda forteller på telefon fra Drammen at Mathias blir veldig glad når de snakker om familie.

– Vi har fått veldig god kontakt, alle sammen, og det er godt å kunne møte hverandre og dele erfaringer. Det er utrolig fint å ha fått den muligheten. Det er godt å ha tilknytning til noen, selv om vi ikke blir nær familie, sier Linda Kristiansen.

Hun forteller at hun og Rannveig nok tenker veldig likt, ellers hadde de ikke kunnet ha så hyppig kontakt som de har. Spesielt en tilbakemelding ble hun glad for.

– Rannveig sa til meg at hun er så glad for at det er akkurat jeg som er mammaen til Mathias. Det var veldig hyggelig sagt, sier Linda.

Åpen donor

Rannveig har valgt åpen donor. På StorkKlinik fikk hun tre opplysninger om ham, og hun vet at han er 1,82 høy, har brunt hår og er fotograf. I tillegg kan Knut kontakte ham en enkelt gang når han blir 18 år. Donoren er forpliktet til å imøtekomme ønske om kontakt.

– Du har barn med en mann du ikke kjenner – tenker du mye på ham?

– Nei, men jeg er takknemlig for å ha fått Knut, så jeg er glad for at noen stiller opp. Men jeg lurer jo litt på om han på et tidspunkt kommer til å få behov for å finne ut av hvem han er blitt far til. Noen donorfedre gjør jo det. Jeg lurer også på om han har fortalt det til familien sin.

Rannveig valgte å holde litt avstand til donoren i starten. Hun valgte heller ikke donor selv, det overlot hun til klinikken. Men gjennom Linda har hun fått vite litt mer, hun har fått lese et håndskrevet brev han hadde lagt igjen med en hilsen til donormødrene. Hun har også fått se et barnebilde av ham.

– Jeg er veldig klar over at det er en person jeg har barn med, et menneske. Men i starten var han likevel bare en donor for meg. Det ble mer personlig etter at jeg fikk se bildet.

Mer temperament

Rannveig innrømmer at hun er litt nysgjerrig på donoren, og hun lurer på hva det er Knut eventuelt har arvet fra ham. Knut ligner mye på henne, samtidig har han mye mer temperament. Hun lurer på om det kommer fra faren – donoren.

– Han tør å si min far midt imot. Far min er en autoritet som ingen av oss barna turte å motsi, men Knut har ingen problemer med det. Han begynte med det tidlig, ingen har gjort det mot
Store-Knut før, sier Rannveig og ler.

Les også: Firebarnsfarens klare melding: – Slapp av, du gjør så godt du kan!

– Vær bevisst

Familieterapeut Tone Bråten er spesialist på ufrivillig barnløshet. Hun oppfordrer til å tenke nøye igjennom valget om å lete etter andre barn av samme donor.

– Det bør være et nøye overveid valg når man søker etter flere barn av samme donor. Etisk er det litt fremmed å kalle disse barna for søsken. Det vi faktisk snakker om, er at det opprettes kontakt mellom barn som har samme genmateriale, sier Tone Bråten, som understreker at foreldre tar et valg som bør være til barnets beste.

– Hvem tar man valget for? Hvor ligger behovet? Er det mor som er ensom og ønsker kontakt med andre som har fått barn på samme måte, eller søker foreldrene en erstatning fordi barnet ikke har andre søsken? Mest sannsynlig er det foreldrenes behov som veier tyngst om barnet er lite, og det er derfor viktig å se på nytteverdien av å ta kontakt. Det kan være lurt å avvente til barnet er modent nok til å være med på avgjørelsen.

Tone Bråten ser også positive sider ved å ta kontakt.

– Du vil få en viss samhørighet mellom barn som har felles bakgrunn. Men det er også viktig å være bevisst på at man via Facebook danner grupper for disse barna og gjør dem annerledes – noe de ikke trenger å være. Det er ikke synlig at et barn er født med donasjon. De bør ikke få noen merkelapp, for det er ingen forskjell på dem og andre barn, sier Bråten.

– Det er viktig å se på hva foreldrene og barnet definerer som et søsken, slik at det ikke blir knuste forventninger.

Les også: Gravide Karoline Jeanette (27) fikk diagnosen livmorhalskreft – måtte ta et vanskelig valg