«Det var nok mange som hevet et øyebryn eller to da vi ventet vårt tredje barn. Da vi annonserte vårt fjerde, føk vel hele panna til værs»
Å få mange barn kan bli sett på som høystatus. På hvilken måte da? spør firebarnsmor Raghild Rømma Bakken.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Jeg scrollet på Facebook og kom over en artikkel med overskriften «Mange barn gir status».
Som firbarnsmor har jeg bare ett spørsmål: Hvor er den man merker den statusen da?
Allerede som tobarnsmor fikk jeg høre av en eldre dame på butikken «kei, nå må du ikke få flere barn».
Stemplet som sektmedlem
Familierabatt er vanligvis forbeholdt mor og far og to barn og vi som faller utenfor denne «normen» kan nok ofte føle på at vi er nokså uvanlig.
Det var nok mange som hevet et øyebryn eller to da vi ventet vårt tredje barn. Da vi annonserte vårt fjerde, føk vel hele panna til værs.
Da blir man liksom ferdig stempla som sektmedlem med engang.
Spørsmål som «skal dere befolke hele kloden alene?» eller «kan dere ikke å bruke prevensjon?» dukket opp flere ganger.
I 2018 ble det i gjennomsnitt født 1,56 barn per kvinne i Norge. Neste gang du hører om en dame som venter sitt tredje, fjerde eller femte barn kan du jo heller takke henne for at hun drar opp snittet?;)
Les også: Nina tok sønnen ut av barnehagen: «Jeg er en desertør»
Ikke et velsmurt maskineri
Så er det klart at det blir litt kaos med fire barn og to voksne i samme hus.
I vår familie er ikke hvert barn et tannhjul i et velsmurt maskineri hvor hver enkelt har sine arbeidsoppgaver for at hverdagen skal gå glattest mulig. Vi holder ikke hender og synger «Kumbaya» ved sengekanten. Men så er det liksom ikke den sektfølelsen vi prøver å styre etter heller da.
Det er klart at vi hadde nok hatt det mer strøkent og mer egentid om vi hadde hatt færre barn. Kanskje hadde vi hatt tid til å lansert et coaching-kurs, brygget øl eller hva det er de som har tid til overs gjør nå for tiden.
Vi hadde nok fått sovet litt mer også. Akkurat det savner jeg litt, men den tid kommer nok alltids.
Og det er klart, av og til drømmer man om å pakke kofferten å reise på kjærestetur til Italia og aldri komme tilbake (takk Gud for impulskontroll og reiseforbud ...)
Men det blir jo bare med tanken.
Og når man først har barnefri og ryggen fri så blir det jo til at man går rundt og tenker «dette hadde jammen unga likt». Da tenker jeg selvsagt ikke på vinsmakekurs eller middag på resturant med hvistrøket duk.
Man kan vel også en sjelden gang i enkelte situasjoner tenke at det hadde vært lettere med en mindre ungeflokk, men så klarer jeg ikke å bestemme for hvem av godingene jeg eventuelt skulle ha bytta inn ;) Jeg er glad i flokken min og takknemlig for hver og en.
Mine og dine barn
Det virker litt som at det er mer godtatt om man har flere barn til sammen. Mine, dine våre. Da er det på en måte forståelse. «Åja, de har jo to hver, da vil de jo også ha ett felles» .
Men så fort folk hører at man har fire, fem eller sju felles da rykker det i øvrige ansiktsregioner.
Hvorfor det egentlig? Skal jeg fortelle at jeg har fire barn, sliter jeg med å finne de riktige ordene. Sier jeg «Jeg har fire barn» høres det på en måte ut som at jeg har fire barn, mannen min har bare tre. Skjønner? Eller når jeg sier «Vi har fire barn» ligger det ofte en forventning i av att vi har fire barn til sammen. Mine, dine, våre.
Så er det absolutt ikke noe feil i det, men så har vi nå disse fire som et fellesprosjekt da, så det hadde jo også vært fint å få frem.
Jeg er sikker på at de fleste kan telle på en hånd familier de kjenner som har mer enn to barn. I riktig «gamle» dager var jo vår firebarnsfamilie bare «peanuts» men nå kan jeg føle at hele gjengen vår ute på tur er en vandrende attraksjon.
Om baby skriker og ikke vil ligge i vogna, men må bæres, føler jeg for å brette ned kalesjen bare for å vise at «neida, vi har ikke fem, «bare» fire barn».
Les også (+) – Det er en grunn til at vi ikke har fått barn. Men det er min hemmelighet
Respekter hverandres valg
Jeg respekterer alle som synes det er nok med ett eller to barn. Jeg respekterer også de som ikke ønsker seg barn. At disse frivillige barnløse ofte blir beskyldt for å være egoister skjønner jeg ingen ting av.
At noen som ikke orker eller rett og slett ikke har lyst på barn velger å ikke få, må jo være det minst egoistiske i verden eller?
Det finnes da vel dessverre nok foreldre som kanskje skulle valgt å ikke få, og da er man jammen snare med å kommentere «at de der, de skulle aldri hatt barn». Men folkens, respekten må være gjensidig.
Jeg har faktisk fått høre at «fire barn, det hadde jeg aldri orket!» Jeg anser meg selv som en rimelig trivelig og konfliktsky dame men det kan jo hende at neste gang jeg får den kommentaren så får du tilbake «nei, jeg skjønner veldig godt at DU ikke orker det, men det gjør vi;)»
