8 punkter som redder deg fra å rope til ungene

- Når du skriker til barnet ditt vil han oppleve det som om det er hans skyld at du roper. At det er noe galt med ham. Først i fireårsalderen vil et barn ha utviklet forståelse for at det kan skyldes noe hos den andre personen, forklarer Charlotte Diamant, barnepsykolog i Psykiatrifonden i Danmark.

Hun forteller at barnet vil oppleve at det er han som har gjort noe galt, og at mamma ikke liker ham lenger eller kanskje ikke er glad i ham mer.

- Han forstår ikke at mamma roper fordi det skjer noe inne i henne. Det kan skape utrygghet, sier hun.

En dansk undersøkelse laget av analyseinstituttet Gallup for Barns Vilkår i 2014 viser at hver tiende voksne snakket med hevet stemme til barnet sitt en eller flere ganger i året før undersøkelsen ble gjort.

Det hjelper faktisk å telle til ti

Men det er jo faktisk barnet som ikke hører etter hva du sier, tenker du kanskje, selv om du har sagt ifra igjen og igjen på all verdens måter.

- Selvfølgelig kan du bli irritert på barnet ditt om hun ikke gjør som du sier. Men tenk på at den lille ikke bevisst er ute etter å starte en konflikt med deg og gjøre deg sint. Kanskje forstår hun bare ikke hva det du ber om, kanskje tester hun grenser, eller mener det er noe annet som er viktigere å gjøre akkurat nå, sier hun.

Når alle råd er prøvd ut, hva skal du gjøre når du begynner å bli desperat?

- Hvis barnet ditt ikke vil ha sko på om morgenen, så prøv å sette deg ned og si:  «Ja, det er kjedelig å måtte ta på sko. Men se, mamma må også ha sko på. Skal vi hjelpe hverandre med å få dem på?»

Da anerkjenner du barnets følelser, samtidig som du forteller at skoene skal på, for det skal ikke være åpent for diskusjon, råder Diamant.

- Selvfølgelig er det dager hvor gode råd ikke virker, og barnet ditt slår seg helt vrangt. Da må du telle til ti og prøve igjen. Og igjen. Virker det ikke, må du bære den lille ut i bilen uten sko, sier hun.

Pernille W. Laurtisen fra Mindjuice, senter for selvutvikling har følgende tips til hva du kan gjørenår du holder på å klikke:

Her og nå:

1. Trekk pusten og tell til ti. Lufta skal helt ned i magen, så du får oksygen til hjernen og kanskje kan komme på en bedre metode å løse situasjonen på enn å rope.

2. Ring noen! Det kan være ektefellen din, venninna di – eller gå inn til naboen og be om et pusterom.

3. Gå inn i et annet rom. Der kan du rope for deg selv, eller slå i ei pute. Du får luftet ut frustrasjonene og får noen minutter til å overveie en annen strategi enn å rope.

4. Erkjenn din avmakt. Nei, det er ikke optimalt at den lille drar av gårde uten sko og jakke i minusgrader. Men hvis det kan forhindre at du roper til ham, er det bedre at han kommer seg i barnehagen uten sko...

I framtida:

5. Finn ut av når du roper. Skriv ned i hvilke situasjoner du tror du kommer til å rope til barnet, og prøv å endre på situasjonene. Kanskje kommer du deg i butikken uten junior eller kanskje du bare kan servere havregrøt til middag en gang innimellom?

6. Lær å stoppe deg selv. Bruk tid i etterkant på å finne ut av når det gikk galt. Finn det tidspunktet hvor du kanskje kunne ha stoppet deg selv ved å trekke pusten dypt og telle til ti.

7 Velg dine kamper med omhu. Det kan være bedre å gi slipp på et prinsipp en gang innimellom i stedet for å rope, så overvei hvor viktig det er for deg om den lille rydder opp lekene sine i dag.

8. Lag en Jeg-roper-ikke-mer-erklæring til barnet. Si til barnet at du vet at du har ropt mye til ham, men du vil gjøre alt du kan for å ikke gjøre det mer.  «Jeg skal ikke rope til deg mer»  forplikter når du har sagt det høyt.

Like ille å snakke strengt

Du synes kanskje ikke det er så ille at du hever stemmen når det ser ut til å være den eneste måten du får ham til å høre etter på?

Men roping er en psykisk straff, og det er ikke veldig forskjellig fra fysisk straff, mener barnepsykologen.

- Hvis et barn blir slått, kan du ofte se skaden. Hvis du roper mye til barnet ditt, kan du ikke se skaden med det samme. Men det kan gi dårlig selvbilde, ensomhet og angst langt inn i voksenlivet, fordi barnet ikke føler seg trygg hos mor og far, sier hun.

Å skrike eller snakke med hevet stemme gjør ikke så stor forskjell for barnet.

- Hvis du skjeller ut med hard stemme, uten å rope, vil barnet likevel oppfatte det som om du roper. Barn har en sensitiv radar, og hvis du undertrykker trangen til å rope og i stedet bruker en aggressiv stemme, vil barnet oppleve det som noe farlig, sier psykologen.

Det er mønsteret som er skadelig

Men ikke få panikk når du tenker på den dumme morgenen i forrige uke, da begeret rant over og du ropte til junior. Skaden skjer ikke fordi du mister besinnelsen en gang innimellom.

- Det er helt menneskelig å bli sint. Det er en del av følelsesregisteret vårt. Så å bli miste besinnelsen og rope til ungene er ikke farlig, beroliger Tone Strømøy, lektor i pedagogikk på Høgskolen i Oslo og Akershus og forfatter av boka Oppdragelse mellom frihet og grenser.

- Det er hvis det blir et mønster at barna kan ta skade av det, sier hun.

Når hun holder foredrag om emnet, bruker hun gjerne et eksempel fra sin egen erfaring som småbarnsmor.

- Da hendte det at jeg ropte:  «Hvis dere ikke tier stille nå, så smeller det!» Resultatet ble at ungene pilte opp på hvert sitt rom. Mens jeg satt igjen med dårlig samvittighet. Den endte som regel med at jeg gikk opp til ungene for å be om unnskyldning og ba dem komme ned for å snakke rolig om hva som skjedde og hvor dum jeg hadde vært som skrek til dem.

- Dette viser barna at de blir tatt på alvor. Dessuten kan de også lære noe om empati. Når de ser at mamma er sliten, kan de kanskje blir flinkere til tolke signalene neste gang, mener Tone Strømøy.

Kan være skadelig å aldri kjefte

Å miste besinnelsen trenger altså slett ikke bare være negativt. Det kan faktisk virke som en "vaksine" mot motgang senere i livet.

- Barn som aldri har vært vant til å få kjeft, kan få problemer som voksne, både i arbeidslivet og i forhold. De kan fort bli engstelige og utrygge når det kommer til å håndtere konflikter, sier hun.

Det som derimot kan være skadelig, er når barn utsettes for at foreldrene eksploderer stadig vekk, at det blir det vanligste reaksjonsmønsteret.

- Det kan også skape usikre og engstelige mennesker, og det er aldri positivt.

Men når det først skjer at mamma eller pappa eksploderer, er det viktig å følge opp etterpå, når situasjonen har roet seg.

- Å snakke om det og be om unnskyldning er en viktig faktor. Barnet må føle seg trygg på at du er glad i det – uansett. Men det må også lære seg til at sinne er en naturlig reaksjon. Og vi foreldre må kunne være oss selv, sier Strømøy.

Hun mener mange situasjoner kan løses ved å snakke med barna. Selv en toåring skjønner ganske mye. Og kanskje familielivet blir litt mer harmonisk hvis roping og skriking bare blir absolutt siste utvei?

Denne saken ble første gang publisert 21/11 2015, og sist oppdatert 20/06 2018.