Irettesett gjerne barna mine

Ja, jeg sier fra hvis ungen din går over visse grenser i mitt nærvær.

Og det håper jeg andre voksne gjør for meg, hvis mine barn gjør noe uakseptabelt når jeg ikke er tilstede.

Men det finnes også grenser for voksne.

Den svenske bloggeren Malin Meekatt Birgersson har fått mye oppmerksomhet for et innlegg hun skrev nylig. I innlegget forteller hun hvordan hun selv setter andres barn på plass når hun mener det trengs, før hun går videre til å spå at «uten konsekvenser og tydelige rammer får vi en flokk med lettkrenkede voksne barn som ikke har respekt for noen annen enn seg selv.» 

Akkurat slike dommedagsprofetier bekymrer meg ikke stort. De har eksistert i tusenvis av år, i alle slags samfunn.

Det at «dagens barn og ungdom» fremstilles som tidenes verste og mest ubrukelige generasjon, er ikke noe nytt. Til og med Sokrates klaget på det samme, i sin tid.

Den svenske psykiateren David Eberhard mener for eksempel at dagens barn har for mye makt, og at moderne foreldre ikke tør oppdra barna sine.

Stopper skadelige situasjoner

Men tilbake til irettesetting av andres barn. 

Når jeg ser at barn er i ferd med å gjøre eller si noe som er skadelig for dem selv eller andre, tropper jeg gjerne opp som en trygg og ansvarsfull voksen. 

Det har hendt flere ganger at jeg har gått inn og stoppet en situasjon hvor en krangel eller opphetet lek blant barn som ikke er mine, kunne endt galt hvis ingen tok affære. Vi snakker planker med rustne spikere og tunge plastrør som svinges i luften mellom tydelig opprørte unger som ikke klarer å roe seg selv.

Eller en situasjon hvor et barn åpenbart blir mobbet og utestengt. Da har ikke jeg tenkt å stå der og lure på om jeg krenker deres foreldre ved å ta min rolle som voksen seriøst.

En samlet foreldrefront

Når det gjelder det å sette unger på plass foran nesen på deres egne foreldre, synes jeg det hele blir en balansekunst.

Ja, jeg ville nok sagt ifra hvis dine barn slynget seg i lysekrona i mitt hus. Noe så enkelt som «du, det der er ikke lov i dette huset». Det synes jeg man har rett til i sitt eget hjem, og det forventer jeg også at mine barn lærer når de besøker andre. Ulike hjem har ulike regler.

Men er foreldrene tilstede, gjør man nok veldig lurt i å sende mor eller far et blikk og gi dem en sjanse til å snakke med barnet sitt selv. Det er ikke pinglete, synes jeg. Det er teamwork og balanse i en samlet «foreldrefront.»

Barnet havner midt i konflikten

Det å sende et barn ut av huset mitt foran moren hans som sitter i min sofa, slik Birgersson gjorde, er jeg usikker på om har noen hensikt. Da er plutselig den samlede «foreldrefronten» splittet, og barnet sitter midt i konflikten.

Jeg ville nok sagt ifra til barnet om at et slikt språk (som blir beskrevet i Birgerssons innlegg) ikke er godtatt i vårt hjem. Så ville jeg nok pratet med moren på tomannshånd for å høre hva hun selv syntes om den episoden.

Til slutt ville jeg nok undret meg over hva slags folk det var jeg hadde invitert hjem... Men det er nå en annen sak.

Landsbymentalitet

«It takes a village to raise a child», er et ordtak jeg tenker på i denne sammenhengen.

Jeg vil heller at en fremmed skal si at nok er nok hvis mine barn tråkker over visse grenser når jeg ikke er tilstede, enn at de skal la ungene mine tro at de kan tøye strikken så langt de vil, så lenge mamma ikke ser dem.

Selvfølgelig setter jeg pris på om det blir gjort på en OK måte, uten brøling og skjellsord, for eksempel. Men helt ærlig så tar jeg heller litt brøling fra andre voksne, enn at barna mine skal skade og såre seg selv eller andre.

Litt landsbymentalitet er med andre ord å foretrekke, tror jeg. 

Men gir du ungen min huden full rett foran nesen på meg, før jeg får en sjanse til å åpne munnen, da kan det hende vi må ta en voksenprat på bakrommet.

Denne saken ble første gang publisert 26/11 2014, og sist oppdatert 24/06 2017.