LEUKEMI
Ronja var bare seks år gammel da familien fikk den utenkelige beskjeden
Da formen til den ellers så aktive jenta deres begynte å svinge veldig, forsto foreldrene at noe måtte være galt. Beskjeden fra legene var de likevel totalt uforberedt på.
– Ronja var ei veldig aktiv jente helt fra hun var liten, skulle teste alt mulig og var aldri redd for noe. Hun kunne falle og slå seg skikkelig, men gråt sjelden. Helst ville hun være i aktivitet hele tiden, og elsket både å sykle, spille fotball og hoppe på trampolinen, forteller Linda Bremseth (34) fra Haltdalen i Trøndelag.
På senhøsten 2022 oppdaget foreldrene og de som jobbet på skole og SFO at Ronja ofte var blek.
Formen svingte fra at hun var veldig aktiv, til at hun plutselig ble så sliten at hun måtte legge seg rett ned på sofaen.
Feberen svingte til og fra, men ble etter hvert bedre.
– Vi tenkte at det kunne skyldes bivirkninger av adhd-medisinen som hun brukte. Julen kom, og det ble samlivsbrudd mellom meg og pappaen til Ronja - noe hun tok veldig tungt. Da nyåret var der, merket vi at hun fortsatt var mye blek og i varierende form. Så begynte hun plutselig å blø neseblod, og vi fikk ikke stoppet det, forteller Linda.
– Vi snakket med nærmeste familie, og fant ut at neseblod var noe flere slet med, og tenkte ikke mer over det. Da formen i mars fremdeles var svingende, bestemte vi oss for å bestille en legetime. Tanken min var at det kanskje kunne skyldes noe så enkelt som jernmangel, og vi trodde også symptomene kunne være utløst av at samlivsbruddet gikk så hardt inn på henne.
Les også: Foreldrene til Hanne merket tidlig at noe ikke stemte. Da de fant årsaken, var det for sent
Verden raste sammen
En dag i starten av mars ringte pappaen for å fortelle at Ronja, som den uken var hos ham, ikke var i god form.
Hun klagde på vondt i magen, smerter i føttene og var slapp.
Foreldrene kom raskt frem til at de måtte bestille en akutt legetime samme dag, og at det ikke kunne vente til timen de hadde fått i slutten av måneden.
– Bare timer senere var Ronja og pappaen på legekontoret. Etter å ha tatt blodprøver, ble de sendt videre til sykehuset for en grundigere sjekk. At det skulle være noe alvorlig, var aldri i tankene våre. På kvelden fikk jeg en telefon om at de skulle bli natten over, siden flere prøver og undersøkelser måtte tas.
Dagen etter våknet Linda brått av at hun hadde forsovet seg til et viktig møte, og bare kort tid etter ringer telefonen.
I andre enden hører hun stemmen til Ronjas pappa si: Legen har vært her, og de har fått svar på prøvene. Datteren vår har leukemi.
– I det sekundet raste verdenen min fullstendig sammen. Det var som om kroppen og hodet mitt skulle eksplodere. Det kjentes som om noen satte seg oppå meg, slik at jeg ikke klarte å puste.
– Det eneste jeg klarte å få frem var: «Særr, kødder du med meg?».
Behandlingen skulle starte med det samme, fikk mammaen vite.
Fremdeles i sjokk pakket hun sammen klær til seg og datteren, dro videre til pappaens leilighet for å hente klær til ham, før det bar i all hast av gårde til sykehuset.
– Jeg husker at jeg ringte til mamma og tre av mine beste venninner og fortalte det. Hva jeg sa, hvordan de reagerte, og hvordan samtalen var, husker jeg ingenting av. Det er helt borte for meg. Tusen tanker kvernet rundt i hodet mitt: Hvor lenge har hun hatt kreft? Kommer hun til å dø fra oss nå? Hvordan vil livene våre bli fremover?
Les også: (+) Mamma forsto ikke hva det gjorde med meg. Hun bare fortsatte
Akutt lymfatisk leukemi
Fremme på sykehuset ble foreldrene møtt av leger, mens de fremdeles var i fullstendig sjokk. De fikk vite om behandling videre, prognoser og hva de kunne forvente.
All informasjonen gjorde at Linda raskt falt av lasset, og det var umulig å ta alt innover seg der og da.
– Ronja ble lagt i narkose for å operere inn en veneport på brystet og få behandlingen, medisiner og blodprøver gjennom den. Vi fikk vite at prognosene var bra, og at Ronja har Akutt lymfatisk leukemi (ALL), som er den typen som er «best» å få, og som de fleste blir friske av, forteller hun.
– Vi fikk tidlig vite at Ronja blir helt frisk, helt til slutt, men at det ville være en lang vei å gå. Det ble startet med cellegift, men også flere andre medisiner. Det føltes ut som om det var medisiner nærmest 24/7, sier mammaen.
I dagene som fulgte var begge foreldrene sammen med datteren. Plutselig begynte hun å blø neseblod, som det tok tid å få stoppet.
Det å se Ronja stå på badet sammen med sykepleier, lege og pappaen sin mens hun blødde, gjorde at Linda knakk fullstendig sammen.
– Det å se at hun var så blek, og samtidig se at hun var så syk, gjorde utrolig vondt. Den lille jenta vår på seks år hadde kreft, og tanken tok knekken på meg. Det å se henne så syk, og alt hun har måttet gjennomgå, er nesten som i en film. Man føler ikke at det skjer i ens eget liv, og at dette er den vonde virkeligheten, sier Linda stille.
Etter 14 uendelig lange dager på sykehuset, fikk familien sin første permisjon, og kunne være hjemme et par dager.
Det kjentes skummelt å nå skulle ha ansvar for en hel bærepose med medisiner som Ronja var avhengig av.
– Vi var rett og slett livredde, men det gikk bra. I ettertid har det vært inn og ut av sykehuset. Vi har vært utrolig heldige, for Ronja har vært i fin form hele veien etter behandlingen starte, så vi har fått masse fri fra sykehuset. Nesten hver uke har vi likevel vært inne for behandling eller blodprøver, sier hun.
– Det tøffeste har hele tiden vært å se datteren vår så syk, og det å fortelle søsknene hennes at lillesøsteren har kreft. Livene våre ble plutselig snudd på hodet, og det har vært vondt å se alt hun har gått i gjennom. Vi bestemte oss tidlig for å ta en dag av gangen, og ikke legge planer langt frem i tid, sier Linda åpenhjertig.
Får pleiepenger
Hun forteller hvordan de på sykehuset ble kjent med andre foreldre i samme situasjon, og at de raskt ble som en liten familie i samme «boble».
Det ga en slags ro i den tøffe situasjonen, og bare det å se Ronja leke, være med på sykehusskolen, leke med sykehusklovnene og de andre barna, ga så mye glede, selv om hun var alvorlig syk.
– Vi merket hvordan de små tingene plutselig ble så mye mer viktige for oss. Fokus har hele tiden vært på at Ronja skal bli frisk. Vi har sørget for at hun har fått gå på skole på sykehuset, slik at hun kunne følge læringen og være sosial med andre barn. Vi tok et bevisst valg om å fokusere på det positive, sier mammaen.
– Heldigvis er jeg og pappaen verdens beste venner også etter samlivsbruddet, og vi har hele tiden fokus på hva som er Ronjas beste når det kommer til hvor hun skal være fra uke til uke. Ofte er vi sammen alle tre, og vi ringes daglig for å snakke om medisinering, behandling og sykehusturer, legger hun til.
Etter Ronja ble syk, har begge foreldrene fått pleiepenger. Mens pappaen nylig har startet å jobbe 50 prosent, blir mammaen værende hjemme i alle fall frem til høsten.
– Vi er utrolig takknemlig for hjelpen vi har fått fra sosionom, leger og sykepleiere, og det gjør at vi har sluppet å bekymre oss i hjel for alt det praktiske midt oppi en så vanskelig situasjon.
Mammaen beskriver at formen til Ronja er bra, og at hun er sitt gamle jeg igjen.
– Med lillesøster hjemme igjen, kjenner storesøsknene seg trygge på at alt vil bli bra, og hverdagen er mer tilbake igjen. Det innebærer de vanlige søskenkranglene som før, påpeker Linda med et smil.
– Det har likevel gått litt roligere for seg enn tidligere, siden søsknene har sykdommen frisk i minnet. Ronja selv har tatt alt veldig bra, og gjennomført prøver og undersøkelser på Stark arm og ved godt mot. Hun har stortrivdes på sykehuset, og blitt så godt ivaretatt.
Kreftfri
Hun beskriver datteren som ei veldig blid, sprudlende, sta, omtenksom, følsom og morsom jente. Som elsker å være med vennene sine, danse og synge. Ei som finner glede i det meste, og er blid stort sett hele tiden - også når hun får behandling på sykehuset.
– Det eneste hun synes er leit er at hun ikke kan gå på skolen med vennene sine. Når immunforsvaret er på topp, drar vi og besøker dem, eller de kommer til oss. Noen ganger har hun hjemmeskolen, og da hender det at et par av venninnene får være med, sier mamma.
– Selv om hun nå må være mer forsiktig enn andre barn, prøver vi å holde ting så normalt som mulig. Beskjeden vi har fått fra legene, er at Ronja skal ha behandling i enda 1 år og 8 måneder. Vi drømmer om den dagen hun er helt frisk, men vet det er langt frem i tid.
Et par uker etter dette intervjuet ble gjort, tikker det inn en sms fra Ronjas mamma:
Vi har fått vite at Ronja er kreftfri! Fremdeles gjenstår behandlingen som vi hadde blitt forespeilet, men hun er kreftfri!
Saken var først omtalt i avisa Nidaros.
Denne saken ble første gang publisert 25/07 2023.
