Mistenker du at barnet er traumatisert?

Mistenker du at ditt eget eller et barn du kjenner er traumatisert?

Da kan det være greit å vite hva som anses å være potensielt traumatiserende hendelser, hvordan traumatisering kan komme til uttrykk gjennom barnet og hvilke valg du som voksen bør ta.

Verdens helseorganisasjon (WHO) definerer et traume som: «En belastende hendelse eller situasjon (av enten kort eller lang varighet) av usedvanlig truende og katastrofal art, som sannsynligvis vil fremkalle sterkt ubehag hos de fleste». Dette inkluderer hendelser der barnet selv er direkte berørt, eller der barnet er vitne til at andre er i en situasjon hvor de er i potensiell livsfare.

Potensielt traumatiserende hendelser

Ifølge psykologspesialist ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS), Silje Mørup Ormhaug, er det flere situasjoner som kan være potensielt traumatiserende.

- Alvorlige ulykker, naturkatastrofer, plutselig død av en nær person, ekstremt smertefulle eller skremmende medisinske prosedyrer, alvorlig mobbing, kidnapping, direkte utsatt for eller vitne til vold i eller utenfor familien og seksuelle overgrep, sier Ormhaug.

Hun legger til at for små barn kan også alvorlige hundebitt, brannskader og nesten-drukninger være potensielt traumatiserende, og at vold mot en omsorgsgiver vil oppleves som særlig skremmende.

Les også: Har barnet ditt søvnproblemer?

Hvordan traumene kommer til uttrykk

Psykolog Hans-Ingvald Hage Eilertsen forteller at vanlige ettervirkninger på opplevde traumatiske hendelser kan deles opp i følgende fire kategorier: Gjenopplevelse, unngåelse, negativ endring i tanker og humør, samt hyperaktivering. Ifølge Eilertsen regnes disse som posttraumatiske stressreaksjoner som kan forstyrre utviklingsforløpet til barnet.

- Gjenopplevelse handler om å være plaget av påtrengende minner, mareritt eller at barnet opplever sterke kroppslige eller psykologiske reaksjoner ved traumepåminnere (ting som minner om det som har skjedd). Traumepåminnere kan være lukt, synsinntrykk, personer, steder eller barnets egne kroppslige reaksjoner. Hos små barn kan de observeres i måten barnet leker på, ved at hendelsen gjenoppleves i leken. I gjenopplevelsessituasjoner blir barnet overveldet av følelser, og kroppen reagerer som om den var i fare igjen.

- Unngåelse henger sammen med gjenopplevelse, fordi gjenopplevelsene oppleves som så ubehagelige at barnet vil gjøre noe for å unngå disse følelsene. Barnet unngår ting som minner om den traumatiske hendelsen, enten ved å unngå tanker og følelser, eller ved å unngå personer, steder, samtaler, aktiviteter eller situasjoner som minner om traumet.

Annonsørinnhold

Januarsalget: Stor oversikt over de beste kjøpene

- Negativ endring i tanker og humør som begynte eller ble forverret etter den traumatiske hendelsen. Barnet opplever ofte sterke følelser som sinne, redsel, skyld eller skam, og kan ofte tenke «jeg er slem» og «verden er farlig». Negative endringer i tanker og humør kan også komme til uttrykk ved at barnet har begrensede følelser, føler seg fjern eller fremmed ovenfor andre, og har en redusert interesse av aktiviteter som tidligere var betydningsfulle.

Etter ettårsdagen sluttet David å si «mamma» og «pappa». Da Nathalie...

- Hyperaktivering gir utslag i vansker med søvnen, økt irritasjon, sinne, konsentrasjonsvansker, overdreven årvåkenhet og økt sensitivitet for overraskende stimuli. Ved hyperaktivering i høyere beredskap enn ellers.

- Jo flere av disse ettervirkningene et barn utviser, jo større grunn er det til å anta at barnet kan ha vært direkte utsatt for eller vitne til en eller flere traumatiske hendelser, sier Eilertsen.

Ormhaug er enig, og legger til at de voksne bør være spesielt oppmerksomme på barn som strever med negative tanker om seg selv, føler skyld eller skammer seg, og som mister interessen for ting de tidligere har likt.

- Dette er tanker og følelser man bør være særlig oppmerksom på, fordi mange ønsker å holde traumet skjult for omgivelsene. Dersom man er bekymret fordi barnet plutselig endrer atferd eller humør, så må man spørre barnet direkte om det er noe som har skjedd som har skremt eller plaget det, forteller Ormhaug.

Les også: Hysterisk gråt på natten kan skyldes nattskrekk

I risikosonen for å utvikle PTSD

- Statistisk sett så er det jenter som har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep eller mobbing, som har størst risiko for å utvikle PTSD (posttraumatisk stresslidelse). Men hvor mye barnet har opplevd, og hvor alvorlig eller farlig situasjonen var, har også betydning for plagene – sammen med tilgang til sosial støtte og oppfølging i etterkant. Å ha støttende familie og venner har stor betydning, så barn som ikke har tilstrekkelig omsorg er i spesiell risiko for å utvikle senvansker, forteller Ormhaug.

Også Eilertsen forteller at risikoen for å utvikle PTSD antas å øke med alvorlighetsgraden av hendelsen, foreldrenes reaksjoner på traumet og barnets tidligere utviklingshistorie. Han er enig i at god sosial støtte og god foreldrefungering minsker risikoen for helseplager.

Les også: Slik kan du forhindre overgrep mot barn

Behandling av traumer hos barn

- I etterkant av en traumatiserende hendelse så vil de aller fleste oppleve en del av symptomene som vises gjennom gjenopplevelse, unngåelse, negative tanker og hyperaktivering, men for veldig mange så vil disse symptomene reduseres og ikke lenger være plagsomme i løpet av noen uker, forteller Ormhaug.

På bakgrunn av dette forteller psykologspesialisten at barnet, umiddelbart etter en traumatisk hendelse, bør få god omsorg og støtte hjemme. I tillegg bør den voksne fortelle at det ikke var barnets feil, og at det nå er trygt.

- Å gjenoppta daglige rutiner for å vise barnet at verden fortsatt er som før, er også viktig, sier Ormhaug.

Til tross for at de fleste kommer seg helskinnet gjennom en traumatisk hendelse, vedvarer symptomene hos enkelte over lengre tid. Ifølge Eilertsen oppstår det et posttraumatisk stress når et barn ikke klarer å regulere sine egne følelser og kroppslige reaksjoner i etterkant, og da bør barnet behandles med TF-CBT (Traumefokusert kognitiv atferdsterapi).

- Denne behandlingen gjennomføres vanligvis i løpet av 12-15 behandlingstimer og består av åtte sentrale komponenter: kunnskap om traumer og vanlige traksjoner, avslapnings- og avspenningsteknikker, følelsesregulering, tankeregulering, arbeid med traumehistorien, kognitiv bearbeiding, sikkerhet og foreldrearbeid, forteller Eilertsen.

- Dersom plagene vedvarer i mer enn en måned og barnet fortsatt føler seg utrygg og redd, så anbefales det at barnet får en traumefokusert behandling. TF-CBT er undersøkt og blir nå implementert i BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) her i Norge, bekrefter Ormhaug.