KOMMENTAR:
«Så godt å ha vært sint uten å måtte være flau over det etterpå»
Barnehagelærer Stian Flatvoll Pedersen skriver om hvor viktig det er at barn føler seg forstått.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens synspunkter.
Solen skinner på vei inn porten til barnehagen. Mamma er den som følger meg i dag, og hun holder meg trygt i hånden.
«De mamma. De ditter en dul oppå daket.» Mamma smiler. Hun nikker anerkjennende og sier at «ja der sitter jo kråka, kjære Truls».
Jeg vet at ikke alle forstår hva jeg sier med en gang. Og da blir jeg så sint. Så lei meg. Så utrolig frustrert! Men jeg slår ikke mer for det om.
Yes! Jeg rakk frokosten, når de fleste andre spiser. Mamma har sagt at hun har fått vite at det er fint for meg å komme da. Før de andre er ferdige å spise, slik at de ikke allerede har begynt på så mange leker. Jeg er glad for det.
Det er ikke alltid Preben og Fia lar meg bli med. De voksne bruker alltid å hjelpe meg da, slik at jeg får blitt med. Men det er enda bedre når jeg får vært med uten noen krangel. Fra starten. Da blir det ikke så rart etterpå.
Jeg blir levert til frokostbordet. Geir og Tonje er på jobb nå. Og de spiser sammen med de seks andre barna som er kommet hit på småbarnsavdelinga.
«Så godt å se deg Truls», sier Geir mens han klapper vennlig på stolen som er ledig til meg. «Så flott at du kom i dag», fortsetter Tonje. Begge med vennlige øyne rettet mot meg først. Mot meg og ikke mamma. Hun skal jo på jobb. Det er godt å føle seg ønsket. Og at man betyr noe.
Preben hopper ned fra bordet og løper mot lekene. Tonje sier ikke noe. Hun bare går etter ham og løfter ham tilbake på plassen ved bordet. «Preben, du vet at vi pleier å vente litt. Til flere er ferdige med å spise».
Preben sier bare «vil ikke», og ser fryktelig sur ut. «Jeg ser du er lei deg», fortsetter Tonje. «Og det er lov å bli det, men vi kan ikke gå likevel. Det er vanskelig for alle de andre å spise mer ved bordet om vi bare går nå. Sitt til noen flere er ferdige, så vasker vi hendene og finner frem putene».
Preben lyser opp. Han vet hva det betyr. Hoppetid!
Les også: Barnehagelærer: – Ikke kjøp disse klærne
Jeg var så sint
Jeg trengte ikke stresse. Preben og et par andre barn ventet til jeg var ferdig, og så kunne vi gå på puterommet. Geir ble med oss, mens Tonje fullførte frokosten med de barna som trengte mer tid der.
Men... jeg hadde jo den puta som Preben nå løper rundt med. Jeg satt jo på den jo, før jeg så en annen pute jeg ville ha.
«Den min Pjeben!» ropte jeg mens jeg kløp ham i skjorta og nektet å gi slipp. Geir kom løpende og stod imellom. Han sa mye, men jeg var så sint. Jeg ville ikke. Geir løftet meg rolig med ut av rommet. Jeg bare spant rundt, jeg var så sint. Geir bare satt rolig på huk, han visste jeg ikke ville høre på han nå. Jeg hørte ikke noe. Kun følte. På et hav av sinne. Etter en liten stund ble jeg heller lei meg og tok hendene foran øynene.
Geir skjønte at nå kunne han ta meg på fanget. Jeg strittet ikke imot. «Det er lov å bli sint Truls». Der, akkurat der! Så deilig at han så det. Forstod hva jeg følte. Og at det var greit. «Men du kan ikke rive Preben i skjorta, det ble vondt».
Jeg begynte å bli sint igjen, men Geir holdt en hånd på hver av skuldrene mine mens han fortsatte. «Jeg så alt jeg, Truls. Du hadde puten først, men så gikk du og valgte en annen. Tenk hvis du gikk til en pute som bare lå på gulvet, og så tok noen og rev deg i skjorta og nektet å slippe mens du gråt?»
Jeg skjønte det litt bedre nå.
«Det er lov å bli sint. Sint er noe alle mennesker blir. Kan ikke du neste gang du blir så sint, løpe å hente meg? Tramp i gulvet også. Det hjelper. Og så finner vi ut av det i lag?»
Forstod hva jeg trengte
Nå var det tid for å gå ut resten av formiddagen. Vi gjør nesten alltid det før vi skal hvile. Jeg er snart tre år, skal begynne på storavdelinga snart jeg. Så jeg sover ikke alltid, bare når jeg trenger det. Men jeg hviler alltid på madrassen. Med bamsen min.
«Badrunde», sier Synnøve mens hun peker ertende på oss alle sammen. Det er gøy at hun tuller. Jeg har sluttet med bleie, så jeg må vente mens noen som har bæsjet er på badet først.
Jeg går til bøkene. Ah! Postmann Pat. Lenge siden jeg har sett den boka. Han kjører en rar postbil. Og katta er morsom. Det er.. «Truuuuls, din tur», avbryter Synnøve. «Jeg ga baje..». «Nei du må komme nå, du er eneste igjen». «Ja, men jeg ga..». Synnøve avbryter meg litt igjen: «Jeg skjønner. Hva om jeg smører solkrem på mens du ser boka ferdig, og så badrunde etterpå?» Jeg ble så glad. Hun forstod akkurat hva jeg trengte. Bare litt tid. Bare en liten forhåndsvarsel istedenfor at boka ble røsket fra meg.
Les også(+): Barnevernet tok et uvanlig valg. Det forandret hele livet mitt
Godt å bli forstått
Men det var deilig å komme ut nå. Alle var ute, de største barna også. Jeg vil gjøre alt før jeg går inn. Sandkassa, huskene, trehjulssyklene. Men mest av alt så vil jeg være ved sklia. Det er så gøy å gå opp trappa og krype gjennom røret, for så til slutt å skli ned.
Men Anders på storbarnsavdelinga driver og klatrer opp sklia som jeg skal skli ned. «Fytt deg Anners», sa jeg. «Ikke fytt meg», sa Anders. Han skjønner jo ikke. «Fytt deg elle eg øje ne», sa jeg. Det er enda vanskeligere å prate når jeg blir så sint.
Jeg begynte å sprelle med føttene og slo i gulvet øverst ved sklia. Og gråt og ropte så høyt at Geir kom. Jeg hørte stemmen hans idet hånden hans strøk meg på ryggen. «Truls. Kan ikke du snu deg og si til meg hva som er galt?».
Jeg ville ikke. Hadde allerede forsøkt å prate. «Jeg kan bare hjelpe deg vet du, hvis du forsøker å forklare meg hva det er. Men bare ta den tiden du trenger». Jeg roet meg sakte mens Geir holdt hånda trøstende på ryggen min. «Jeg vijje baje sie ne, men Anners sto veien», sa jeg veldig stille. Geir så på meg og visste at jeg kom til å bli sint når han nå måtte si: «Kan du si det en gang til bare?» «Anners sto veien jeg sie ned!» ropte jeg mens jeg begynte å slå igjen i gulvet.
«Åååh, du ville skli ned, men Anders var i veien?»
Åh, for en lettelse. Roen senker seg. «Ja». Geir tok meg på fanget. Huff, jeg var så sint. Gjorde jeg feil nå igjen?
«Så flink du var», sa Geir.
Jeg tør se opp. Opp på Geir. «Så flink du var som ikke skled ned på Anders. Husker du i går da det samme skjedde, og du bare skled ned på Ava?» Jeg nikket. «Men nå ble du kjempesint, noe som er lov. Men du var det uten å kjøre på noen. Det er kjempeflott. Skli bare ned, og så skal jeg prate med de store barna om at det ikke er lov å gå opp sklia og gå i veien.»
Så godt å bli forstått. Så godt å ha vært sint uten å måtte være flau over det etterpå.
Blir redd når ting er vanskelig
Jeg var så sliten nå. Egentlig godt at vi skulle gå inn. Inn for å spise og så hvile. Jeg greide ikke si så mye under lunsjen. Litt uvanlig for meg, som egentlig tuller litt når vi skal spise.
Jeg ser mot Tonje. Hun smiler lurt til meg. Hun kjenner meg godt hun også. Hun var jo her når jeg kom hit som baby. Ja, det er det vi kaller de aller minste. «Jeg ser du er sliten jeg Truls. Jeg lurer på om du kanskje vil jeg skal følge deg til madrassen din?». Jeg svarte ikke. Jeg bare viste at jeg var enig. Gikk ned av stolen og tuslet mot døra.
Jeg bruker egentlig å ligge alene på madrassen. Men i dag var jeg så redd etter å ha vært ekstra mye sint. Man blir redd når ting er litt vanskeligere enn hva de vanligvis er. Tonje stoppet ved døra. Vet ikke hvordan hun gjør det. Og ser det. Men hun visste jeg var engstelig akkurat i dag. «Vet du, jeg skal ligge ved siden av deg og holde deg i hånda en liten stund. Vil du det?»
Jeg nikket og følte meg bedre. Bedre i magen faktisk. For der får man ofte vondt når man blir redd for noe. Jeg husker ikke så mye mer, før Synnøve plutselig løfter meg opp og bærer meg tilbake til avdelinga.
«Du sovnet visst Truls. Da trengte du det nok. Du skal se det blir lettere å leke og ha samlingsstund etterpå, nå som du har sovet litt». Hun lot meg sitte lenge på fanget. Heldigvis. «Bare sitt her til du er klar til å gå ned».
Og det gjorde jeg, mens jeg trygt og rolig observerte litt hva de andre barna drev med.
Les også: – Personalet i barnehagen skal tilpasse seg foreldrene
Klumpen i magen forsvant
Jeg elsker å synge. Endelig var det samlingsstund før vi skulle gå ut på ettermiddagen også. Jeg fikk trekke sangkort. Mikkel Rev. Så gøy! Jeg vil trekke en gang til. «Nei, Truls. Det går ikke. Vi kan bare trekke en gang hver. Ellers er det noen som ikke får trukket i dag», sa Tonje. «Jeg ga baje en til». Tonje ser på meg mens hun smiler: «Truls, tenk hvis Beate fikk trekke to ganger og du ingen gang. Da hadde jo du kanskje blitt lei deg?».
Jeg forstod hva hun mente, så selv om jeg var litt skuffet, så godtok jeg det. Det er også lettere å forstå andre når jeg forstår meg selv.
Ute på ettermiddagen ble jeg litt sint når jeg så at mamma kom. Jeg vet ikke helt hvorfor engang. Jeg bare sa nei til henne. Var sint uten å forstå hvorfor. Den verste formen for sint. Synnøve kom for å si ha det til meg og mamma. Hun så hvor sint jeg var. «Jeg tror Truls er litt ekstra sliten i dag», sa hun. «Han har vært veldig aktiv. Og han hadde behov for en lur også». Huff, nå skal hun vel fortelle hvor dumt det var at jeg har vært så sint.
«Truls har blitt så flink til å ikke slå eller dytte når han blir sint. Det er så utrolig bra». Jeg kjente en klump inne i magen bli borte. «Og han er så glad i å synge. Og han prater så mye. Er så flott at han er med på å prate hele tiden. Vi forstår også bare mer og mer av hva han sier». Mamma smiler til Synnøve. Og så til meg.
Det var godt å si ha det til Synnøve. Ingen ekkel klump i magen. Nå kan jeg dra hjem å hvile. Uten å grue meg til i morgen. Takk!
Denne kommentaren ble først publisert på innleggsforfatterens blogg Barns Følelser og på barnehage.no – publisert med forfatterens tillatelse.
