Barnebursdag
Louise ble lamslått av en barnebursdag i datterens klasse: – Da jeg kom hjem, begynte jeg å gråte
Det var en tid da foreldre ikke blandet seg for mye i barnas leketreff, fritidsaktiviteter eller vennskap. Slik er det ikke lenger.
Datteren til danske Louise Jeppesen var i en barnebursdag til en klassekamerat på skolen.
Det var noen måneder inn i førsteklasse-året, og hun skulle bare hente datteren sin før hun skulle videre på kveldsmøte.
Hun så for seg en liten og enkel bursdagssamling, der hun skulle dra med seg en sliten jente hjem med resten av godteposen sin. Hun var forberedt på en kjapp prat med bursdagsbarnets foreldre, og hvis det gikk løpsk, en slurk kaffe.
Men det viste seg å være langt fra virkeligheten.
Overrasket
Da hun dukket opp på bursdagen ble hun møtt av et arrangement som så ut som en bryllupsfest. Det var et hav av pomponger, vifter, og tyll formet som en sløyfe rundt stolryggen.
Midt oppi det hele fant hun datteren sin - fullstendig blendet av den overflodige pynten. Det var nesten umulig å komme til. Hun måtte skviske seg forbi foreldrene som skravlet til et glass rosévin.
– Barna hadde pyntet sine egne cupcakes, laget vaniljeboller, vært på skattejakt og pyntet sine egne store englevingler. Jeg husker jeg tenke «Hva?!» Hele veien til bilen snakket datteren min om at hun ville ha det samme til bursdagen sin. Da jeg kom hjem på kvelden, begynte jeg å gråte, forteller Louise Jeppesen, som delte sin fortvilelse med mannen sin, som mente de burde feire barnebursdag på sin egen måte.
Louise tenkte hun var en dårlig mor som ikke kunne leve opp til det.
– Jeg ønsket å gi henne det, men samtidig ble det for mye for meg. Jeg brukte to måneder på å tenke på hvordan vi skulle feire barnebursdagen hennes. Til slutt gikk vi for mannen min sin idé om en rolig bursdag med kake og hygge.
– Jeg var så redd for å ikke passe inn blant foreldre, og at barnet mitt ikke skulle passe inn, sier Louise, og videre forteller at bursdagssjokket bare var en begynnelse.
Etter hvert som tiden gikk, strømmet det inn andre muligheter for de voksne å overgå hverandre: Ost-, kjeks- og vin- kvelder for mødre, fedres leirtur med champagne, pynting av klasserommet til jul og annet slikt.
– Det var mange som bare bakte og var med på alt, og det handlet i grunnen bare om å posisjonere seg i foreldregruppen, konstaterer hun.
Les også: «Nei, æsj. Hva har skjedd med deg?», sa damen til Elena (6). Svaret hennes gjorde mamma stolt
Prestisje og popularitet
Karen Wolf, som underviser i 3., 5. og 6. klasse på en barneskole nord for København, nikker umiddelbart gjenkjennende til bildet Louise tegner.
I løpet av de siste 10-15 årene som lærer har hun observert at det har skjedd noe i måten foreldre er foreldre på. Et skifte i graden av deres involvering i barnas liv og aktiviteter, og ikke minst i deres ambisjoner på barnas vegne.
– Alt settes opp av foreldre; barnas fritidsaktiviteter, deres lekedatoer, bursdager, og til og med deres frilek. Dette er ikke nødvendigvis noe barna ønsker eller trenger, men foreldre tar over kontrollen, sier hun.
– Jeg hadde en gang en elev som delte ut hjemmefarget popcorn i små popcornbokser til hver enkelt elev i klassen, og foreldrene hans var med på det. Dette er en typisk ting barna måler hverandre på, og hverandre popularitet. Jeg opplever at foreldre er en stor pådriver til dette.
– Foreldre, spesielt mødre, ønsker å oppnå en spesiell status i foreldregruppen. Deres ivrige engasjement ses også i felles julearrangementer og foreldremøter.
Spør du Wolf kan hun ikke se de store poengene med utviklingen hun er vitne til.
– Jeg tror ikke det er noe foreldre gjør fordi de vil. Jeg tror det handler om å «komme til bordet» med noe som andre kan vurdere og beundre, og noe de kan vise frem på sine sosiale medier.
Hvil i foreldrerollen din
Det er forskjell på i hvilken grad foreldreambisjonene utspiller seg, avhengig av hvor man er i landet, og i hvilket land.
Wolf er ikke i tvil om det. Samtidig føler hun seg overbevist om at prestasjonsløpet og identitetsmarkørene finnes mange steder, bare på forskjellige måter.
– I utgangspunktet tror jeg at mange foreldre i dag glemmer å se på forholdet til barnet sitt og heller fokusere på alt annet; rett skole, rett matpakke, rett venner, rett bursdag.
– Foreldre bør gå litt inn i seg selv hvis de ønsker å endre trenden. Vi må tørre å hvile mer i foreldrerollen og stole på oss selv - uavhengig av hva andre foreldre gjør, selv om det er vanskelig, sier Wolf som selv har opplevd å gi datteren avanserte lunsjpakker fordi det ser «bra» ut.
– Jeg har selv følt på dette presset utenfra. I håp om å se ut som en god mor, har jeg overkomplisert det, sier hun mens hun erkjenner at hun tenker på den gangen hun valset inn med en trelags iskake på datterens fire-årsdag i barnehagen.
– Det er helt dumt. Spesielt hvis det fører til utslitte foreldre, og barn som egentlig vil gjøre eller spise noe annet. Da er det ingen som vinner.
Les også (+): Gutten vår (3) ble ikke invitert i barnehagebursdag og ble sønderknust. Hvordan kan man unngå at slike ting skjer?
Det nye «barnesynet»
– Vår forståelse av hva det vil si å være en god forelder har endret seg. Jeg tror vi har et misforstått syn på at foreldreskap krever 100 prosent av oss. Det kan resultere i selvforsterkende, upassende oppførsel som krever ganske mye av oss, sier psykolog Marie Tolstrups.
En forklaring Tolstrups trekker frem, er at i løpet av de siste årene har det vært et spesielt fokus på det nye «barnesynet».
– Barn skal ses på som individer som har rett til å ha egne meninger, og skal annerkjennes på lik linje med voksne. Det betyr at ting som å si nei, skjelle ut, eller å si «jeg bestemmer», har fått et dårlig rykte. Og hvis man som forelder ikke får satt grenser, blir alt plutselig mulig. Så hvem er jeg å nekte barnet mitt bursdagen hun drømmer om?
– Samtidig har det kommet en fortelling om at barndommen er så avgjørende at den direkte påvirker hvordan man fungerer og opptrer som voksen, og mange har fått den feilaktige oppfatningen at alt må være bra, fint og trygt hele tiden, hvis barnet skal klare seg bra i livet, legger hun til.
Som mennesker ønsker vi gjerne å bli annerkjent og akseptert av andre, ikke minst i fellesskapet.
– Men som foreldre må vi tenke på hva vi vil at barna våre skal mestre og takle i denne verden, og hvilke verdier vi har hjemme. Og husk at det alltid vil være sosialt press som vi kan velge å gjøre opprør mot – selv om det er vanskelig, sier psykologen.
Denne artikkelen ble første gang publisert i Vores Børn og alt.dk, men er redigert og gjengitt med tillatelse.