Foreldre og samliv
- Barna dine er ikke det viktigste i livet
Barn skal ikke være foreldrenes kilde til kjærlighet, mener samlivscoacher.
Morten Egtvedt og Cecilie Køste
Driver Inner Castle Coaching & Hypnose sammen.
Tilbyr kurs og coaching spesielt rettet mot å forbedre forhold/ekteskap.
Cecilie jobber for tiden som allmennlege. Har også jobbet flere år i barne- og ungdomspsykiatrien.
Morten er opprinnelig utdannet lærer og biolog. Har jobbet som gründer, småbedriftsleder og forfatter i det meste av sitt voksne liv. Utdannet som coach og jobber også med hypnose.
Paret har vært sammen siden 1995, og giftet seg i 1998. Var for ca 5 år siden separert i 5 mnd, men fant tilbake til hverandre igjen. Ble etter dette interessert i samlivsdelen av psykologifaget.
Foreldre til ei jente på 8 år. Barn nr 2 ventes i løpet av vinteren.
Hverdager, kvelder, helger og ferier - alt sentreres rundt barna.
De føler seg sannsynligvis som sentrum i universet oftere enn hva godt er.
Men hva med ektefelle/partner?
Altfor ofte kommer nok kjæresten din i praksis et godt stykke ned på lista. Et sted etter jobb, hobbyer og mobiltelefonen.
Barna har overtatt oppmerksomheten
Må vi se på ungene til øya ramler ut? undrer vår bloggspaltist Suzanne Aabel.
Det har ikke alltid vært slik. Western-filmen «3:10 til Yuma» kan kanskje brukes for å illustrere samfunnsutviklingen.
I 2007-versjonen av filmen (med Russel Crowe og Christian Bale i hovedrollene) er hovedpersonens viktigste drivkraft å imponere sønnen sin. Hans kone er bare en perifer figur.
I originalfilmen fra 1957 er derimot hovedpersonens viktigste drivkraft ikke å imponere sønnen - men sin kone.
Hva har skjedd mellom disse 50 årene?
Som ved en passende tilfeldighet kan vi legge merke til at 2007-filmen har en heller tragisk slutt.
Slutten på originalfilmen fra 1957 kunne derimot knapt fått en mer happy ending, der hans kone vinker stolt til sin helt og ektemann i det toget kjører avgårde.
(Du kan se utdrag fra begge filmene på YouTube eller www.innercastle.no).
Perfekte foreldre, dårlige kjærester
Hvor vil vi egentlig med dette? Jo, vi lurer på om mange foreldre har glemt hva som er det viktigste i livet.
Vi bruker så mye tid på å være «perfekte foreldre», at vi ofte glemmer å gi barna våre det de virkelig trenger: gode eksempler. Gode eksempler på hvordan et godt ekteskap eller kjærlighetsforhold kan se ut.
Barn gjør ikke som du sier. De gjør som du gjør. (Eller noen ganger stikk motsatt av det du gjør, som en motreaksjon, men det er fortsatt i praksis å modellere ditt eksempel.)
Barn lærer av de eksemplene vi setter for dem, enten vi vil eller ikke.
Så hvilket eksempel setter vi egentlig når barna blir sentrum i foreldrenes solsystem?
Når dette skjer, er det ikke lenger barnas behov det egentlig handler om.
Når vi voksne ikke lenger våger å basere oss på vårt romantiske forhold som vår viktigste kilde til kjærlighet og trygghet i livet, får ofte barna denne utakknemlige oppgaven i stedet.
Men det er ikke barnas oppgave å være hovedkilden til foreldrenes behov for kjærlighet og trygghet. Det er ikke barnas jobb. Deres jobb er bare å være barn.
Lykkelige foreldre, lykkelige barn
La oss understreke at hvis huset brenner eller båten synker er det fortsatt ungene dere redder først!
Poenget er at familien fungerer best når foreldrene samarbeider, er lykkelige sammen og prioriterer forholdet sitt høyere enn andre ting. Et godt forhold mellom foreldrene er den største gaven dere kan gi barna.
Når forholdet ikke fungerer, fungerer heller ikke familien særlig bra.
Du vet at forholdet ditt er verdifullt, og det eneste som kan gi deg virkelig trygghet i livet. Vi mennesker er ikke skapt for å kunne være virkelig trygge kun i oss selv, samme hvor mange (single) selvutviklings-guruer som prøver å innbille deg dette.
Når du har som grunnleggende holdning at forholdet ditt danner en trygg base for alt annet i livet ditt, vil du automatisk skape en mye bedre balanse i prioriteringene dine. Og du setter et eksempel som barna kan følge som voksne. De fleste foreldre håper jo at barna deres finner en partner som setter dem først og som de blir lykkelige med, ikke sant?
Har du nedprioritert kjæresten din?
Her er noen spørsmål du kan stille deg for å sjekke om du har gått i fella:
- Føler din partner at du elsker ham/henne like høyt som du elsker barna dine?
- Ser barna dine med jevne mellomrom tydelige eksempler på at du prioriterer din partner?
- Ser barna med jevne mellomrom at dere kysser og klemmer hverandre og ikke bare er foreldre, men også kjærester?
- Hvem er din viktigste kilde til kjærlighet, kontakt og trygghet: Barna dine eller partneren din? (Kjenn godt etter før du svarer på dette spørsmålet)
- Hva er din største kilde til å føle deg spesiell, viktig og betydningsfull: Barna, jobben eller partneren din?
"Senere" blir aldri noe av
Altfor mange foreldre tenker at vi bare må godta å være «samarbeidspartnere» i de 15-20 årene det står på som verst med barna. Så kan vi alltids gi hverandre oppmerksomhet senere.
Problemet er bare at det statistisk sett ikke blir noe “senere” med den innstillingen. Livet foregår akkurat nå, og hvis du overser din partner i dag, vil du etter all sannsynlighet overse personen i morgen også. Hvis han eller hun fortsatt er der...
"Sex og singelliv"-generasjonen er programmert til å være sterke, selvstendige og greie seg selv. Mange er livredde for å basere seg på at partneren alltid vil være der for oss og oppfylle våre viktigste behov.
Barn, venner, Facebook-likes, jobbstatus, Birken eller kurs i yoga og mindfulness kan ofte virke som mye tryggere kilder til trygghet og kontakt.
Men hva om du i stedet våger å sette partneren din først, og investerer i forholdet?
Du starter med å prioritere hva som er viktigst for deg. Ditt eksempel vil gi barna dine en ubevisst læring som kan være veldig verdifull for dem gjennom livet.