Til min kjære datter

Kommentar:

Min elskede datter. Mest av alt ønsker jeg at du skal ha det bra. Nå er du fem år, og det er vanskelig å forestille meg at du skal bli tenåring. At de runde, gode lemmene dine skal strekke seg og at du skal bli lang og hengslete.

At du i stedet for å krype opp i fanget mitt en gang skal gråte dine tårer bak en lukket dør.

Les også: Hadde jeg vært ungdom ville jeg sagt opp på flekken!

Da jeg var liten og begynte å nærme meg ungdom, forestiller jeg meg at mine foreldre mest av alt fryktet at jeg skulle drikke meg full og fryse i hjel i en grøft. Eller at jeg skulle droppe ut av skolen og bli kriminell. 

Redd du skal ha for høye krav

Nå viser undersøkelser at ungdom ruser seg mindre og er mer hjemme. Nå er det andre ting jeg er mye, mye reddere for:  

Jeg er livredd for at du skal tro at prestasjoner er det som definerer et menneske. At du skal stille så høye krav til deg selv at du aldri blir fornøyd. At du har så lyst til å ligne på de andre at du glemmer hvem du er.

At du blir så opptatt av å holde en pen fasade at du ikke kan vise at du er sårbar. At du blir én av fire jenter som har depressive symptomer.

Hver eneste dag gir denne frykten meg ambivalente følelser. Jeg prøver å lære deg ting, og du blir så stor.

Men lærer jeg deg de rette tingene? Lærer jeg deg det du trenger for å være rustet for livet som tenåring og voksen? Hvordan kan jeg gi deg styrke, mot og utholdenhet til å være den fantastiske jenta du er hele livet?

Du er mindre viljesterk nå

For et par år siden var du viljesterk og sta. Noen ganger sint når du ikke fikk det som du ville. Nå føyer du deg etter våre regler og leggetider. Du bruker kniv og gaffel når du spiser.

Du takker fint for maten, du venter pent på tur. Og det gjør meg glad og stolt, men også litt bekymret.

Skulle jeg ikke heller lært deg noen andre ting?

Hvordan kan jeg lære deg å være litt rebelsk, litt egenrådig og litt sta? Hvordan kan jeg lære deg å gi litt blaffen i hva andre tenker om deg?

Hva kan jeg gjøre for at du skal bevare evnen til å gjøre ting utfra din indre stemme, ikke for å imponere andre?

Jeg vil jo ikke ta fra deg mestringsfølelsen. Stolt viser du meg at du kan stupe kråke eller tegne en stjerne. Jeg applauderer, jeg jubler. Men hvordan skal jeg lære deg at mestring ikke er alt?

Lytt til dine egne behov

Jeg vil at du skal være snill, og det ser jeg at du er. Du tar hensyn til andre, trøster når de er lei seg, og setter dine egne behov til side for at lillesøster skal bli fornøyd. Men når blir det for mye? Når må jeg begynne å minne deg på å lytte til dine egne behov? Hvor snur det fra snill til selvutslettende?

Dette er noen av de paradoksene jeg møter hver eneste dag som mamma.

Jeg føler at oppdragelsen jeg gir deg henger litt igjen i forrige århundre. Jeg er på ingen måte en autoritær eller streng mamma, men mye handler om å hjelpe deg å passe inn. Men jeg vil også hjelpe deg med å ikke bli så stressa når du blir stor!

Håper jeg kan gi deg styrke

Som foreldre flest hater jeg tanken på at du skal oppleve sorg og smerte.

Så kan man si at det kanskje er nok et umenneskelig krav, det å ikke være deprimert på ungdomskolen. Er det kanskje helt urealistisk at du skal gå gjennom en slik brytningsfase uten å kjenne på noen negative tanker? Kanskje er det uunngåelig at hormonene lager storm i kroppen din og hodet ditt?

Det er ennå lenge til du blir ungdom.

Enn så lenge skal jeg holde deg hardt fast og klemme de gode, runde kinnene dine. Når du en dag slipper taket i meg håper jeg at jeg har gitt deg nok styrke på veien.

Jeg skal gjøre så godt jeg kan.