Alexander Rybak med eventyrbok:
- De første skoleårene mine i Norge var som en evig ferie
Alexander Rybak var litt utstøtt på skolen, selv om han ikke skjønte det selv. Nå har han skrevet eventyr om å være annerledes.
Alexander Rybak og "Trolle og den magiske fela"
Alexander Rybak (29) er oppvokst i Hviterussland og på Nesodden.
Han fikk sitt store gjennombrudd da han vant Eurovision Song Contest for Norge i 2009 med låta Fairytale.
Han har gitt ut seks album, og hatt oppdrag som skuespiller både på teater (Spelemann på taket) og film (Yohan).
Aktuell med ny barnebok og tilhørende film. Boka til Alexander handler om et troll som er født uten hale og mobbes av de andre trollene. En dag drar Trolle ut i skogen, forbi den og inn i en ny skog. Her finner han Hulderkongens fiolin. Når han begynner å spille, skjønner han at fiolinen har magiske kvaliteter. Alle som hører musikken blir forhekset og faller i fiolinspillerens vold. Endelig har Trolle makt! Endelig er han ikke bare godtatt, men tilbedt!
En natt klarer imidlertid trollflokken å rømme fra forbannelsen, og Trolle står igjen mer ensom enn noen gang. Redningen skal bli et nytt vennskap - med menneskebarnet Alva.
Allerede et titalls meter unna har han det store smilet plantet midt i fjeset.
- Hei!
Alexander (29) slår seg ned bak en stolpe på uteserveringen til en av restaurantene på Aker Brygge, et steinkast fra leiligheten hans.
- Jeg er blitt litt sky, sier han. Han tar seg til magen.
- Nå er jeg sulten! Smiler til servitrisen, før han begynner å bla opp i boka han har med.
Menyen får ligge i fred. Ti sekunder senere innser han forvekslingen og utbryter et høyt «nei!».
Ingen skal beskylde Alexander for å komme innpakket i A4-papir.
Selvbiografiske trekk
Det var et musikalsk eventyr som gjorde ham til kjendis av internasjonalt format gjennom seieren i Eurovision Song Contest. Nå viser multikunstneren enda en ny side, men eventyr er fortsatt et stikkord. Denne måneden debuterer nemlig Alexander som forfatter med barneboka Trolle og den magiske fela, et eventyr om å være annerledes og føle seg utenfor.
- Dette er barnet mitt! Jeg har jobbet med prosjektet i tre år. Planen var å lage en musikal, men jeg innså at det ville ta veldig lang tid. Derfor begynte jeg å lage et album. Da fagfolk sa at jeg også burde gi fortellingen ut i bokform, ble ideen skapt. Resultatet er blitt ei barnebok, samt et album med låter.
Hvor mye av handlingen er hentet fra Alexanders eget liv?
29-åringen tygger på høygir. Tar seg tid til et smil.
- Det er helt klart selvbiografiske trekk her, men også mange forskjeller. Den viktigste forskjellen er at jeg har hatt en god oppvekst, i motsetning til han, forteller bokdebutanten.
Mindre krevende skole
Sine første barndomsår tilbrakte Alexander i Hviterussland.
- Vi hadde en liten leilighet i Minsk. Vi leide ut et rom til en annen familie, og bodde selv på 20 kvadrat. Det føltes ikke lite. Det var sånn det var. Jeg hadde ikke noe å sammenlikne med.
Her kan du høre et lydklipp fra boka, lest av skuespiller Dennis Storhøi:
</p> <p>I 1991, samme år som Sovjetunionen gikk i oppløsning, hoppet musikerfaren Igor av under en turné i Norge.</p> <p>- Det var ganske dramatisk. De ville nødig miste en dyktig musiker ut av landet og forsøkte derfor å finne ham. Han ble gjemt i Norge, men jeg vet ikke helt hva jeg skal tro: Hver gang han forteller historien, gjør han den nemlig enda litt mer dramatisk. Først var det KGB-offiserer som banket på, senere ble det både båter og fly som kom etter ham. Alexander ler.</p> <p>Han og moren Natalia fikk først ikke oppholdstillatelse og ble sendt tilbake til Hviterussland.</p> <p>Ett år seinere gikk tillatelsen i orden, og de ble gjenforent med Igor i Norge.</p> <p> <em>- Var det vanskelig å begynne på ny skole med et fremmed språk?</em> </p> <p>- Det gikk helt fint. Jeg følte jeg var på evig ferie de første årene. Det var så mye mindre krevende enn jeg var vant til. Jeg gjorde mine egne lekser på få minutter. Etterpå gjorde jeg leksene til halve klassen min. En gang husker jeg at jeg ble sendt på gangen, fordi jeg hadde lest bøkene for raskt.</p> <p>Nesa di blir ikke litt lenger nå vel, Alexander...?</p> </div>
Var nok litt utenfor
Men det sosiale aspektet var vanskeligere.
- Det foregikk mobbing på skolen. Jeg hadde veldig vondt av dem som ble mobbet, men jeg forsvarte dem ikke. Jeg ble lei meg, og så gikk jeg min vei. Det hendte jeg gikk bort til dem som ble mobbet etterpå, sa de ikke skulle bry seg om de som var slemme.
Alexander vrir jeg litt i stolen.
- Jeg var nok litt utstøtt selv. Var annerledes enn de andre, kom fra et annet land med en annen kultur. I tillegg brukte jeg mye tid på å øve med fiolinen. Jeg vet ikke om jeg vil bruke ordet mobbet, det er et sterkt ord, men jeg var litt utenfor. Etter hvert fant jeg mine folk å henge med. Jeg brukte ikke tid på dem jeg visste jeg aldri kunne vinne likevel.
Han forsvinner inn i tankene sine. Vender tilbake med følgende erkjennelse:
- Egentlig vet jeg ikke om jeg forsto så godt selv på den tida at jeg var litt utenfor. Foreldrene mine gjorde nemlig en veldig god jobb med å gi meg troen på meg selv. Jeg har alltid hatt ganske god selvtillit. Litt for god kanskje, sier han og ler.
Trives rundt barn
Alexander virker ikke som han bekymrer seg for mye om hva anmelderne vil mene om boka og musikken.
- Målet mitt er å få moralen inn i en vakker historie som barna kan kose seg med, og kanskje samtidig åpne ørene deres for klassisk musikk.
Musikeren trives godt i lag med barn. Han har i flere år reist rundt og undervist på musikkskoler.
- Det er veldig gøy! Tidligere kunne jeg identifisere meg med barna, men nå merker jeg at jeg har en annen rolle. Jeg har gått fra å være storebror til onkel.
- Tror du det er ekstra vanskelig å vokse opp i dag med «vellykkethetspresset» blant annet på sosiale medier?
- Jeg tror vi alle lider under det. Vi gliser og viser fram smørsida, men jeg tror alle blir lei av å ha et eksteriør som ikke matcher det vi føler inni oss. Ingen har det bare bra hele tida.
Her er et annet lydklipp fra boka:
</p> <h3>Litt supermann</h3> <p> <em>- Hva vil du si til barn som føler de er annerledes?</em> </p> <p>- De bør spørre seg selv: Liker jeg denne siden som gjør meg annerledes? Er svaret ja, bør du holde fast ved den du er. Ikke være redd for hva andre tenker.</p> <p>Alexander smiler. Hopper lett i stolen. Han har sittet stille lenge.</p> <p> <em>- Apropos å være annerledes, uten å fornærme, er det lov med et siste spørsmål?</em> </p> <p>- Fyr løs!</p> <p> <em>- Har du noen gang undersøkt om du har noen diagnoser?</em> </p> <p>- Du mener om jeg har ADHD eller noen andre morsomme bokstaver? Jeg har aldri vært sjekket for det. Om jeg hadde fått diagnoser med tilhørende piller og sånn, tror jeg det ville hindret utviklingen av intellektet mitt. Det er jeg ikke interessert i. Jeg tror mamma og pappa har tenkt det samme.</p> <p>Før Alexander løper videre, slenger han ut en siste melding:</p> <p>- Du vet, jeg ble født rett etter atomreaktorulykken i Tsjernobyl og vokste opp ikke så langt unna. Da jeg fant ut det, ble jeg kjempeglad. Jeg tenkte at jeg var Supermann som hadde fått i meg stoffer som gjorde meg annerledes og spesiell.</p> <p>Han smiler.</p> <p>- Det er viktig ikke å stille spørsmål ved ting som gjør deg glad.</p> </div>
Denne saken ble første gang publisert 25/09 2015, og sist oppdatert 29/04 2017.