Barnevakt for baby

Kan du denne tommelfingerregelen?

En enkel tommelfingerregel kan hjelpe deg å finne ut hvor lenge du kan være borte fra babyen. Men lytt til magefølelsen også.

TRYGG BARNEVAKT: Det viktigste er at barnet har en trygg relasjon til den som skal passe, ikke hvor gammelt barnet er.
TRYGG BARNEVAKT: Det viktigste er at barnet har en trygg relasjon til den som skal passe, ikke hvor gammelt barnet er. Foto: Foto: Thinkstock
Først publisert Sist oppdatert

Jeg tenker at en enkel tommelfingerregel er at man i barnets første leveår kan være borte fra det i like mange timer som antall måneder barnet har levd, sier pensjonert psykiater Solveig Bugge Lande.

Hvis barnet er to måneder, kan man med andre ord være borte i to timer.

Den samme regelen kan man overføre til dager når barnet er blitt eldre - alderen til barnet er antall dager man kan være borte, sier Lande.

Psykiateren understreker at det er vanskelig å si noe eksakt om hvor lenge foreldre kan være borte fra små barn.

Hun anbefaler at spedbarn ikke utsettes for langvarige atskillelser fra foreldrene dersom det ikke er tvingende nødvendig, og at foreldre bør vente med overnatting og weekendturer til barnet er eldre og tåler det bedre.

– Det beste man kan gi barnet sitt er å være en nærværende og forutsigbar voksen. Da blir du en trygg base, og gir barnet et godt utgangspunkt for å etablere vennskap og andre gode relasjoner senere i livet, sier Lande.

Les også: Disse syv tabbene gjør nybakte foreldre som svekker parforholdet

– Magefølelsen sier hvor lenge du kan være borte

Professor emeritus ved Universitet i Oslo, Stein Erik Ulvund, oppfordrer foreldre til å følge magefølelsen når det gjelder hvor tidlig og hvor lenge de skal være borte fra barnet.

Det viktigste er at barnet har en stabil og trygg relasjon til den som skal passe, mener han.

– Det er lett å se om et barn har det bra - du ser det på ansiktsuttrykket, og de viser det med hele kroppen. Foreldre kjenner sine barn best, og vet når de er klare for å bli passet av andre, sier Ulvund.

Ulvund mener det er viktig for barnet at foreldrene har mulighet til å hente seg inn og få litt andre impulser, og at barnet klarer å knytte seg til flere omsorgspersoner enn bare mor og far.

Barn er ulike og takler separasjon forskjellig, og familier har ulike behov og forutsetninger, minner han om.

– Når man ammer er det likevel begrenset hvor lenge man kan være borte fra barnet, av rent praktiske grunner. Helt i starten av et barns liv vil det derfor være vanskelig å gjennomføre for eksempel en weekendtur uten barnet.

– Man skal heller ikke la seg presse av andre når det gjelder å være borte. Kjenn etter hva som er riktig for dere, og ta hensyn til hva slags barn du har, sier han.

MAGEFØLELSE: Stein Erik Ulvund oppfordrer foreldre å lytte til magefølelsen.
MAGEFØLELSE: Stein Erik Ulvund oppfordrer foreldre å lytte til magefølelsen. Foto: Privat

– Positivt med nært forhold til andre i familien

For selv om noen barn kan være engstelige og vil reagere på at mor blir borte ved å være urolig og gråte, vil andre barn synes det er helt greit å være sammen med andre personer enn foreldrene.

– De fleste barn danner en følelsesmessig tilknytning når de er mellom seks og ni måneder gamle, og et kjennetegn er at de protesterer når omsorgspersoner går.

– Men blir barnet satt på fanget hos en person som de kjenner og har en trygg relasjon til, vil gråten stilne kort tid etter at mor eller far er borte. Det vil selvsagt ikke skje om personen er en fremmed, fortsetter Ulvund.

Ulvund mener det er fint at foreldre reflekterer over hvordan barnet vil takle separasjon, men han mener det ikke er nødvendig å vente til barnet blir to eller tre år før man er borte på en overnatting.

Det er først når man er alene med barnet at man virkelig blir kjent med det. Det gjelder også for besteforeldre. Det å få lov til å ha en tidlig og nær kontakt med familiemedlemmer, som i tillegg gir foreldrene et kjært og i mange tilfeller nødvendig avbrekk, ser jeg bare på som positivt - så lenge både mor og far kjenner at det er trygt, sier han.

Les også (+): Barnet vårt er krevende, men pappaen tar ikke noe ansvar. Hva skal jeg gjøre?

Mer enn fysiske behov

Pensjonert psykiater Solveig Bugge Lande forteller at man først så sent som på 1960-tallet fullt ut anerkjente at barn trenger kontinuerlig kontakt med en omsorgsperson som kan representere trygghet.

– Mødre har til alle tider visst at barnet deres trenger kontakt i tillegg til kroppslige behov som mat, varme og stell. Men det fantes ingen systematisk forskning som understøttet mors følelsesmessige betydning for barnet.

– Dette endret seg radikalt da John Bowlby og medarbeiderne hans på 1950-tallet beskrev hvordan spedbarn knytter seg til en primær omsorgsperson og får en grunnleggende opplevelse av angst når denne personen er borte, sier Lande.

Når foreldrene forsvinner, opplever barnet at beskyttelsesskjoldet er borte. Det kan føre til atskillelsesangst.

Når voksne forlater barnet, vet de omtrent hvor lenge atskillelsen vil vare. Et lite barn har derimot ingen tilsvarende forståelse av tid, og skjønner ikke at mor og far vil komme tilbake, fortsetter hun.

Samtidig vil korte fravær stimulere det helt nødvendige arbeidet med å lære barnet at den andre finnes selv om vedkommende ikke er tilstede.

– Små barn synes det er morsomt å leke «titt-tei»: Omsorgspersonen gjemmer ansiktet i hendene og titter frem etter litt tid, for så å skjule ansiktet igjen. Slik lek kan forstås som et arbeid barnet gjør for å forstå hva det vil si å være borte, sier Lande.

Les også: – Foreldre synes det er for tidlig å sende ettåringen i barnehagen. Med god grunn

Tilstedeværelse

Spedbarn har et stort behov for kontakt og nærhet til de nærmeste omsorgspersonene. De trenger å bli holdt, sett, smilt til og speile seg i ansiktene deres.

Barn kan også oppleve foreldre som fraværende, selv om de er fysisk tilstede, påpeker Lande.

– Det er lurt å være oppmerksom på hvor mye oppmerksomhet du gir barnet. Hvis du er for ensidig opptatt av ditt eget, enten det dreier seg om sorger og bekymringer eller mobiltelefonen, vil ofte barnet oppleve deg som fraværende.

Separasjonsangst

Lande synes det er vanskelig å uttrykke noe eksakt om hvor lang tid man som forelder kan være borte fra små barn, men står fast ved at tommelfingerregelen er et godt utgangspunkt.

Det er likevel store individuelle forskjeller, og noen barn er mer sensitive for forandring enn andre, påpeker hun.

– Dersom atskillelsen har vart lengre enn barnet greier å mestre, kan separasjonsangsten komme til uttrykk ved at det ikke klarer å falle til ro og sovne, men gråter og skriker.

– Andre ganger vil ikke barnet spise. Ved lange fravær kan barnet bli stille og gi inntrykk av at det har det bra, mens det i virkeligheten er i ferd med å «koble seg fra». Etter gjenforening kan det da ta lang tid før tryggheten i forholdet blir gjenopprettet, avslutter hun.