Sela (28) ammet døgnet rundt: – Jeg hadde nærmest uutholdelige smerter

Da Sela Haga Nilsen (28) fra Oslo fant ut at hun ønsket seg barn, var amming noe hun definitivt så frem til og gledet seg til å gjøre.

– Det slo meg egentlig aldri at det kunne hende det ikke gikk. Det var mer en selvfølge at det skulle jeg bare få til på en måte. Jeg er jo kvinne, og kroppen min er skapt for det, forteller Sela åpenhjertig.

Da sønnen Lennox (16 mnd.) kom til verden og hun fikk han på brystet etter en lang og tøff fødsel grunnet svangerskapsforgiftning, ble dette ønsket bare enda mer forsterket.

– Da fikk jeg se hvor instinktdrevne vi mennesker er når denne forsvarsløse skapningen faktisk løftet sitt eget hode for å søke seg frem til puppen min gjennom lukt. Han sugde seg fast med én gang, så jeg tenkte at det her kom vi til å mestre med glans.

Utrøstelig baby

På barsel fikk Sela masse skryt av alle barnepleiere og jordmødre som kommenterte at hun hadde så bra teknikk til å være førstegangsfødende. Men så, etter et døgn, skulle alt plutselig snu. Den lille begynte å skrike nærmest utrøstelig.

– Uansett hvor mye jeg ammet skrek han bare mer og mer. Det var så tydelig at han var sulten, og at det jeg hadde å tilby fra puppen ikke var nok. Jeg ammet til alle døgnets tider, overbevist om at den «ordentlige» melken snart ville komme, slik alt helsepersonell trøstende sa.

Brystvortene ble snart til to åpne sår, som dannet seg skorper og sprekker. Inni brystene var det harde betennelsesklumper som gjorde henne bekymret. Faktisk så engstelig at hun på et tidspunkt tok seg i å google brystkreft og amming. Ømme, harde kuler i brystet kan skyldes tette melkeganger.

– Jeg kunne ikke forstå at det skulle gjøre så vondt. Ikke bare var det hjerteskjærende å se at den lille sønnen min skrek av sult hver gang jeg måtte ta en ammepause, men jeg hadde også nærmest uutholdelige smerter, både fysisk og psykisk. Selve fødselen var ingenting i forhold til det jeg nå opplevde.

Les også: Så ofte skal du amme

Et vondt mørke

Sela beskriver at det på et tidspunkt ble veldig mørkt. Mesteparten av tiden gråt hun i kor med den lille sønnen. Når hun i ettertid ser tilbake, tenker hun at alle tegn pekte på en fødselsdepresjon.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

I en hel uke ammet og pumpet mammaen nærmest 24 timer i døgnet, og søvn var helt fraværende. Et møte på helsestasjonen skulle endre mye, og på mange måter bli en ny start på mammatilværelsen. Her var det ei dame som la merke til Sela i hennes desperate, nærmest maniske forsøk på å veie Lennox for tredje gangen den dagen.

– Hun tok tak i meg, ga meg en klem, og fortalte meg at da hun jobbet på nyfødt-intensiven var det alltid slik at mor ikke produserte nok melk hvis svangerskapet endte med svangerskapsforgiftning. Dette var det ingen som hadde nevnt for meg tidligere.

– Hun sa at barnet mitt kom til å bli et flaskebarn, men at det var like bra og ville gå helt fint. Jeg endte likevel opp med å delamme i tre måneder. Men om hun ikke hadde kommet med denne viktige informasjonen, så hadde jeg nok pint meg gjennom en god uke til med fullamming.

Les også: Alt du lurer på om amming av den nyfødte

Fikk hjelp av søsteren

Bare seks måneder etter Lennox kom til verden ble Sela gravid på nytt. Også denne gangen fikk hun svangerskapsforgiftning. Smertene fra forrige periode med amming var på mange måter allerede fortrengt, og mammaen var fast bestemt på å prøve igjen med nummer to.

– Jeg følte i grunnen ikke på noe ammepress, slik jeg hører andre kan beskrive. Selv har jeg flere venninner som har valgt å ikke amme, fordi de rett og slett ikke ønsker det. Dette har vært frustrerende for meg å høre, siden ønsket mitt om å få det til har vært så utrolig sterkt.

Da Lyder (3 mnd.) kom til verden hadde hun ikke bare glemt smertene, men også det hun var blitt fortalt om at hun etter svangerskapsforgiftning ikke ville produsere melk nok. Så denne gangen kalte hun inn både Ammehjelpen som kom ambulerende hjem til henne, og søsteren som hadde fått barn bare noen måneder tidligere og hadde en voldsom melkeproduksjon.

– På et eller annet tidspunkt i denne barselrøra spurte jeg pent om hun kunne være så snill og amme min andrefødte. Bare sånn at han ikke skulle glemme hvordan han gjorde det. I en ukes tid hadde jeg en personlig amme, akkurat som i gamle dager.

– Selv om mannen min synes dette var veldig merkelig, så lo vi og koste oss med tanken på at dette var noe vi skulle fortelle sønnen vår om i konfirmasjonstalen. Søsteren min følte hun gjorde humanitert arbeid ved å donere bort melken sin, og Lyder var god og mett hele tiden. Rett og slett en skikkelig vinn-vinn situasjon, smiler Sela.

Les også: Mat du bør unngå når du ammer

Forklaringsbehov og nederlag

Dette hjalp likevel ikke på Selas melkeproduksjon, så på et tidspunkt godtok hun at ammingen ikke ville komme til å fungere, og Lyder fikk fra da av flaske med morsmelkerstatning.

– Denne gangen var det uaktuelt å delamme siden jeg i tillegg hadde en ettåring å ta hånd om. Barna har vært veldig lite syke, og selv om jeg var redd for at det ikke å amme ville ødelegge tilknytningen mellom oss, så ser jeg at disse bekymringene var helt grunnløse.

Tobarnsmammaen har likevel kjent på følelsen av et utrolig forklaringsbehov hver gang hun har fått spørsmål om hun ammer guttene sine. Det føltes som et slags nederlag ikke å få til denne ene tingen som det er forventet at man som kvinne og mor skal gjøre.

– Folk har spurt og spurt om denne ammingen, og det er ikke grenser for hvor mange forslag jeg har fått om hvordan lykkes. Det er helt sikkert velmente råd, men flere ganger har jeg hatt lyst til å skrike til svar at selvsagt har jeg prøvd alt. Kanskje det er dette som er ammepress, undrer Sela.

Selv om hun har følt seg tryggere i mammarollen med barn nummer to, har det likevel vært en slags sorg å komme over det å ikke skulle oppleve denne delen av det å bli mor.

– Jeg har kjent mye på følelsen av at barnet er fysisk avhengig av min kropp for å vokse. Det aller viktigste er selvsagt at guttene mine er helt friske, og en bonus ved å gi flaske har vært at de tidlig ble nært knyttet til pappaen, siden han kunne mate dem like mye som meg.

Kan føre til press

Carola Karl Urvik er jordmor ved fødeavdelingen på Sandnessjøen. Hun forteller at helsepersonell som tar hånd om mor og barn skal arbeide for å fremme amming, og plikter å gjøre seg kjent med bestemmelsene som kommer fra Verdens helseorganisasjon.

– Flest mulig barn skal ha morsmelk i tråd med Helsedirektoratets anbefalinger om fullamming i seks måneder og en samlet ammeperiode på minst 1 år. Det sier seg selv at dette fører til et visst press for vordende mødre om at ammingen må lykkes når myndighetene legger så store føringer.

Shopping

Oppdateres live: Følg Black Week-tilbudene

Jordmoren påpeker at det rett og slett ikke er alle mødre som kan eller vil amme, og mener at enhver kvinne skal få bestemme selv over egen kropp, og særlig hvis det går ut over hennes egen helse.

– For å kunne være en god omsorgsperson for sitt nyfødte barn er første bud at mammaen selv har det bra. I Norge er vi så heldige å ha både morsmelkerstatning og rent vann for å tilberede mat til spedbarn. Ingen babyer må sulte, og ingen mamma skal få oppleve at hun føler seg mislykket fordi ammingen ikke fungerer, sier Urvik.

– Det vil gå ut over tilknytningen til barnet om mor får dårlig samvittighet hvis hun ikke klarer å oppfylle ”kravene” fra myndighetene. I verste fall kan man få en depresjon dersom presset blir for stort, legger hun til.

Urvik tror de fleste nybakte mødre har et ønske om å amme, men er opptatt av at alle kvinner er forskjellige, har ulik bakgrunn og ulike forutsetninger for å ville eller kunne amme. I likhet med svangerskap og fødsel er også barselperiode og amming en sårbar fase.

– Amming for enhver pris kan gå ut over ”mamming” dersom kvinnen sliter og føler at det påvirker livskvaliteten. Når vi i dag vet hvor viktig en god tilknytning til barnet er, så bør mødre som ikke kan eller vil amme, kunne slå seg til ro med at det aller viktigste tross alt er å være en god omsorgsperson, sier Urvik.

Opplever du symptomer på fødselsdepresjon, bør du oppsøke hjelp.