Å miste et barn
Når livet slutter før det begynner
Kamilles prest, Pernille Astrup, er en av mange som har mistet et barn i svangerskapet. Det er en ensom sorg som pløyer dypt.
Et barn er født. Men ingen gråt høres. Alle visste at det ikke kom til å skje. At denne fødselen ville bli ledsaget av tårer, ikke glede. Av sorg, ikke feiring. «Stille fødsler», kaller jordmødrene det.
Å miste et barn: En annerledes sorg.
Hvert år dør over 200 barn i dødfødsel. Mange flere seinaborterer. Teknisk sett går grensa mellom en dødfødsel og en seinabort ved 22. uke. Men for foreldrene er sorgen som følger ofte like sterk og vanskelig, uansett når døden inntraff.
I slutten av 2007 merket Pernille Astrup at den lille jenta hun bar på ble stadig mindre aktiv, og da hun var i uke 29 gikk hun til fastlegen sin da hun ikke hadde kjent liv på over ett døgn. Det bar rett på sykehuset og ultralydundersøkelse.
«Her er hjertet, men jeg ser med en gang at det står stille», sa legen.
- Det var en absurd lettelse å få den beskjeden, for angsten for å få vite akkurat det, var så grusom, forteller Pernille.
Vi møter henne i Åsgårdstrand, hvor hun bor. Gjennom sin prestegjerning har hun møtt mange som har vært i samme situasjon som henne selv, og vet at de dyrekjøpte erfaringer har hjulpet andre.
Tiden det tar
Fødselen ble satt i gang og Filippa kom til verden den 7. desember i åttetida. Hun veide 1040 gram og var 35 centimeter lang. Fødselen var forferdelig. Men samtidig ville Pernille ha datteren ut så fort som mulig. Det føltes naturstridig å ha et dødt barn inni seg, som om hun var en levende kiste.
Filippa var perfekt, et bitte lite menneske. Og så lik mammaen sin at Pernilles mamma skvatt da hun så henne.
I ei uke lå Filippa på fødeavdelingens kjøl. Natta etter fødselen ville Pernille først ikke ha henne hos seg, men så ombestemte hun seg.
- Jeg var så redd. Jeg syntes det var skummelt og var umiddelbart ikke klar for å ta i den lille døde kroppen. Det tok litt tid før jeg kunne eller våget å ta inn over meg at hun var barnet mitt. Da jeg kjente kjærligheten, kunne jeg heller ikke beskytte meg mot smerten over aldri å få henne.
Berit Pettersen, jordmor ved fødeavdelingen Universitetssykehuset Nord-Norge, driver sorggrupper for foreldre som har mistet barn før, under eller etter fødselen.
- Sorgprosessen over å miste et barn tar fryktelig lang tid. Min erfaring er at mange rundt ikke anerkjenner sorgen eller skjønner hvor dyptgripende den er. Det blir fort en forventning fra andre om å komme over det.
- De som ikke har mistet et barn selv, skjønner ikke hva slikt gjør med deg. Jeg tenker at årsaken til slike holdninger er at vi har fjernet oss fra døden, mange har verken sett et dødt menneske eller sittet ved et dødsleie, og i tillegg er det å miste et barn både utenkelig og skremmende for de aller fleste.
Barn og sorg: Når besteforeldrene dør
- Mange mener at det er stor forskjell på å miste et spedbarn eller en tenåring, og å miste et ufødt barn?
- De rundt har ikke sett barnet, blitt kjent med det. Derfor tenker de kanskje at det er verre å miste et større barn, et barn som har levd har de et forhold til og kan dermed forstå sorgen ut fra dette. Moren har gått gravid og kjent barnet sparke, og kanskje har hun i tillegg jobbet i mange år for å bli gravid. Hun og barnets far har vært fulle av forventninger og tanker om framtida. Mister du barnet ditt, mister du der og da framtida di.
Jordmora opplever at mange av kvinnene også føler skam og skyld. De lurer på om det er deres feil og føler seg mislykket. Slike følelser kommer i tillegg til sorgen. Som prest har Pernille møtt mange som sliter fordi de føler at sorgen deres ikke anerkjennes.
- Når barnet dør i mors liv, dør også håp, forventninger og tenkt framtid. Samtidig kan sorgen bli litt uhåndterlig, for det er en dyp tilknytning der, selv om man egentlig ikke vet hvem man mistet og sørger over, forklarer hun.
Å skape minner
Pernille hadde allerede to døtre, Sofie og Mathea, som den gang var seks og to år. Det fikk stor betydning for hvordan den første uka og avskjeden med Filippa ble.
- Takket være dem gjorde vi mange ting som ble klokt og godt for oss, og som jeg tror vi trengte barna til for både å komme på og for å gjennomføre. De var helt fantastiske, og uendelig mye klokere enn oss voksne.
Det var ikke snakk om ikke å se lillesøsteren de hadde gledet seg så veldig til å få. Uredde, nysgjerrige og fulle av ømhet strøk de henne over kinnet og holdt de bittesmå hendene hennes. «Kan vi ikke ta henne med hjem, så hun får kjenne hvordan det er å være hos oss?», spurte Sofie. Slik ble det, dagen før begravelsen.
Filippa ble fraktet hjem i en bærevogn dekket av en myggnetting og båret gjennom hvert rom, som instruert av barna. Så la de henne i en hvit kiste som søstrene hennes hadde dekorert.
- Det var tøft, men samtidig var det fint. At Filippa begynte å forandre seg i det varme huset, hjalp oss til å sette lokket på kisten og forberede oss på endelig å gi fra oss kroppen hennes.
Den hvite kisten var for liten til å bæres av to. Pernille bar den ut av kirken, faren hennes bar henne fra kirkedøra til graven.
- Det føltes som en dåp, å følge henne på hele reisen og gi henne over i Guds hender. Jeg trodde det skulle være uhyrlig å bære kisten, men det veltet morsømhet gjennom meg. Jeg følte at jeg bar barnet mitt, ikke en kiste. Det var veldig fint å følge henne det stykket. Det kjentes riktig.
- Til andre som gjennomgår det vi gjorde, tenker jeg det er viktig å huske at dette er barnet ditt og at du bestemmer, ikke sykehuset. Du har for eksempel full rett til å ta barnet med hjem, som vi gjorde.
Da Filippa ble gravlagt, bar hun et kjede med en blå lykkevulkan som Sofie hadde laget til henne.
- Uka fra fødselen til begravelsen ble veldig fortettet. Å miste et barn krever en type langsomhet du ikke har. Det er det du ikke gjør i løpet av de få dagene, som du kanskje angrer på i ettertid. Det er viktig å huske at ikke noe lar seg gjøre når den lille kroppen ligger i jorda. Jordmor Berit støtter opp om tankegangen.
- Ei uke er ingenting, men det er den tida du har. Vår oppgave er å formidle hvor viktige de dagene er. Mange ønsker først ikke å se barnet.
- Vi gir dem tid til å ombestemme seg og tar aldri det første svaret som det endelige. De fleste som ikke så eller holdt barnet sitt, angrer i ettertid. Noen foreldre omtaler det senere som et «kjærlig press» fra vår side. Det er viktig å huske at dette er foreldre i sjokk, og at vi bruker vår erfaring til deres beste.
Fakta:
* Hvert år dør over 200 barn i dødfødsel.
* 130-200 aborter registreres årlig som seinaborter (mellom 12. og 22. svangerskapsuke).
* Det er ingen nedre grense for alder på barn som kan gravlegges. Et alternativ er å gravlegge barnet på en minnelund.
* Dersom det defineres som en dødfødsel, får man samme tilskudd til begravelsen som et fullbårent eller eldre barn.
Mer info:
Landsforeningen uventet barnedød,
Foreningen Vi som har et lite barn for lite,
Kilder: Hvor ble det av mitt barn, Bent-Inge Misje,
Medisinsk fødselsregister og Lub.no
- Vi vil hjelpe dem å skape minner. Ved avdelingen vår lager vi en minnebok med fot- og håndavtrykk, bilder og en hårlokk, hvis barnet har hår.
En internasjonal studie viste at få angret på at de hadde sett og holdt sitt dødfødte barn, men av dem som ikke hadde gjort det, angret over 80 prosent i ettertid. Gruppen var også mer preget av frykt og uro.
Liv og død forent
Sorg tar ikke hensyn til uketall. For Pernilles del hadde hun vært veldig synlig gravid, og etter dødsfallet veltet det inn støttende sms-er og blomster.
De som mister tidlig i svangerskapet, får ikke nødvendigvis den samme omtanken.
- Min opplevelse er at foreldre som har mistet et barn ikke har behov for å rangere erfaringer, hvem sin sorg som er størst eller at det er en forskjell ut ifra når i svangerskapet det skjer.
Jeg er opptatt av at folk må få støtte, at noen orker å være der over lang tid.
Seks uker etter Filippas fødsel ble Pernille gravid med Noor, som i dag er fire år. Hun var sykmeldt hele svangerskapet.
- Det var en enorm lettelse å få Noor fullberget ut. Da Mathea etter fødselen fikk beskjed om at alt hadde gått greit, fikk hun et overveldende latteranfall. Hun hadde vært redd for meg, selv om hun ikke hadde gitt uttrykk for det. Barn går gjennom andre prosesser enn man forventer, sier Pernille tenksomt.
Hun forteller hvor mye det betød å ha to døtre å komme hjem til etter at Filippa døde, og hvor tungt det må være for dem som kommer hjem til et tomt hus. Inkludert ett års barselpermisjon, var Pernille borte fra jobb i nærmere to år.
- Jeg trengte de årene hjemme. Jeg ville ikke synes. Å gå gravid med Noor ga meg anledning til å være introvert. I jobben min er jeg så eksponert og må være helt på. Jeg hadde innmari behov for ikke å jobbe, og å være borte så lenge var helt avgjørende for meg. Uten at jeg sier at det nødvendigvis er riktig for alle.
- Jeg følte meg litt dum som ikke kom tilbake til verden, men jeg visste at det var en viktig og god prosess jeg var inne i. Det ble en veldig hjelp å være gravid samtidig som jeg sørget, for alle skjønte at jeg var redd og sliten og hadde et mål, et lys, som lå og ventet der framme.
- En stund ble det veldig liv og død forent, og jeg valgte å ta den helt ut. Jeg døpte Noor selv, på dagen for Filippas begravelse. For oss som familie har tanken på at Filippa ga livsgrunnlaget for Noor, vært viktig. Det ville vært fysisk umulig å få dem begge.
Takk
Takkebrevet som ble sendt et par måneder etter Filippas død:
Kjære alle dere som på utallige ulike måter har sørget med oss og gitt oss følelsen av å bli hegnet om og båret i en tid da det var det vi trengte mest.
For oss ble det å miste Filippa også en dyp erfaring av kjærlighet på så mange plan. Kjærligheten mellom oss fire andre her hjemme. Kjærligheten vi alle følte så sterkt for Filippa og som vi måtte våge å la fylle oss for å kunne slippe henne igjen på en verdig og riktig måte. Kjærligheten i de utallige ulike uttrykkene for omsorg, kjærligheten som vi skjønte at så mange har for oss. Kjærligheten som fikk styre valgene våre. Kjærligheten i troen vår som ikke ble borte. Det har vært, og det er fortsatt, en rar og vond vinter. En vinter med dype og blandede følelser. En vinter med ettertanke og strev. En vinter som preger oss, rører oss og forandrer oss. Men det har vært en gave å kjenne at kjærligheten er enda sterkere, at kjærligheten bærer der ingenting annet gjør det.
Vi vet nesten ikke hvem Filippa var, ikke hvem hun kunne bli. Derfor vet vi heller ikke helt hva vi savner, men vi kjenner at hun er en av oss likevel og at hun har skapt mye i oss og mellom oss, og mellom oss og alle dere. Nå vil vi få takke for alle gode ord, for blikk, for omtanke, for hilsener, for hundrevis av meldinger og kort, for blomster og omtenksomme gaver, for middager, for bønner, for tårer, for bilvask, for barnepass, for omtenksomhet, for forståelse og omsorg, for respekt og innlevelse, for fødselshjelp og begravelsesforberedelser.
Det har, hver for seg og til sammen, betydd uendelig mye for oss i denne tiden.
Takknemlig hilsen fra Mathea, Sofie, John Peder og Pernille
- Erfaringen av å miste Filippa har vært viktig for meg. Jeg lever et godt liv med den sorgen i bagasjen, og er ikke bitter. Jeg opplever at de erfaringene som krever mest og som en aldri ville ha valgt frivillig, av og til blir verdifulle på overraskende måter. Det var en lang og litt ensom vei for meg, men det var utrolig godt å komme dit at jeg kjente takknemlighet overfor Filippa - for det hun ga meg.
Fra eksperten
Berit Pettersen, jordmor ved fødeavdelingen Universitetssykehuset Nord-Norge, driver sorggrupper for foreldre som har mistet et barn.
- Hvorfor må man oftest føde vaginalt i slike tilfeller?
- Den medisinske årsaken er at keisersnitt er et stort operativt inngrep med høy risiko for infeksjoner, blødninger og skade på andre organer. Dessuten tar det lengre tid å komme seg fysisk på beina igjen.
- En vel så viktig årsak er den psykiske og forløsende: De fleste ber umiddelbart om keisersnitt og ønsker ikke å forholde seg til det døde barnet.
- Men det er viktig å anerkjenne at man faktisk har mistet et barn, uansett hvor gammelt det ble. Selv om ønsket om å skjerme seg fra det som har hendt er forståelig, så er ikke livet slik at du bare glemmer.
- Etter en vaginal fødsel vil barnet være varmt i opptil en halvtime, og du kan tilnærme deg barnet på en rolig og forsiktig måte. Mange ser for seg at barnet er stygt eller misdannet.
- I stedet ser de at det er et lite menneske, og mange oppdager familielikheter. Det å kunne holde og se barnet sitt er utrolig viktig for sorgprosessen.
(Artikkelen forsetter under bildet)
- Hva kan helsepersonell bidra med ved slike fødsler?
- Tid, omsorg, kompetanse og tilstedeværelse. Vi møter par i sjokk, som opplever at livet ramler sammen. De trenger tid og ro på å la det synke inn. Vi forbereder dem på hva som skal skje og mulighetene de har for å ta farvel, kle på barnet, osv.
- Hvordan er slike fødsler for jordmødre?
- Det er nesten den vanskeligste delen av jobben. Det er tøft, men samtidig utrolig meningsfullt når jeg ser at jeg gjør en forskjell for dem som opplever dette.
Les også:
Morten mistet premature tvillinger: Pappa uten barn