Storslagen og idyllisk togtur

Nervøsiteten er til å ta og føle på. Perrongen på Villefranche-de-Conflent er fylt med forventningsfulle mennesker som skal ta plass om bord "Le petit Train Jaune" – det lille gule toget – som skal frakte oss fra Villefranche og opp i Pyreneene.

Mange vil sitte innendørs

Det er varmt under taket på perrongen, og nervøsiteten skyldes det faktum at de aller fleste på perrongen har et ganske bestemt mål: Å få plass i en av de åpne vognene. De samme menneskene er nok også smertelig klar over at kun et utvalg av perrongfolket vil få plass i vognene uten tak.

LES OGSÅ: 12 togturer som tar pusten fra deg

De uheldige må trekke innendørs, noe som unektelig vil føles som å trekke det korteste strået siden himmelen er blå og gradestokken ligger rundt 25 grader. Vi er et stykke bak i køen og utsikten til en åpen plass er ikke god. Og når konduktøren løfter sperrebåndet og signaliserer at man kan ta plass, forvandles den nervøse massen mennesker til en flokk med kameler som akkurat har oppdaget savannen.

På mirakuløst vis får vi plass under åpen himmel, uten at vi helt kan forklare hvordan. Men vi legger merke til at overraskende mange trekker innendørs.

Festningsby

Så tøffer vi rolig ut av perrongen. Med et visst vemod faktisk. For tettstedet som vi forlater, Villefranche-de-Conflent, er en UNESCO-listet festningsby fra det 17. århundre med trange smug og utallige fortauskafeer- og restauranter.

LES OGSÅ: Det store togrøveriet - århundredets forbrytelse

Og vi hadde for knapt med tid. Vi legger festningsbyen på rundt 430 meter over havet bak oss og gjør oss klare til å stige opp til en annen UNESCO-listet festningsby; Mont-Louis. Ikke like imponerende som Villefranche, men beliggenheten på rundt 1500 meter over havet skal gjøre turen opp til selve indrefileten av reisen med det gule toget, som går hele veien til La Tour de Carol, en reise på rundt tre timer.

Vi nøyer oss med turen til Mont-Louis som tar en drøy time, men hvor vi skal klatre over 1000 høydemeter. Byggingen av jernbanelinjen startet i 1903 for å knytte de høye katalanske platåene til resten av regionen. I 1910 sto linjen mellom Villefranche-de-Conflent til Mont-Louis ferdig.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: Disse ville Black Week-kuppene gjør du nå

Hele strekningen til Latour-de-Carol ble ferdigstilt i 1927.

Bemerkelsesverdig

Toget går året rundt og stopper på 22 stasjoner. Om vinteren frakter det skiturister opp til Font-Romeu-Odeillo-Via på 1300 moh. som er Pyreneenes eldste skiresort.

Og siden Villefranche-de-Conflent kun ligger en times kjøring unna Middelhavet, betyr det at du i teorien kan stå på ski i Pyreneene og bade i Middelhavet på samme dag. I Font-Romeu-Odeillo-Via finnes også verdens største solcellepanel, bygget på 60-tallet.

Séjourné-viadukten

Train Jaune følger sitt opprinnelig jernbanespor gjennom et praktfullt landskap som sakte endrer karakter fra det varme og litt tørre lavlandet til frodig fjellandskap. Jernbanelinjen inkluderer nitten tunneler, der Pla de Llaura-tunnelen er lengst med sine 380 meter. Enda mer imponerende er Séjourné-viadukten, som sto ferdig i 1908, der toget passerer 65 meter over bakken på det høyeste.

LES OGSÅ: Hva bruker mest strøm: Trikken, T-banen eller elbilen?

Bemerkelsesverdig er også Pont de Gisclard-hengebroen, som sto ferdig i 1909 og som krysser Tet-eleven. På det høyeste er det 80 meter ned til vannflaten. Broen er klassifisert som et historisk monument. Der de franske TGV-togene (Train à Grande Vitesse) suser mellom storbyene i noen hundre kilometer i timen med klimaregulerte togsett, skinnseter og restaurantvogner, vagger Train Jaune av gårde i en hastighet på maks 55 km/t.

Trebenkene varter ikke opp med mye komfort. Til gjengjeld sørger den bedagelige hastigheten for at man kan nyte utsikten til det fulle.

Værskifte

Ved det vesle tettstedet Olette oppdager vi også årsaken til at mange antagelig valgte å sette seg innendørs i Villefranche. De hadde kanskje sjekket Yr eller lignende.

Mørke skyer er i ferd med å trekke en gardin over den blå himmelen. Etter sol kommer regn sies det, og ganske raskt erstattes den milde middelhavstemperaturen av kjølig fjelluft. Det vennlige landskapet har med ett kledd seg i dyster drakt, og uroen sprer seg i de åpne vognene.

Vi passerer over den flotte Séjourné-viadukten i lett duskregk, og da toget stopper på stasjonen ved Fontpédrouse-Saint-Thomas-les-Bains rett etter viadukten, er stemningen i de åpne vognene preget av oppbrudd.

Luftig hengebro

For nå er duskregnet erstattet av kjølige regndråper i tett driv og kald vind. Folk haster ut av de åpne vognene for å søke tilflukt i vognene med tak mens toget ennå står på perrongen. Når toget begynner å bevege seg igjen er det nemlig for sent. Det finnes ikke dører i de åpne vognene som fører direkte inn i de konvensjonelle vognene. Siden vi skal av i Mont-Louis som bare er et par stopp unna, velger vi å holde stand. Det gir oss tross alt muligheten til å oppleve den luftige Pont de Gisclard-hengebroen i friluft.

Er dette Norges råeste bobil?

Vandringer i den norske fjellheimen har lært oss at været kan skifte raskt. Så også i Pyreneene. For en time siden nøt vi en kald kir i Villefranche-de-Conflent og ønsket oss litt luftig vind. Nå ønsker vi oss kaffedokter og ullpledd.

Og når man ikke har annet enn shorts og T-skjorte, og regnjakken henger på knagg hjemme i Norge, så overskygges Pont de Gisclard av håpet om at stasjonsbygningen i Mont-Louis snart skal vise seg. Og når den endelig materialiserer seg, har to ting dukket opp på ønskelisten sammen med ullpleddet. – Cafe et cognac, s'il vous plaît!