Moderne arkitektur i det tradisjonsrike Bakklandet
Trondheims tøffeste tilbygg
En arkitekonisk juvel pryder Bakklandet, det berømte trehusområdet midt i Trondheim.
Midt blant Bakklandets trivelige småhus ser vi plutselig et lite glimt av oppsiktsvekkende moderne arkitektur midt i det trivelige historiske trehusmiljøet ved bredden av Nidelva. Det er så uventet å se et slikt hus nettopp her, at man nesten ikke tror sine egne øyne.
Kokhuset fikk hypermoderne nabo
Historien bak dette sjeldne prosjektet er at for noen år siden kjøpte den sveitsiske, Trondheimsbaserte arkitekt August J. Schmidt og bygningshistoriker Mette Bye eiendommen med det såkalte "Kokhuset". Det stammer fra 1780 og er lite og nett som et smykke. Denne bygningen er for øvrig et godt eksempel på den tradisjonsrike byggeskikken i dette strøket, som er et av trønderhovedstadens store turistattraksjoner.
Mette og August tar grep
De to bygningsentusiastene startet med å rehablitere det sjarmerende Kokhuset fra 1780 slik at de kunne bo i det. Deretter lå alt til rette for at de kunne konsentrere seg om å tegne og planlegge det modernistiske tilbygget, eller rettere sagt sidebygningen som ligger et lite stykke innover i i bakgården.
Den gamle treveggen inspirerte
- Jeg fikk ideen til dette nybygget da jeg studerte et av de gamle nabohusene i strøket, sier August Schmidt. Det hadde en stor og grå bakvegg kledd med et stående, værslitt panel som interesserte meg. Det slo meg at nettopp en slik nøytral, grånet vegg ville passe utmerket på det nye tilbygget vårt.
Gråner gradvis
- På en måte flyttet jeg med meg veggen fra det gamle huset over til det nye bygget, sier arkitekten, som presiserer at de slette, fortsatt ferske ytterbordene av ubehandlet malmfuru vil gråne gradvis med årene.
Tilpasset miljøet
Byantikvaren var i begynnelsen skeptisk til tilbyggets hypermoderne stiluttrykk, men han aksepterte til slutt prosjektet da det ble sett i et større arkitektonisk perspektiv for hele strøket.
Det avgjørende var blant annet at tilbygget hadde takhøyde, proporsjoner og materialbruk som var i samklang med husene omkring.
At bygningen ikke laget visuell støy, var altså viktig.
Smalt, men innholdrikt
Tilbygget er smalt, bare 3,20 meter dypt, og det ligger godt tilbaketrukket fra gateløpet.
Det preges av en toppetasje med en enorm skyvedør ut mot den bratte skrenten rett bak huset.
Når denne glassveggen i tredje etasje åpnes i full bredde og høyde, får beboerne tilgang til en stor terrasseplatting og en hyggelig bakhage.
Kjøkken, stue og soverom i ett
Nivået under andre etasje rommer et raust allrom med både kjøkken, spisestue og en kubeformet, gulmalt boks med madrasser på toppen. Toppen av boksen er et soverom, og er den ettertraktete prinsessen på erten-plassen i huset.
En viktig grunn til at denne signalgule boksen ble hevet så høyt opp i allrommet, er at det da skapes tilstrekkelig med takhøyde i badet, som ligger i etasjen rett under boksen.
Praktfullt panorama
Fra de fleste rom, blant annet fra kjøkkenet, er det praktfull utsikt over stiftsstadens mange tak og spir, Nidelva og Nidarosdomen.
Banket veggen på plass
I tillegg til at han tegnet bygget, bygde Schmidt selv store deler av tilbygget. Han reiste det blant annet av massivt tømmer, det vil si senvokst malmfuru fra Røros i en eldgammel sleppveggteknikk.
Systemet består av blant annet stående stolper med spor i sidene og liggende stokker som også har ferdiglagede spor i tømmeret. Schmidt satte sammen mye av dette byggesettet på egen hånd. Han både isolerte og banket stokkene sammen med slegge slik at veggene ble potte tette.
Den teknikken oppfattes idag som eksperimentell, men det forhindrer ikke at bakveggen i et av de gamle nabohusene til tilbygget er bygd med nettopp denne spesielle metoden.
Saueull gjør jobben
- Denne byggeteknikken er uvanlig i dag, men den ble tidligere brukt flere steder i landet. For eksempel i Østerdalen hvor blant annet uthus ble bygget slik, forteller Schmidt. Han fikk tømmeret sitt ferdigprodusert fra Materialbanken på Røros.
Tilbygget er også bygget uten plast som fuktsperre. Eierne isolerte med saueull, og mener at de med dette har fått et sunt, pustende hus som prismessig ikke ble dyrere enn et tilsvarende bygget etter vår tids høyteknologiske prinsipper.
Eierparet mener også at kanskje den største fordel med denne gamle sleppveggmetoden var at de med den fikk konstruksjon, isolasjon og ferdige overflater under ett.
Se mer på:
