Oppussing av gammelt hus
På 1980-tallet gikk paret langs landeveien. De syntes begge synd i det forfalne huset. I dag er huset blitt deres livsprosjekt
Da paret så huset mange tiår senere så verre ut enn noensinne. Der og da bestemte paret seg for å la det frøet som ble sådd den gangen, for så mange år siden, få lys og næring.
Et par rusler hånd i hånd langs en smal skogsvei på yttersida av Dyrøya, tre tiår etter at de gikk her første gang.
Det lukter friskt av hav og sommer, og i veikanten surrer humlene mellom skogstorkenebb og blåklokker.
Mot sørvest ruver Norges største øy, Hinnøya, mens sørenden av Senja ligger rett over det blanke sundet.
– Veien ut til Berg har bidratt konkret til prosessen med huset. Det er ikke bare å frakte materialer i tide og utide her, sier Svein og smiler lurt.
For på den ene siden av veien går det loddrett ned mot havet, på den andre reiser fjellet Kjerringa seg mørkt og steilt.
Her er ikke mulig å kjøre med annet enn lavgir og firhjulstrekk, og selv da bør du ha god kjennskap til veiens buktninger, spisse steiner og stupbratte hellinger.
Gammelt våningshus
Bygda Berg, ytterst på vestsiden av Dyrøya, var en gang folkerik, med egen skole og flere gårdsbruk.
Folket levde av fiske i kombinasjon med det de gresskledde liene kunne fø av husdyr.
Optimismen vokste da det ble anlagt en bygdevei tidlig på 1900-tallet.
Men noen tiår senere brukte de siste fastboende samme ferdselsåre til å komme seg bort. Det var ikke «liv laga», som i så mange andre små bygder.
Noen tok husene med seg da de flyttet, men tre våningshus med tilhørende uthus ble stående tomme. Bare naturen var interessert i å ta seg inn.
Ruter og takplater ble ødelagt i vinterstormene, vannet rant der det ikke skulle renne, treverk ble langsomt til jord. Sauer på beite begynte å bruke det ene huset som ly for regnet.
Dyrøy
Svein er opprinnelig fra Narvik, men tilbrakte mange av oppvekstens somre i oldeforeldrenes hus et annet sted på Dyrøya.
Da han falt for Marit fra Kristiansund, var det naturlig å ta henne med til sin barndoms paradis.
Gjennom årene ble forfallet på Berg bare verre, men hverdagen i Tromsø krevde sitt. Paret hadde travle år, med givende karrierer og tre barn.
– I 2012 var vi tilbake på Berg, i anledning minifestivalen «Sommarsang». Den ble arrangert av de som hadde overtatt og restaurert det forfalne huset på den ytterste gården, og vi ble inspirert over hva som var mulig å få til, forteller Svein.
Idet artisten Anneli Drecker tonet ut med sitt siste vers, innså de at bygningene på naboeiendommen Ner-Teien også sang på siste verset.
Egilstua, oppkalt etter han som bodde her sist, lyste grå og trist mot dem, med råtne blondegardiner og delvis nedseget kledning. På fjøset var halve taket revet av.
Det så verre ut enn noensinne. Der og da bestemte paret seg for å la det frøet som ble sådd den gangen, for så mange år siden, få lys og næring.
Les også: Da Maren og Per-Sigve pusset opp hytta, valgte de å beholde den smarte løsningen i gulvet
Oppussing potenisalet
Etter å ha lett seg fram til eierne, ryddet opp i diverse tinglysninger og fått et endelig «ja» til å kjøpe, tok de seg inn i huset første gang våren 2013.
Synet som møtte dem, var tragisk. Hele vestveggen, som vender ut mot havet og stormene, var oppråtnet.
De aller fleste vindusrutene var knuste, og glassbrott lå i haugevis innover gulvene. Når det regnet, rant vannet ned på innsiden av veggene.
Tømmeret under vinduskarmene var mer jord enn tre. På loftet måtte de måke ut noen klær med spade, så oppråtnet var tøyet.
– Folk mente både da og nå at vi nok er litt gale som så potensialet, smiler Marit.
Hvem: Marit Aure, professor i sosiologi og kjønnsstudier, og Svein Bergvik, førsteamanuensis i helsepsykologi.
Hva: Fiskerbondehuset fra 1929 som sto til forfall,
er nå et elsket fritidssted.
Hvor: Ved veienden i den avsidesliggende bygda Berg, Dyrøy i Troms.
Planer: Bygge naust av restmaterialer fra fjøset. Gjøre ferdig fjøset til bruk for familien og muligens utleie.
De tok tidlig kontakt med konservator ved Tromsø Museum, John Hansen. Han har selv satt i stand et forfallent hus, og har både teoretisk og praktisk kompetanse.
– Noe av det første og viktigste vi lærte, var å ikke fjerne alt som ved første øyekast så dårlig ut. Materialene i et eldre hus er ofte håndplukket og av svært høy kvalitet. Det kan i mange tilfeller brukes om igjen, helt eller delvis, forteller Svein.
Les også (+): Familien hadde et hjørne i stuen som var vanskelig å utnytte. Nå er kroken blitt et nytt favorittsted
Pusset opp gården
De første årene brukte de kun to rom; kjøkkenet og et soverom.
De kledde plater foran vinduene og fikk reparert taket med nye åser, taktro og gjenbrukt skifer. I mellomtiden kunne nerveggen få tørke.
– Da vi hadde kjøpt gården, bestemte vi oss for å bli kjent med de fastboende i nærmeste bygd. Vi trengte gode råd og kunnskap, og når de skjønte at vi hadde langsiktige og seriøse planer, fikk vi venner for livet, sier Marit.
De fikk hente så mye skifer de trengte, og noen hadde gamle vinduer å avse.
– Det er en fin måte å bli kjent på – å involvere naboene i prosjektet. De hadde jo en relasjon til huset fra før, og syntes det var flott at det ble tatt vare på. Selv om mange nok syntes vi var gale som ville restaurere og ikke rive!
Gjennom de siste ti årene har paret lagt nye tak, rettet opp huset og lagt nye avstivere, revet og bygd opp tilbygget, restaurert vinduer, skrapet, malt og finsnekret.
De har gjort det aller meste selv, med unntak av taket og de tyngste tømreroppgavene. Alle vinduene i fjøset og i sjåen var også ødelagte og trengte reparasjon.
– Det er jo i utgangspunktet ikke enkelt å få tak i handverkere med kompetanse innen bevaring av gamle hus. Legg til at huset ligger på en vanskelig tilgjengelig plass, og du sitter igjen med at du er nødt til å lære en del sjøl.
- Ikke riv det som ser dårlig ut ved første øyekast.
- Ta deg tid til å bli kjent med huset.
- Ikke tenk at du skal bli ferdig, nyt heller reisen underveis.
- Ta ett rom av gangen, så det ikke blir uoverkommelig.
- Lag små milepæler, og feir dem!
- Det du ikke kan, kan du lære. Google og YouTube er fine verktøy.
- Jo mer du er med selv, jo mer eierskap får du til prosjektet.
- Spør fastboende og naboer om råd.
Les også: «Alle» sa de burde rive den gamle sveitservillaen. Toya Marie og Per Gunnar lot seg ikke overtale
Gamle hus
Parets interesse for gamle hus har bare økt etter hvert som arbeidet har ført fram. Selv om dårlig vei spilte inn på avgjørelser om utskiftning i starten, har de i dag innsett at det også handler om verdivalg.
– Det å ta vare på det opprinnelige handler om å ha respekt for de som var her før. Huset har stått i hardt vær i over 90 år, klart det er solid i utgangspunktet, sier Svein.
Egilstua ble altså deres livsprosjekt. Da ungene ble voksne og flyttet ut fra huset i Tromsø, ertet de foreldrene med at de var i gang med en ny runde «redebygging».
– Vi gjør det aller meste sammen, og det er slett ingen tradisjonell kjønnsinndeling. Vi liker å dele på arbeidet framfor å gjøre ting alene, og jo kjedeligere oppgaver, jo artigere å dele, sier Svein.
Etter at de kom ut hit, har de meldt seg inn i jaktlaget og går på elgjakt, begge to. I Corona-perioden tok de pc-ene med seg og jobbet fra Egilstua. Det fungerte flott, til tross for at de kun har mobilt internett.
– Det var faktisk godt å jobbe her ute i stillheten, sier Svein, som i likhet med Marit vokste opp med utsagnet «riv skiten».
De er glade for å ha fått muligheten til å lære noe helt annet. For med Egilstua ble det umulige mulig.
– Vi tenkte aldri «her er det grusomt mye å gjøre». Det var mer «her kan det bli veldig bra». I dag har vi et sted som vi nyter å være på, året gjennom.
