LIVSVERKET
Huset fra 1875 hadde stått tomt i tre tiår, frem til John forelsket seg i den gamle historien og stedet
Da danske John Hansen så Nerstua stå i forfall ved veienden på Tussøya, ble en lidenskap tent.
Idet man går i land på Tussøy er det som om tempoet skifter i kropp og sinn. På rusleturen fra kaia og over til bygda på sørsida av øya rekker du akkurat å gå av deg bekymringer og stress.
Og er det fredag, vet du at du må holde deg i ro her til søndag. Først da kommer rutebåten tilbake. Om du vil dra, da.
«Og enda så langt den ligger ut mot Ishavet, er her likevel lunt og levelig, med grønne marker og skog opp mot de mørke fjellene som verner mot nordavinden», skrev historiker Nils A. Ytreberg i 1941 om perla av ei øy utenfor Tromsø, hvor du har utsikt mot Sommarøy i sør og storhavet i vest.
Her fant danske John Hansen sitt livs lidenskap en junidag i 1999. For ved enden av bebyggelsen, i det tidligere handelsstedet, sto Nerstua til nedfalls.
Hvem: John Hansen, konserveringsleder ved Norges arktiske universitetsmuseum.
Hva: Nordlandshus fra 1875, med en rik historie fra handelstid og som feriehus for velstående engelskmenn.
Hvor: Tussøya utenfor Kvaløya, Tromsø kommune.
Planer: Flytte et eldre fjøs til tunet og restaurere det.
John så forbi råtnende tømmer, sammenraste tak og knuste vinduer. Han kjente bare hvordan hjertet banket i nytent lidenskap.
– Jeg visste der og da at dette var huset jeg hadde drømt om, sier John, som allerede den gang hadde samlet gamle møbler i flere år. Møbler som han en dag skulle bruke i drømmehuset.
John er konservator ved Tromsø Museum, og det var nettopp på en jobbtur at han forelsket seg i huset med de slitte, grå veggene.
Ja, for en forelskelse må det kunne kalles, når en bare ser mulighetene og ikke hindringene!
Her bodde vikingene
En gang i tida var havet menneskets hovedferdselsåre. På øyene var det folkerike samfunn med fiskerbondekultur, og det ble grunnlagt handelssteder, kirker og små tettsteder. Men med utviklinga av veinettet flyttet ferdselen seg, og mye av øykulturen forsvant. Plutselig var øyene håpløst usentrale.
På Tussøy er det åtte fastboende, men arkeologiske undersøkelser viser bosetting tilbake til jernalderen. Jordsmonnet rundt Nerstua, der John i dag dyrker grønnsaker av mange slag, er en gårdshaug, altså rester av tidligere bebyggelse. Haugen er datert til vikingtid.
Nerstua ble tatt i bruk av handelsmannen Hans Henrik Brox rundt 1875.
Tømmeret er likevel datert til siste del av 1700-tallet, og huset er trolig dermed flyttet hit. Brox bodde i Nerstua mens han drev handel, og nedenfor lå krambod,
brygge og naust. I 1896 solgte Brox’ enke huset til den engelske advokaten Leonard G. Pike, som brukte øya som
jaktterreng og feriested.
I 1909 solgte Pike til Amandus Johansen, han bodde her med kone og åtte barn.
I 1999 kjøpte John Hansen huset fra Amandus’ 21 etterkommere, da hadde det stått ubrukt i 35 år. Gjennom mangeårige kurs har Nerstua blitt en kunnskapsbank for antikvarisk restaurering.
– Huset hadde stått tomt i tre tiår da jeg kom til Tussøy. Tapetet hang i laser fra veggene, huset hadde fuktskader og råte, og ting og tang lå strødd overalt, forteller John mens han skjenker kaffe i småblomstrede kaffekopper.
Det var som om naturen selv hadde flyttet inn i Nerstua. Halvparten av de 124 vindusrutene var knust, og i taket var det et stort hull hvor regn og snø strømmet inn.
Men for John var huset likevel perfekt. Det typiske nordlandshuset, med inngang og kjøkken i midten og dagligstue og finstue i hver sin ende, hadde aldri vært modernisert. Det var dermed autentisk, og John har bevart det ned til minste detalj.
– Huset er satt i stand etter antikvariske prinsipper, med dyp respekt for det opprinnelige, forteller John og ser ut på den hvite sandstranda nedenfor hagen. Gresset duver i en vind som i dag er spak, men likevel alltid til stede. Faktisk er vinden et nøkkelord for at huset ikke var helt oppråtnet.
– Siden huset hadde god gjennomtrekk, fikk vinden tørke det opp mellom bygene, sier John og smiler.
På veggen har John samlet blåmalt husgeråd. . Foto: Ingun A. Mæhlum
Les også: Jeanette og Ivar drømte om sjøhytte, men det var altfor dyrt. Så fikk de en idé
Antikvarisk restaurering
Huset har to innganger; bislaget på veisiden, og hovedinngangen mot havet. Fra bislaget kommer man inn i et lunt, blåmalt kjøkken.
Rommet i seg selv er ikke stort, men sjarmerende, med smårutede vinduer, lyst tregulv og gul kjøkkenbenk. Her har John det han trenger for å lage mat og kaffe til gjestene. Det er stadig noen innom, enten hans gode naboer eller nysgjerrige turister, og et av Johns mål er nettopp å formidle både øyas og husets historie.
Johns bakgrunn som møbelsnekker, konservator og mangeårig medlem i Fortidsminneforeningen var til god hjelp da arbeidet med istandsetting tok til.
Gjennom årene har det vært holdt flere handverkskurs på huset, og dermed slår man to fluer i én smekk: Arbeid blir utført, samtidig som at kunnskap om tradisjonshandverk og byggeteknikker videreføres.
– Det første vi måtte gjøre, var å tette taket. En vanlig presenning holdt ikke i stormene her ute, så jeg fikk tak i spesialpresenning fra Danmark, forteller John.
Mens presenningen stoppet ytterligere forfall, ble huset rettet opp og stokker med råte byttet. Ett år seinere ble det lagt nytt torvtak. Innvendig har vegger og dører blitt grundig renset og behandlet med kaldpresset linolje. Det fikk fram den opprinnelige fargen, og det er få overflater som har trengt ny maling.
– Det er lett å forhaste seg når man skal restaurere et gammelt hus. Jeg har mange eksempler på at det har vært klokt å la avgjørelser vente til neste gang jeg kom til øya, sier John.
For nettopp det at han kun var i huset i helger og ferier, gjorde at tankene fikk modne, og beslutningene kunne tas på et bedre grunnlag.
Tid til å nyte
Det koster tid, penger og krefter å gå i gang med et gammelt hus. Men John har aldri angret på valget om å følge det hjertet sa den sommerdagen i 1999.
Nå hører John og Nerstua sammen som fjorden og fjellet utenfor vinduene gjør det.
Her finner mannen den roen han trenger til jobblivet i byen, og huset har fått nytt liv med en omsorgsfull beboer. Med på kjøpet har John fått livsvarige vennskap på øya i havgapet, og han kan ikke få rost naboene nok.
1. Ta deg tid til å vurdere hva som er nødvendig å gjøre, og hva som kan være slik det er.
2. Ha respekt for tidligere handverk og materialvalg.
3. Gjør deg kjent med huset og dets historie.
4. Søk faglig kunnskap, men stol også på egen magefølelse. Det er du som skal bruke huset, ikke handverkeren.
5. Selv om et hus kan se svært forfallent ut, er det alltid håp dersom du har lidenskapen.
6. Husk å nyte gode øyeblikk av ro, slik at ikke huset forblir en arbeidsleir.
7. Gamle hus krever mye tid. Det kan være lurt å snakke med familien om prosjektet!
8. Sett pris på dine naboer, de har gjerne verdifull lokalkunnskap.
– Uten hjelp fra øyfolket hadde prosjektet ikke vært mulig, slår han fast.
John reiser seg og går ut i den frodige hagen med nyklippet plen. Sola varmer og får Nerstua formelig til å skinne. Glemt er årene med tomme, kalde rom og krypende råte.
– Jeg ser fram til å få enda mer tid på Tussøy. Planen er å bo her fra april til oktober når jeg blir pensjonist, sier John, som ikke bare har satt i stand Nerstua. De seinere år har han også bygget seg et naust i kopi av det gamle som sto her før, samt et par småhus, badstue og garasje. Neste prosjekt blir muligens å flytte et gammelt fjøs hit, fra en naboeiendom.
– Men det er viktig å nyte også, ikke bare arbeide. Balanse må det være, sier John på Tussøy.
Nedenfor kan du se flere bilder av huset:
