Oppussing av hus
Merethe husker hvordan den gulmalte villaen i Mosby flimra forbi bussvinduet da hun var ungdom. At hun en dag skulle kjøpe huset, var helt utenkelig
På 80-tallet ble det søkt om rivningstillatelse, noe Fylkesmannen satte foten ned for. Huset i Mosby er et godt eksempel på nyklassisismen, et hus som ble bygd for å synes, ble det sagt. Og huset fikk stå.
Merethe Gimre Eik drømte om Wergelandshuset som ung, da hun dro fra heimbygda Vennesla og inn til Kristiansand.
Hun kunne skimte det gule huset ved hovedveien til Evje, det viste seg oppi skråningen noen sekunder, i det bussen passerte.
Men de få sekundene ga næring til en drøm som skulle vare i over 30 år, til hun en dag så huset ligge ute for salg.
Uvirkelig drøm
– Da jeg var fjorten år, bodde jeg i en kommunal leilighet hvor vi var fire søsken. Et hus som Wergelandshuset var helt uoppnåelig, noe jeg aldri trodde jeg faktisk kom til å eie eller bo i, sier Merethe og dingler med beina fra ei huske i hagen.
Trafikken fra hovedveien går rett nedenfor, men så snart vi kom inn i hagen, gjennom en stor syrinbusk, forstummet den under alt annet som foldet seg ut.
Hvem: Merethe Gimre Eik og Sverre Eik.
Hva: Bevaringsverdig hus fra 1926
i nyklassisk stil. Huset er oppkalt
etter de første eierne, Gunhild og
Harald Wergeland.
Hvor: Mosby, Kristiansand.
Utleie: En 80 kvm. stor leilighet i
2. etasje leies ut via booking.com.
På nett: @wergelandshuset
Den storslagne okerfargede villaen med søyler og karnapp, og den smale hagen som omgir det, med en oase av spennende trær, planter, blomster og små sittegrupper.
– En tidligere eier var gartner, hun jobbet på et gartneri og tok med seg ei fant fra hver bygd hjem til hagen, sier Merethe.
Her er det popler, blodlønn, rododendron og masse vekster Merethe ennå ikke vet navnet på.
Men kanelbjørka, som etterlater duftene av kanel om en stryker fingertuppene over bladene, har blitt en favoritt.
Les også: At to små gjesterom skulle få så mye oppmerksomhet, hadde Monica aldri trodd
Tvangssalg
Navnet sitt har huset fra dem som bygde det, i perioden 1926 til 1927.
Men med årene forfalt det, og på 80-tallet ble det søkt om rivningstillatelse, noe Fylkesmannen satte foten ned for.
Huset i Mosby er et godt eksempel på nyklassisismen, et hus som ble bygd for å synes, ble det sagt. Og huset fikk stå.
I 2020 kom det på tvangsalg og Merethe måtte bare dra på visning, selv om håpet sank da hun så hvor mange andre som kom.
Men det var en mørk og trist stemning i huset, og da hun dro i snora på toalettet i tredje etasje rant vannet ut i kjelleren. Kanskje det avskrekket noen.
Merethe var iallfall den eneste som la inn bud. Det ble noen nervepirrende uker, før kjøpet gikk gjennom, seks uker senere, slik prosedyren er ved tvangsalg.
En bleiebeboer og en bulldog
Hun fikk med seg kjæresten Sverre og flyttet inn våren 2020, i dag deler de boligen med Merethes datter og den engelske bulldogen Chain, en snill dame med et øye.
Men ikke før vi har kommet oss inn i stuene, kommer enda en beboer løpende mot oss over eikegulvene, i bleie og med to små horn.
– Er det noen som er redd for sau? hadde riktignok Merethe sagt. Vi hadde svart litt spørrende, nei?
Villsauen Hans Harald Wergeland løper nå rundt i stua, men sørger for å holde seg mest i hælene på Sverre. Der er det aller tryggest.
Sauen har bodd her siden han var fire dager, og nå har han blitt én måned. Snart skal han tilbake til gården han kommer fra.
– Han spiser alt utenom fôret sitt, sier Sverre og ler.
Her er det ingen fjøs, men Hans Harald har stor plass i kjelleren å boltre seg på. Ellers ser den Netflix med Merethe og Sverre, og leker med Chain.
Merethe har pusset opp hele livet. Sverre har lært det i rekordfart via YouTube.
Men de måtte virkelig brette opp ermene da de tok over stedet. De har bevart det som kunne bevares, vegger, vinduer, lister og dører, men har en egen vri på farger og kreative løsninger.
Merethe sjonglerer flere jobber, både som personlig assistent og arbeid på sykehus. Hun jobber 140 prosent, som hun selv sier. Sverre jobber som lastebilsjåfør.
I oppussingsperioden var Norge stengt ned, så det var begrensinger på fem personer som kunne hjelpe dem.
– Så vi pusset opp det meste selv, men fikk hjelp til rivning av badene av familie. Vi hadde også en dag med dugnad da jeg fikk senebetennelse av all malingen ute, og noen ungdommer har hjulpet oss med litt småjobber.
Les også (+): Stuen var pregløs og upersonlig. Nå har den gjennomgått en totalforvandling
Et eget whiskyrom
Først ut var leiligheten i andre etasje. Der kunne de bo og ta for seg rom for rom i resten av huset.
Det aller første som kom på plass, var et stort tapet i gangen, med motiv fra en eksotisk regnskog, med fargerike fugler og grønne planter.
– Den var det første jeg kjøpte til huset, allerede før vi flyttet inn. Resten har kommet til i forlengelsen av tapetet. Der henter jeg opp alle de andre fargene jeg bruker i resten av huset.
– Jeg setter meg gjerne ned i rommet som skal innredes og bare kikker. Noen ganger skjer det ingenting. Men som regel kan jeg se alt for meg.
Sverre har blant annet gjort et stort, møysommelig arbeid i å restaurere de gamle vinduene.
– Å restaurere vinduer er et pirkearbeid, men jeg liker det, sier Sverre som lærte seg kunsten via opplæringsfilmer på Youtube.
Den første stua, som åpner seg fra gangen, har en lun og mørk atmosfære, med eikelister lagt i rektangulære ruter på de lysebrune veggene.
– Panelet minner meg om engelske gods, sier fotograf Helge.
– Det første jeg tenkte da jeg kom inn i denne stua, var whisky eller cognac, så det har bare blitt hetende whiskyrommet, sier Merete.
Peisen, som hadde en ubestemmelig lys gulnet farge, malte de svart. Og store blomsterbuketter lyser opp i gult, grønt og rødt.
Fra denne stua, som også vender ut mot hagen og verandaen, er det skyvedør inn til et lyst bad med vakre messingdetaljer, og til en grønn og okerfarget tv-stue.
Videre følger spisestua. Her får de plass til 22 personer rundt langbordet, om de stiller det på tvers.
Går man videre, kommer man inn i en liten anretning, før kjøkkenet åpner seg.
Med ei tindrende lysekrone over et vakkert dekket bord med nystekt focaccia, jordbær, moreller og sjokoladekake i tre etasjer.
– Kjøkkenet er det eneste lyset rommet i huset. Jeg må ha arbeidslys, sier Merethe.
Den lyse innredningen kommer fra Ikea
– Da er det viktig for meg å gjøre en vri, så det blir litt annerledes. Derfor ramma jeg det inn, la tapet inni glasskapene og kjøpte nye knotter. Det er ikke dyre ting, det gjør bare at det blir mitt, sier hun.
Grønnfargen på veggene fant hun i noen små prikker i tapetet, «Svinør» fra Norsk Arv, som hun hadde valgt til å ha på veggen.
– Jeg bestilte fargen i linoljemaling, men da jeg mottok den, viste den seg å være altfor mintgrønn. Da slumpa jeg i hvit og svart maling til jeg ble fornøyd. Heldigvis trengte jeg bare et spann! Når noen spør hva den fargen heter, så sier jeg bare «Merethe».
Sverre peker på dørstokken, eller svilla. Den har mange føtter tråkket på i de nesten 100 årene huset har stått. Blant dem, barna av ekteparet som fikk huset bygd.
En av dem lever stadig, han er over 90 år og bosatt i Sverige. En dag kom Harald Wergeland, som han heter, på besøk.
Til stor glede for de nye eierne. Han kunne blant annet fortelle at han var født på soverommet i første etasje, der TV-stua ligger i dag. Han pekte på skapet i anretningen og fortalte at mormoren brukte å ha godteri der.
Opplevelser i kø
Siden har huset hatt mange eiere. Blant annet tyskerne som okkuperte leiligheten under krigen og hadde bibliotek i kjelleren.
Merethe og Sverre hadde knapt bodd her i to år, før hun arrangerte bruktmarked og la nye kapitler til husets historiebok. Åtte utstillere, kiosk og mange gjester fylte stuene.
De har rukket å ha 20 vaktler i kjelleren, men det ble så mange egg at de måtte sette ut en kurv til forbipasserende.
Det har vært innspilling av musikkvideo her, og Merethe har hatt «kjoledag», der hun og en gjeng venninner solgte kjoler fra hver sine stativ spredt rundt i stuene. De har hatt 70-talls party og sitt eget bryllup.
– Det er et spesielt hus, og jeg vil at flere skal få ta del i det. Jeg ser for meg afternoon tea og intimkonserter. Jeg trenger ikke tjene penger på arrangementene, det er bare gøy å bli kjent med fremmede. Og så elsker jeg å arrangere ting. Når jeg en gang dør, skal hjertet være sprengt av opplevelser, sier hun.
Wergelandshuset er et typisk eksempel på en villa bygd under nyklassisismen, en periode som varte fra 1920–1935. Da kom interessen for den klassiske arkitekturen tilbake. Murbygninger, som gamle Deichmanske bibliotek og Det nye teater i Oslo, er eksempler.
– Men bolighus av tre blir også preget av en mer enkel og stram nyklassisisme. Fasadene blir strengt symmetriske, og panelarkitekturen og det utvendige listverket blir enklere. Søyler og pilastre rundt inngangen blir brukt på de mer forseggjorte husene. Jo nærmere man kommer 30-tallet blir det klassiske uttrykket renere og mindre dekorert, til det går over i en arkitektur der man tydelig ser de nye funksjonalistiske idealene, skriver Stian Sandberg Hansen på byggogbevar.no.
