ATriumhuset
70-tallshuset minnet dem om en mørk og sliten badstue. Nå er det ikke til å kjenne igjen
Selv om det så ut som om tiden hadde stått stille i huset, visste Stine og Kenneth allerede på visning at dette ville de ha. Og siden har de begge dratt lasset i renoveringsprosessen.
– Det var gulnet furu på alle veggene, og vi fikk følelsen av å komme inn i en mørk badstu.
– I tillegg luktet det innstengt og støvet, og vi kunne tydelig se på veggene hvor bildene og broderiene hadde hengt, smiler Stine.
Likevel ble de bergtatt av de store vinduene, uterommet, arkitekturen og alle mulighetene.
Og – ikke minst – redebygger-tendensene hadde begynt å melde seg.
Bud med ønske om inventar
Stine var gravid med tvillinger, og ville gjerne unngå babytid med tvillingvogn i andre etasje der de bodde.
Huset fra 1971 ble deres, og mens Stine var sengeliggende i store deler av svangerskapet, var det Kenneth som virkelig måtte til pers med oppussingen.
Han var på egen jobb på dagtid, dro hjem og hjalp Stine med middag, før det bar rett til huset for å pusse opp resten av kvelden og natten.
Slik gikk det i noen uker, før de flyttet inn lille julaften. Julaften ble feiret med nær familie, blant pappesker og de gamle møblene som fulgte huset.
– Vi la nemlig inn bud med ønske om at inventaret ble igjen. På den måten sikret vi oss mange fine designkupp, sier Stine.
2,5 år på vent
Denne renoveringen var ikke gjort i en håndvending, spesielt når mye skulle gjøres selv, samtidig som de bodde der.
Det tok 2,5 år med babytid, planlegging, innsending av byggesøknader og anbudsrunder før de startet ordentlig med renoveringen.
– Når vi ser tilbake, må vi nesten klappe oss selv litt på skuldrene for hva vi har fått til! Men alternativet med å leie en dyr utleiebolig mens vi pusset opp fristet ikke, sier Stine.
Faktisk vil de anbefale andre å gjøre som dem om de har mulighet.
– Hadde vi bodd et annet sted under oppussingen, måtte en av oss ha blitt igjen hjemme når barna var lagt.
– Nå kunne vi legge barna i underetasjen, mens begge fikk mulighet til å gå opp å jobbe utover kvelden. For oss fungerte det utmerket.
Les også (+): Sønnen vår flyttet inn med kjæresten. Så viste hun sitt sanne ansikt
To om prosjektet
For Stine er ikke en dame som bretter tøy og passer barn mens mannen skrur og maler. Hun er opptatt av at man alltid skal være to om prosjektet.
– Jeg kaster ut en påstand om at mange damer bare vil ha drømmehuset, men de er ikke bidragsytere. Dermed «mases» det på at mannen skal gjøre jobben, i stedet for at man drar lasset sammen.
– Her har jeg skrudd hele plattingen med en pod på øret mens Kenneth var med barna. Fantastisk egentid som virkelig anbefales, ler hun.
For å få oppussingsprosjektet til å komme vel i havn, har de hatt fokus på å være rause og gi hverandre kred, selv om hun stadig opplever at andre rundt kan henge igjen i de gamle kjønnsrollemønstrene.
– For eksempel har flere rundt oss kommentert at Kenneth har vært så flink med oppussingen. Og en gang da vi begge sto ute og jobbet i snekkerklær, lurte noen på om han var snekker. Hallo, jeg sto også der i arbeidsklærne mine, ler Stine.
Der Kenneth er handy og perfeksjonistisk, er Stine mer utålmodig og vil først og fremst ha ting gjort.
– På sett og vis er jeg glad for det, for det blir jo fint til slutt, selv om det krever mye av meg å vente, sier hun.
Beisfarger fra 70-tallet
Den største utfordringen har kanskje vært å bestemme seg for hva man skal bevare og ikke.
For eksempel ønsket de samme farge på vindusforingene og listverket som de opprinnelige.
De har vært opptatt av å ta vare på noe av det gamle. Ved en tilfeldighet kom de over en katalog med Magnorvinduet, med beisfarger fra 70-tallet.
Dermed fikk de en original brunfarge fra 70-tallet, perfekt til huset.
– Sånne ting synes vi er gøy, og det kan vi bruke mye tid på. For ikke å snakke om hvor fantastisk det er med en slik service.
Interiøret bestemmer de også sammen, her er det ikke slik at mannen renoverer og kona innreder og pynter.
Bruktfunn
De har en miljøtanke bak alt, og faktisk er nesten ingenting kjøpt nytt. Mange av tingene i huset er fra loppemarkeder i Sverige, der familien har sommerhus.
– Om sommeren er vi innom minst tyve forskjellige loppis. Vi ser etter alt fra bruksting til designkupp, sier Stine.
Selv om de selvfølgelig påvirkes av trender og svingninger som alle andre, har målet vært et hus som ikke er basert på hva som er hot akkurat nå.
Resultatet er et tidløst interiør det er vanskelig å plassere i en tidsepoke.
– Begge er veldig glade i ting, men vi trives best i en miks av bruktfunn, råhet og upolert patina, sammen med ekte materialer og funksjonelle løsninger.
I tillegg skal det være rom og plass for hele familien, her skal det synes at det bor nettopp en familie med to små gutter.
Legoen ligger lett tilgjengelig i kasser under vegghyllene i stuen, og det er lov å leke fritt.
– Hjemmet vårt er heldigvis ikke et plettfritt, innøvd show vi skal vise frem, sier Stine.
– Ikke vær redd for å prøve og feile, det meste kan rettes opp i.
– Mange damer er ikke bidragsytere, de bare ønsker seg drømmehuset. Det blir mye morsommere hvis du tør å bidra selv. Bruk google og YouTube, så klarer du det meste. Her har barna blitt spurt om pappa har bygget så fin platting. «Nei, mamma har», svarer de da, med den største selvfølgelighet. Det synes jeg er fint.
Lag en Instagram-konto eller annen type «arkiv» som dokumenterer prosessen, det er så gøy å ha i ettertid.
Gå tilbake og se på hva du har stått i og ikke minst fått til. I det siste har det kommet flere Instagram-kontoer med damer som pusser opp, og det synes jeg er superinspirerende.
Beregne mer tid enn du tror, typ dobbelt så mye tid. Og alt blir også litt dyrere enn du tror.
Se flere bilder under:
